Menneskerettighetene i Norge i 2020NIMs årsmelding, Dokument 6 (2020–2021)

Forord

2020 ble et år da tilliten mellom myndighetene og innbyggerne ble satt på sin hittil største prøve i moderne tid.

Pandemien gjorde at vi måtte akseptere inngripende tiltak gjennomført på kort varsel, redusere kontakt med familie og venner, jobbe og studere på nye måter, drive hjemmeskole for barna våre, avstå fra reiser og avlyse jubileer. Mange har klart seg bra. Andre har måttet bære større byrder, og vil ha utfordringer i lang tid fremover. Tilliten i det norske samfunnet er fortsatt sterk, men det er likevel ikke noe vi kan ta for gitt når vi ser trender og utviklingstrekk rundt oss.

NIM har en viktig rolle i å kontinuerlig ivareta det menneskerettslige perspektivet både i krisetider og i normalår. Det har vi gjort gjennom hele pandemien, og det vil vi også gjøre når læring fra koronapandemien skal trekkes. Vi vet ikke hvilken krise som treffer oss neste gang, men det vi kan og bør bruke tid på er å gå tydeligere opp hva slags virkemidler det vil være forholdsmessig å ty til gitt ulike typer scenarier. Menneskerettighetsvernet gir en viktig ramme.

I 2020 mottok vi Agenda Kaupangs evaluering av NIM som har vært utført på oppdrag fra Stortinget. At vi skulle evalueres etter fire års drift var forutsatt da NIM ble etablert i 2016. Evalueringen viser at NIM har kommet langt på de fire årene som har gått siden opprettelsen. At NIM holder høy faglig kvalitet, har god virksomhetsstyring, god bredde innenfor aktivitetene, høy kostnadseffektivitet og et godt arbeidsmiljø viser at mange viktige forutsetninger for et godt menneskerettighetsarbeid er på plass. Samarbeidet mellom styret og administrasjonen fungerer godt.

Evalueringsrapporten peker også på forbedringsområder som NIM vil arbeide videre med i 2021. Det er behov for å gjøre NIM bedre kjent blant enkelte målgrupper. Vi bør sikre enda bedre systematisering av forskningssamarbeid og undervisning i menneskerettigheter. Det er en kontinuerlig oppgave å sikre at vi balanserer de ulike oppgavene, og at vi gjør de riktige prioriteringene innenfor det omfattende oppdraget som følger av lov og instruks for NIM. I 2021 skal vi revidere hovedstrategien, og det gir en god anledning til å løfte blikket og finne de riktige satsingene for NIM i det videre.

NIMs rådgivende utvalg er viktig for at vi fanger opp bredden av saker og gir verdifulle innspill til NIMs løpende arbeid. De tette og gode samarbeidet med ombudene er viktig for at prioriterer ressursene riktig. Gjennom god dialog med Sametinget får vi innsikt i de menneskerettslige problemstillinger som spesielt berører urfolk. Styrets besøk til NIMs Kautokeino-kontor i mars var noe av det siste vi rakk før nedstengingen av samfunnet begynte. Etter det har det vært utført mye godt menneskerettighetsarbeid i digitale medier. 

I år har vi i årsmeldingen valgt å fremheve seks anbefalinger til Stortinget. God lesning!

Marit Berger Røsland
Styreleder

Direktøren har ordet

Koronakrisen har fungert som en effektiv påminner om betydningen av menneskerettigheter. Men den er ikke den eneste krisen som fortjener vår oppmerksomhet.

2020 ble et år ulikt alle andre. Koronaen traff Norge med full styrke i mars og medførte dramatiske innskrenkninger i folks frihet. Mye av NIMs arbeid gjennom året har knyttet seg til håndteringen av pandemien og de mange ulike tiltak og regler den har medført som griper inn i menneskerettighetene. Vi har også utarbeidet en egen rapport til Koronakommisjonen, med gjennomgang av sentrale menneskerettslige utgangspunkter for pandemihåndteringen, med særlig oppmerksomhet rettet mot ivaretakelse av rettighetene til ulike sårbare grupper. Det er mange som ikke høres og sees når stormen raser, men en av menneskerettighetenes grunnfunksjoner er mindretallsvern. Dette gjør seg særlig gjeldende når majoritetens behov er presserende. På den måten har koronakrisen fungert som en effektiv påminner om menneskerettighetenes funksjon og verdi, selv om vi også har etterlyst en større tydelighet på dette i myndighetenes håndtering.

Pandemien er imidlertid ikke den eneste krisen som krever vår innstendige oppmerksomhet. I året som gikk har NIM prioritert arbeidet med forholdet mellom klima og menneskerettigheter, et tema som befinner seg høyt på agendaen i samtlige menneskerettighetsfora i verden. For det første har vi lansert en egen rapport om dette. For det andre har vi for første gang benyttet tvistelovens adgang til å fremme et skriftlig innlegg i en sak for Høyesterett i plenum for å belyse sakens allmenne interesser. Vi prioriterer dette temaet fordi vi mener at hvis klimakrisen ikke håndteres på en effektiv måte, vil den innebære den kanskje mest alvorlige trusselen mot realiseringen av menneskerettigheter noensinne. På samme måte som under koronakrisen, er sårbare grupper særlig utsatte når samfunnsstrukturene settes på prøve. Også klimakrisen rammer skjevt i dag, og vil ramme skjevt i fremtiden. Vi vil fortsette å jobbe med dette i året som kommer.

Samtidig som slike store kriser tar mye oppmerksomhet, er det menneskerettighetenes grunnleggende oppgave å sikre enkeltindividers rettigheter, også utenfor krisenes opphetede rammer. For mange vil overdreven bruk av tvang i psykiatrien, isolasjon i fengsler, vold og overgrep i nære relasjoner eller ulike former for alvorlig diskriminering også være kriser i individperspektiv og fortjener samfunnets vedvarende og oppmerksomme blikk og en ambisjon om å gjøre det bedre. Vår jobb som nasjonal menneskerettighetsinstitusjon er å jobbe systemisk med slike utfordringer. Flere av utfordringene vi peker på i årets årsmelding, har vi pekt på før.

Selv om alle menneskerettigheter er grunnleggende og viktige, har det vært en vedvarende prioritering for NIM å jobbe med ytringsfrihet, fordi den er en nødvendig forutsetning for realisering av alle menneskerettigheter. Uten ytringsfrihet kan man ikke kjempe for andre menneskerettigheter som for eksempel religionsfrihet, retten til privatliv eller beskyttelse mot diskriminering.  Ytringsfriheten utgjør et grunnfundament for oppmerksomheten om alle menneskerettighetsutfordringer, både under og utenfor kriser. Saker om alt fra koran- eller bibelbrenning, frihet til å ytre seg offentlig om for eksempel «Black Lives Matter» under pandemien, til trusler mot lærere som underviser i ytringsfrihet har avdekket et stort behov for bedre forståelse av ytringsfrihetens begrunnelser og dilemmaer. Vi er derfor stolte av å ha utviklet et godt undervisningsopplegg om ytringsfrihet rettet mot unge, som er fremtidens rettighetsfanebærere.

Arbeidet gjennom året har belyst bredden i NIMs funksjonelle mandat – og spennet i saksbredden fra barnevern, personvern, funksjonshemmedes rettigheter, asyl og innvandring, ytringsfrihet til urfolksrettigheter og minoritetsvern. Dette helhetlige arbeidet skal vi fortsette med i årene som kommer. 

God lesning.

Adele Matheson Mestad
Direktør

Menneskerettighetsåret 2020

Store og små saker har preget menneskerettighetsåret 2020, men det dominerende har vært utbruddet av covid-19. Aldri før i moderne tid har staten iverksatt så mange tiltak som griper inn i menneskerettighetene.

Det er en klar menneskerettslig forpliktelse for statene å beskytte befolkningens liv og helse. Samtidig har pandemihåndteringen vist med styrke at beskyttelsen av liv og helse ofte kan komme i konflikt med andre rettigheter, som for eksempel retten til beskyttelse av privatlivet og rettighetene til personer i ulike sårbare grupper, som for eksempel barn, funksjonshemmede og eldre. I tillegg har håndteringen av pandemien satt viktige rettsstatsgarantier under press, herunder høringsinstituttet og offentlighetens innsyn i grunnlaget for ulike beslutninger.

Andre saker med betydning for menneskerettighetene i Norge har gått sin gang mer eller mindre uavhengig av utbruddet av covid-19. Dette gjelder blant annet barnevernssakene for EMD og Høyesteretts forente behandling av tre barnevernssaker i storkammer, og klimasøksmålet som ble behandlet av Høyesterett.

I dette kapitlet redegjøres det nærmere for dette og andre utviklingstrekk som har preget menneskerettighetsåret 2020.

Nav-saken

Den internasjonale rettens kompleksitet ble også grundig demonstrert da det i 2019 ble kjent at Nav (Arbeids- og velferdsetaten) i mange år har tolket EØS-regelverket feil, noe som har ført til flere uriktige domfellelser for trygdesvindel. Det er et alvorlig brudd på menneskerettighetene når noen blir straffet og fengslet uten at det er tilstrekkelig rettslig grunnlag for dette.

Et regjeringsoppnevnt utvalg fikk i oppdrag å gjennomgå årsakene til at folketrygdlovens regler om syke-, pleie-, og arbeidsavklaringspenger ble praktisert slik at retten til disse kontantytelsene ble nektet der medlemmer av folketrygden bosatt i Norge har oppholdt seg i andre EØS-land. Utvalget avga i august 2020 utredningen NOU 2020: 9 Blindsonen, hvor utvalget retter kritikk mot samtlige involverte organer i saken. Utvalgets flertall konkluderte også med at retten til å ta med trygdeytelsene til EØS-området følger direkte av retten til fri bevegelighet, slik at feilen har vært der helt siden EØS-avtalen ble etablert i 1994.

Høyesterett har besluttet at det skal innhentes en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen. Svarene derfra vil legge føringer for Høyesteretts behandling av gjenopptakelse av en straffesak som er valgt ut som pilotsak for problemstillingen. Regjeringen har i sitt skriftlige innlegg for EFTA-domstolen gitt uttrykk for at de ikke er enige med utvalgets flertall i at feilen går så langt tilbake som til 1994, men mener den først oppsto ved en ny trygdeforordning i 2012.

NIM anbefaler

Hvert år setter NIM søkelyset på noen utvalgte temaer og problemstillinger som løftes frem som anbefalinger i årsmeldingen. Anbefalingene velges ut på bakgrunn av NIMs kriterier for prioritering, som bygger på NIMs mandat.

NIM arbeider med mange menneskerettighetsutfordringer, og adresserer konkrete anbefalinger til ansvarlige myndigheter i ulike sammenhenger. Anbefalingene som løftes frem i årsmeldingen viser et utvalg av problemstillinger som NIM ber Stortinget være særlig oppmerksom på.

NIMs mandat er å «fremme og beskytte» menneskerettighetene i tråd med Grunnloven og de menneskerettighetskonvensjonene som Norge er bundet av. Dette legger rammer for hvilke typer anbefalinger NIM kan fremme. Noen ganger forutsetter menneskerettighetsforpliktelsene veldig konkrete tiltak fra statene. Imidlertid er det ofte at forpliktelsene etablerer mer overordnede målsetninger basert på helhetsvurderinger, som ikke krever spesifikke tiltak eller bestemte politiske løsninger. Bakgrunnen for at konvensjonene ofte ikke krever bestemte politiske tiltak, er at menneskerettighetskonvensjonene er ratifisert av en rekke stater som har innrettet sine respektive systemer på veldig ulike måter. Der menneskerettighetene ikke krever en bestemt løsning, er NIM tilbakeholdne med konkrete anbefalinger.

I tråd med dette, er NIMs anbefalinger av noe ulik karakter. Noen forutsetter en bestemt løsning, mens andre gir mer overordnede målsettinger.

Anbefalinger for 2020

I dette kapitlet kan du lese NIMs seks anbefalinger for 2020. De seks anbefalingene knytter seg til seks ulike temaområder:

• Menneskerettigheter i krisetider
• Barnevern
• Vergemål og beslutningsstøtte
• Innsattes mulighet til fellesskap og utetid
• Konsultasjonsrett og konsultasjonsplikt
• Klima og menneskerettigheter

Oppfølging av anbefalinger fra 2019

I alle tidligere årsmeldinger har NIM gitt anbefalinger til myndighetene om spesifikke menneskerettslige utfordringer i Norge. Anbefalingene kan innebære forslag til endringer, eller oppfordringer til oppfølging på ulike problemområder. NIM følger opp tidligere anbefalinger gjennom det løpende arbeidet.

I årsmeldingene for 2016, 2017 og 2018 hadde NIM en rekke anbefalinger hvert år. Alle tidligere årsmeldinger og anbefalinger er tilgjengelige på www.nhri.no. Du kan lese mer om utviklingen knyttet til disse anbefalingene, i tillegg til utvikling på arbeidsområdet for øvrig, i årsmeldingens kapittel fire.

I det følgende redegjøres det nærmere for oppfølgingen av anbefalingene som ble fremmet i NIMs årsmelding i 2019. Som nevnt i innledningen til dette kapitlet, er NIMs anbefalinger av noe ulik karakter, der noen forutsetter bestemte tiltak, der menneskerettighetene krever det, mens andre formulerer mer overordnede mål. Det vil ofte være krevende å konkludere helt eksplisitt på om de mer målbaserte anbefalingene er fulgt. NIM vurderer imidlertid utvikling knyttet til de enkelte anbefalingene gjennom en enkel beskrivelse av hvordan NIM kjenner til myndighetenes oppfølging eller håndtering per januar 2021. Her kan det være flere forhold, prosesser eller vurderinger som NIM ikke kjenner til.

NIMs årsmelding for 2019 ble behandlet i Stortinget 26. november 2020. Til grunn for behandlingen av meldingen i Stortinget var justiskomiteens innstilling i saken.¹Innst. 84 S (2020-2021). Under behandlingen av meldingen var det særlig de fire konkrete anbefalingene som var gjenstand for debatt i stortingssalen. Justis- og beredskapsminister Monica Mæland var også til stede i stortingssalen under behandlingen, og redegjorde for status for de to anbefalingene som denne statsråden har ansvaret for: utfordringene knyttet til isolasjon i fengsler og vold i nære relasjoner.

Menneskerettigheter i krise?

Av direktør Adele Matheson Mestad

Pandemihåndtering er menneskerettslig balansekunst. På den ene siden har staten en grunnleggende forpliktelse til å beskytte retten til liv og helse. På den andre siden må alle tiltak være i tråd med menneskerettighetene. Disse rettighetene har forrang i norsk rett: Hvis en vanlig lov eller myndighetsbeslutning kolliderer med en menneskerettighet, ja da vinner menneskerettigheten. Når staten eller kommunene lager tiltak som griper inn i menneskerettighetene, må de følge visse regler for dette. Når isolasjonsbestemmelser begrenser bevegelsesfriheten og besøksforbud griper inn i privat- og familielivet, må de såkalte menneskerettslige inngrepsvilkårene være oppfylt for at tiltakene skal være lovlige. I et demokratisk samfunn betyr det at smitteverntiltak som berører menneskerettigheter må ha et rettsgrunnlag, ivareta et legitimt formål og være nødvendige. 

Sagt på en annen måte: Statens verktøykasse for å bekjempe en pandemi er innrammet av menneskerettigheter. Målet om pandemibekjempelse helliger ikke alle midler. Det politiske handlingsrommet er ikke ubegrenset.

Midt på denne menneskerettslige dumphusken har NIM sitt oppdrag. Av og til savner jeg et entydig hjørne og en entydig interesse å forsvare. Men det vil underslå det helt grunnleggende faktum at pandemitiltak ikke er valget mellom godt og dårlig. Tiltak som griper inn i menneskerettigheter, beskytter menneskerettigheter.

Begrunnelser og prosesser

For at menneskerettighetene skal realiseres i praksis, må de være en del av grunnlaget når myndighetene vurderer hvilken politikk de skal iverksette. Derfor minner vi i NIM stadig om betydningen av gode begrunnelser. For bare da kan vi se hvilke forholdsmessighetsvurderinger som er gjort ved tiltak som berører menneskerettighetene. Begrunnelser er også viktige hvis det blir rettsprosesser hvor pandemitiltak utfordres på menneskerettslig grunnlag, slik vi nå ser eksempler på i hele Europa.

Menneskerettighetsvurderinger kan ikke gjøres i et vakuum. De blir både bedre, og bedre belyst, hvis de foretas åpent og i demokratiske prosesser. Høringsinstituttet, som innebærer at lover og forskrifter som hovedregel skal sendes på høring før de vedtas, sikrer at myndighetene får et ytre 360 graders blikk på reglene de foreslår. Det er viktig, for en del av de som bidrar i høringer er nettopp dem som har på seg de skoene som statens tiltak på ulikt vis vil knyte lissene på. Det er lett å snuble ellers. Demokrati er mer enn valg hvert fjerde år. Særlig i pandemiens startfase var det mange inngripende tiltak som ikke ble sendt på høring og som ikke involverte Stortinget.¹Dette gjaldt særlig tiltak gitt i medhold av smittevernloven. Det er uklokt, selv når noe haster. Også fordi faglige innspill og kritikk, som kommer etterpå uansett, kunne gjort reglene bedre. Er det bare rom for slike innspill når det er for sent, kan dette også svekke tilliten til myndighetene. Denne formen for hastverk er i tillegg unødvendig. For demokratiske prosesser kan faktisk virke raskt, når de må. Det har de korte høringsfristene som ble gitt for tiltak under pandemien vist. Høringsinstituttet er derfor et av de mest lønnsomme fondene for sikring av statens tillitsvaluta. 

Reelle skranker

Men vi kan selvsagt ikke sikre menneskerettighetene bare gjennom prosesser og begrunnelser. Menneskerettighetene setter også skranker for hvor langt myndighetene faktisk kan gå, uansett begrunnelse. EMD har formulert dette som at det ikke kan gripes inn i essensen i en menneskerettighet. Noen veldig inngripende tiltak som har vært diskutert, som for eksempel portforbud, kan derfor rett og slett være ulovlige i Norge, fordi de gjør nettopp det.

Positive forpliktelser

Menneskerettighetene handler ikke bare om å beskytte de frihetene vi alle har. De handler også om mindretallsvern, som å sikre ivaretakelsen av sårbare grupper som innsatte i fengsel, funksjonshemmede og barn i utsatte familier. Kriser forsterker forskjeller. De mest utsatte blir mer utsatt. Urettferdigheter blir større.

Staten har ikke bare plikt til å la være å gripe inn i borgernes friheter, den har også plikt til å påse at noen menneskerettigheter ivaretas særskilt, såkalte sikringsforpliktelser. Staten må for eksempel passe på å ha adekvate tiltak for å beskytte et barn som utsettes for vold og overgrep. Denne forpliktelsen ivaretas på individnivå hele tiden av oppmerksomme lærere, helsepersonell, barnevern og politi rundt om i landet. Men skal slike forpliktelser ivaretas mer generelt, må staten sikre at vi har systemer som er bygget opp og dimensjonert for disse sentrale oppgavene over tid. Når krisen treffer, og helsesykepleiere plutselig blir omdisponert til smittesporing, påvirkes statens beskyttelseskapasitet. Derfor må staten vedvarende vurdere hvordan ulike tiltak kan utformes slik at de i størst mulig grad beskytter sårbare grupper. Her kan ikke myndighetene prioritere fritt politisk, da ville ikke menneskerettighetene fungert som mindretallsbeskyttelse, som de jo skal, også i kriser. Da skolene stengte, ble det for eksempel ikke gjort noen konkret menneskerettslig vurdering av på hvilken måte dette tiltaket ville påvirke sårbare barn. Kunnskapsgrunnlaget innsamlet i ettertid viser tydelig at det var mange barn som måtte bære tunge konsekvenser av dette.

De vanskelige vurderingene

NIM har utarbeidet en rapport til Koronakommisjonen om menneskerettslige sider ved pandemien, der mange av de komplekse menneskerettslige spørsmålene som tiltakene har fremtvunget gjennomgås. I rapporten drøfter vi for det første om ulike koronatiltak har hatt tilstrekkelig hjemmel. Så om de har hatt et lovlig formål. Det har de stort sett, tiltakene ivaretar et lovlig smittevernformål. Det tredje, men ofte viktigste, og gjerne også det vanskeligste spørsmålet i de fleste inngrepsvurderinger, er om et tiltak er forholdsmessig. Myndighetene ønsker å være føre var, og sette inn tiltak som kan forhindre spredning før man får pandemikniven tettere på strupen. Men føre-var-prinsippet kolliderer gjerne med prinsippet om at man ikke må iverksette strengere tiltak enn nødvendig for å ivareta formålet (minste inngreps prinsipp). Lager man tiltak med romslige smittevernmessige sikkerhetsmarginer, går de per definisjon lenger enn nødvendig. Samtidig kan jo et inngripende tiltak i dag hindre enda mer inngripende tiltak i morgen. For å kunne foreta gode forholdsmessighetsvurderinger, kreves et godt smittevernfaglig fundament og kunnskap om kapasiteten i helsevesenet. Og denne kunnskapen er ofte usikker, og av og til ikke tilgjengelig. Forholdsmessighetsvurderinger er med andre ord ikke enkelt, verken for myndighetene eller for oss som har som oppgave å vurdere forholdsmessigheten av pandemitiltak.

Verdien av menneskerettigheter

Vi mennesker klarer ikke fullt ut å forestille oss risikoer som vi aldri har sett i praksis på nært hold. Derfor er det egentlig oppsiktsvekkende hvor god oppslutning vi har hatt om tiltakene i Norge. Jeg tror det forteller mye om hvor høy tillit nordmenn flest har til myndighetene. Men tillitsvalutaen er ingen fast størrelse. Som med oljefondet bør man ikke bruke mer av den enn avkastningen. Og en måte å få god avkastning på kontoen i en krise, er å gjøre gode menneskerettighetsvurderinger.

Det er ikke alltid så lett å formidle verdien av menneskerettigheter. Vi tar dem i stor grad for gitt. En rettighet som stadig utfordres under en pandemi, er retten til privat- og familieliv som er beskyttet av Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8. Før pandemien tenkte jeg alltid at dette var en av våre mest sårbare rettigheter, i samfunn hvor den digitale utviklingen og det overvåkningspotensialet som ny teknologi gir, stadig spiser opp alt vi har privat. Mange ser ikke lenger verdien i at privatlivet beskyttes mot statlig inngripen, når vi samtidig frivillig har sluppet multinasjonale tech-kjemper inn i våre aller mest private rom. At det var en pandemi som skulle utfordre vår rett til privat- og familieliv på så mange måter, gjennom restriksjoner på hvem vi kan omgås og hvor vi kunne være, var det ikke så lett å spå. Men kanskje gjør pandemien at vi tenker litt mer over nettopp verdien av frihetsrettighetene våre, som vi ellers tar for gitt. Det er lov å håpe.

Et bilde kan si – og såre? – mer enn tusen ord

Av spesialrådgiver Anine Kierulf

I år har karikaturdebatten fått ny aktualitet, denne gangen i en ny kontekst.

I 2020 er det 15 år siden den danske avisen Jyllands-posten trykket tegningene av profeten Mohammed. Publiseringen foranlediget det som er blitt hetende Karikaturstriden og den førte til opptøyer i store deler av den muslimske verden. Over 150 mennesker mistet livet som følge av opptøyene. Det er også fem år siden islamistiske terrorister drepte tolv og såret elleve medarbeidere i satiremagasinet Charlie Hebdo fordi de blant sine karikaturer av ulike religiøse ledere også hadde karikert Mohammed.

I år har karikaturdebatten fått ny aktualitet, denne gangen i en ny kontekst. Snarere enn å dreie seg om avisers eller satiremagasiners publisering av karikaturer, handler diskusjonen nå om hva lærere kan og bør videreformidle i sin undervisning i skolen.

Formålet med å undervise et barn er å gjøre det i stand til å klare seg uten sin lærer, skrev den amerikanske forfatteren og filosofen Elbert Hubbard. Lærere har et stort ansvar: de skal forberede barn og ungdom på den verden de etter hvert skal ut i, som unge voksne. Dette ansvaret tok den franske geografi- og historielæreren Samuel Paty på alvor. Han viste frem karikaturtegningene av Charlie Hebdo i en time om ytringsfrihet som han holdt for sine ungdomsskoleelever. Paty gjorde fremvisningen av tegningene – som virker støtende for enkelte – på en måte som viste forståelse, respekt og empati for alle elevene. De som ble ille berørt av tegningene, kunne gå ut under fremvisningen. Det hjalp ikke. Paty ble myrdet fordi han forsøkte å forberede sine elever på den verden de skulle ut i – ved hjelp av skånsomt fremsatte ytringer.

Hva skal lærere utsette elevene sine for?

I kjølvannet av drapet på Samuel Paty har vi også i Norge diskutert problemstillingen: Hvordan skal lærere undervise om det som skjedde? Om karikaturstridene mer generelt? Hva skal de utsette elevene sine for? Bør de vise frem karikaturtegninger av profeten i undervisningen? Enkelte lærere har tatt til orde for at de ikke vil støte sine elever ved å vise frem karikaturtegningene, andre har fremholdt at slik fremvisning er riktig og viktig.

En undersøkelse gjort av Utdanningsforbundet viser at én av tre lærere er redde for å vise akkurat disse karikaturene i undervisningen. Slik frykt er forståelig. PST skjerpet i slutten av oktober sin trusselvurdering av ekstrem islamisme. En sentral grunn var drapet på Paty, Frankrikes svar på det og de bidrag dette kan gi til å inspirere personer også her i landet til terror. Ut over vanlige symbolmål, mener PST at også de som formidler menneskerettigheter og ytringsfrihet kan rammes.

Velger man å undervise uten tegningene av pedagogiske grunner er ingen skade skjedd. Endrer man et undervisningsopplegg man før mente var pedagogisk velbegrunnet basert på frykt for konsekvensene, er det verre. Fryktstyring av ytringer er et demokratisk problem.

Grunnlovens § 109 fastsetter at enhver har rett til utdanning, og at «[o]pplæringen skal ivareta den enkeltes evner og behov og fremme respekt for demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene». Demokrati- og menneskerettighetsopplæring er avgjørende for både forståelsen av hvorfor reglene er som de er i Norge, og for å bevare legitimiteten til og respekten for grunnleggende verdier den norske rettsstat er bygget på.

Ytringsfrihet handler ikke bare om min rett til å si det jeg mener, men også om min – og din, og alles – rett til å la seg informere om det andre mener og sier. For demokratiet vårt kan ikke styres ovenfra. Det er noe vi må bygge nedenfra, hver og en av oss, hver dag. Og skal vi klare det, må vi vite hva de rundt oss mener. Hvordan kan vi ellers heie synspunkter frem – eller mobilisere mot dem? Ytringsfriheten er ikke absolutt. Men den beskytter også ytringer som sjokkerer, sårer eller opprører oss. Den er nødvendig for at vi skal kunne danne oss som mennesker, for at vi skal komme nærmere sannheten, og for at vi skal kunne ha en vedvarende åpen og opplyst demokratisk samtale.

Maktkritikk og religionskritikk ligger i kjernen av ytringsfrihetsvernet. Vår demokratisk sivilisasjon har oppstått nettopp gjennom slik kritikk – av konger, av kirken, av repressive politikere.

Skolen skal møte elever med tillit, respekt og krav. Den skal gi dem utfordringer som fremmer dannelse og lærelyst. Krenkelse av personer er aldri et mål i seg selv. For de fleste lærere er det helt selvsagt.

Å formidle et tema på en så respektfull og anstendig måte som mulig, er noe vi alle bør tilstrebe. Men fordi vi mennesker kan ha helt ulike, subjektive oppfatninger av hva som er krenkende akkurat for oss, har lærerne en tilnærmet umulig oppgave dersom de skal undervise uten at noen blir negativt følelsesmessig påvirket overhodet. Noen blir støtt av å se karikaturer av en profet de holder hellig. Andre av å se bilder av jøder i konsentrasjonsleirer. For noen kan det være vondt å snakke om sykdom eller selvmord, for andre, dypt religiøse, å høre om Darwins utviklingslære. Skulle undervisningen styres av et ønske om ikke å støte noen, ville mange av dagens læringsmål være vanskelige å innfri.

Skolen skal bidra til en åpen og opplyst offentlighet

Statens organer – skolen er et slikt – har et grunnlovfestet ansvar for å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlighet. Opplæring i skolen skal være et supplement til opplæringen barn og ungdom får hjemme. Den skal gi elevene historisk og kulturell innsikt og forankring. Opplæring i ytringsfrihet og demokrati handler ikke bare om å lære elever hvilke begrunnelser og begrensninger ytringsfriheten har, juridisk eller moralsk. Skal unge mennesker rustes til å bli ansvarlige samfunnsborgere, må de på sin vei lære å tåle kunnskap, innsikter og ytringer de kan synes er vanskelige og vonde. For å fungere som demokrati må vi alle vedvarende forholde oss til skarp uenighet og opprørende og annerledes syn på ulike samfunnsspørsmål – med ord.

Ytringsfriheten bevares ikke ved å stå i en grunnlov eller ved å læres en gang for alle. Skal dens begrunnelser i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse realiseres, må den brukes – på retta og på vranga – hver dag. Derfor er nok en av de vanskelige oppgavene lærere har å utsette elever for ytringer som kan oppleves som støtende for enkelte. Og forklare hvorfor det er slik at vi må tåle enkelte ytringer, selv om de fremstår helt håpløse. Selv om det er vanskelig å se hvordan akkurat de ytringene vi selv opprøres av egentlig fører verden videre. Skolen er den eneste felles arenaen vi har der vi sammen kan lære ikke bare modig å si hva vi mener, men også å høre alt det flotte, rare, uforståelige og fæle de andre mener. Og å ta til motmæle mot det vi reagerer på med ord, på en måte som også realiserer ytringsfrihetens formål.

Ny teknologi – tre utfordringer for menneskerettighetene

Av spesialrådgiver Cecilie Hellestveit

Menneskerettigheter skal i hovedsak beskytte sårbare grupper. Teknologiutviklingen reiser derimot menneskerettighetsutfordringer som ikke bare rammer utsatte grupper, men hele befolkningen. I møte med teknologien er vi alle sårbare.

Teknologiske løsninger gjør det lettere for myndighetene å oppfylle en rekke menneskerettigheter, som rett til tilgang på informasjon, ytringsfrihet, rett til utdannelse og helse, men samtidig skaper teknologiutviklingen noen betydelige menneskerettslige utfordringer. Her er tre av dem:

1. Digital overvåkning og retten til privatliv

Teknologi setter gjerne spørsmål om kolliderende menneskerettigheter på spissen. Forsamlingsfrihet, organisasjonsfrihet og ytringsfrihet lar seg i større grad realisere med den digitale teknologiutviklingen. Samtidig muliggjør digitalisering overvåkning av enkeltmennesker og grupper i en skala og av en karakter verden aldri før har sett. 

Ny teknologi åpner for nye måter å samle inn, beholde, analysere og bruke kommunikasjonsdata. Da Folkehelseinstituttet lanserte smittevernappen «Smittestopp» våren 2020, sto retten til liv og helse mot retten til privatliv. Kan en applikasjon som er lastet ned frivillig være et «inngrep» i retten til privatliv etter EMK artikkel 8? Datatilsynet konkluderte med at appen ikke tilfredsstilte kravene til personvern, og den ble trukket tilbake. Saken illustrer viktigheten av at uavhengige organer vurderer reglene når presserende samfunnsutfordringer krever raske løsninger som teknologien kan gi oss. 

Kunstig intelligens fungerer gjerne bedre desto mer informasjon den har tilgang på og kan analysere. Etter hvert som maskinene utvikles, er det lett å se for seg at det vil oppstå press på å mate inn så mye informasjon som mulig for å søke mer presise eller «perfekte beslutninger». Et eksempel er medisinske diagnoser. Autonome informasjonssystem for beslutningsstøtte kan gi hver pasient raskere og mer presise medisinske diagnoser, og et individuelt tilpasset behandlingsopplegg med større grad av treffsikkerhet og færre bivirkninger. Jo mer relevant informasjon som samles om hver enkelt, desto bedre vil teknologien kunne tjene oss både som individer og som fellesskap. Baksiden av medaljen er at det slik kan skapes et betydelig press for informasjonsdeling og samtykke som etter hvert vil kunne gjøre retten til privatliv illusorisk.

Grensedragningen mellom retten til privatliv på den ene siden og mulighetene digital overvåkning gir for å imøtekomme andre menneskerettigheter på den andre siden er et tema hvor rettsutviklingen går i flere retninger. I Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) ligger nå saker om masseovervåkning til behandling i storkammeret som vil få betydning for oss. Norge har også sluttet seg til EUs personvernforordning GDPR, som EUs organer håndhever svært strengt. Rettsutviklingen rundt retten til privatliv i en digitalisert verden er komplisert og kontroversiell, men vil bli svært viktig for menneskerettighetenes kår i vår nye teknologiske virkelighet.

2. Kunstig intelligens og diskriminering – når algoritmer forsterker fordommer eller skaper nye

Kunstig intelligens, selvlærende maskiner og maskiner med stor lagringskapasitet og evne til å finne nye koblinger, gir uante muligheter for samfunnsmessig fremgang. Regjeringens strategi for kunstig intelligens som ble fremlagt i januar i 2020 viser at autonome beslutningssystemer og beslutningsstøtte er i ferd med å bli del av vår nye virkelighet. Maskinene gir oss mer kunnskap, og beslutningsprosesser kan både gå fortere og være mer treffsikre. Teknologien kan bidra til å redusere «vilkårlige» skjønnsmessige beslutninger og øke likebehandling. Det gir gevinst for den enkelte og det er bra for samfunnet som helhet.

Samtidig er det en fare for at kunstig intelligens kan forsterke eksisterende diskriminerende tendenser eller skape helt nye former for diskriminering som bryter med vernet mot diskriminering. Maskinenes algoritmer lages per i dag av mennesker, og maskinene kan derfor arve våre stereotypier og forutinntatthet. I tillegg kombinerer maskinene etter hvert informasjon på nye måter. Enkelte skillelinjer, som kjønn, etnisitet og religion, er karakteristika som for en rekke beslutninger ikke kan tillegges vekt etter menneskerettighetene, for eksempel på arbeids- eller boligmarkedet. Selv om vi bevisst skjuler slike opplysninger for maskinen, gjør summen av andre opplysninger at selvlærende maskiner likevel kan slutte seg frem til disse kjennetegnene. Dersom metadata tilsier at det er en viktig faktor, vil autonome systemer dermed kunne ende med å vektlegge faktorer på måter som vil bryte med menneskerettighetene. Maskinenes veier til beslutninger kan etter hvert bli bokstavelig talt uransakelige. Kravene til åpenhet og begrunnelser må derfor tilpasses en teknologisk virkelighet på måter som tilfredsstiller menneskerettighetene og diskrimineringsvernet. 

3. Ansvarsfordeling

Statlige myndigheter har positive og negative menneskerettighetsforpliktelser som sier noe om hva staten må gjøre aktivt og hva staten må unnlate å gjøre for å oppfylle sine forpliktelser i Norge. En av teknologiens vidunderlige effekter er at den reduserer betydningen av geografi. Teknologi gir derfor store fordeler for statlig styring i et langstrakt land som Norge. Samtidig bringer teknologien hele verden til oss, og også andre staters myndigheter eller utenlandske rettssubjekter kan interagere direkte med norske borgere på norsk territorium ved digitale hjelpemidler. For eksempel kan utenlandske myndigheter benytte digitale virkemidler til å nå egne statsborgere som har opphold i Norge og foreta inngrep i deres hverdag i strid med flere menneskerettigheter. Når teknologi muliggjør menneskerettighetsbrudd i Norge gjennom inngripen fra andre stater eller utenlandske selskaper som verken er under norsk kontroll eller jurisdiksjon, oppstår nye problemstillinger rundt hvem som skal holdes ansvarlig for menneskerettighetsbrudd. Teknologiutviklingen reiser derfor noen helt nye spørsmål knyttet til hvilke positive og negative menneskerettighetsforpliktelser som hviler på norske myndigheter.

I 2020 satte NIM i gang et arbeid med menneskerettigheter og teknologi, der formålet er å kartlegge og skissere opp hvilke overordnede hovedproblemstillinger teknologiutviklingen reiser for menneskerettighetene og norske myndigheters menneskerettighetsforpliktelser i dag og i årene fremover.

Klimakrisen og menneskerettighetene

Av fagdirektør Jenny Sandvig

Fjoråret ble et av de tre varmeste årene noensinne.¹World Meteorological Organization. Orkansesongen i Atlanterhavet og brannsesongen på den nordlige halvkule var ekstrem. Tyfonen Goni ble den sterkeste noensinne til å treffe land. I Death Valley ble det målt 54.4 grader Celsius, den høyeste målingen foretatt på jorden. Isdekket i Arktis er rekordlavt. Og til tross for kuttene under pandemien, steg CO₂-nivået i atmosfæren til sitt høyeste nivå på flere millioner år.²CO₂-nivået i 2020 ble målt til 411 parts per million (ppm.). Sist gang CO₂-nivået var så høyt, var snittemperaturen 2–3 grader varmere og havene 10–20 meter høyere enn i dag.³World Meteorological Organization, tilgjengelig her.

Trussel mot menneskerettighetene

FN omtaler nå klimaendringene som en av de største truslene mot menneskerettighetene, noensinne. Ytterligere oppvarming utgjør ikke bare en katastrofal trussel for global sikkerhet.⁴US National Security, Military and Intelligence Panel on Climate Change, A Security Threat Assessment of Global Climate Change, feb. 2020, tilgjengelig her. Klimaendringene truer selve grunnlaget for liv på jorden, og derigjennom forutsetningene for menneskers rettigheter i uoverskuelig fremtid.

Det er bakgrunnen for at nesten halvparten av verdens nasjonale institusjoner for menneskerettigheter nå arbeider med klima.⁵German Institute for Human Rights, Climate Change and Human Rights, 2020, s. 12, tilgjengelig her. Også NIM prioriterer klima høyt. Vår rapport «Klima og menneskerettigheter» ble lansert i 2020, i samarbeid med CICERO Senter for klimaforskning.⁶CICERO skrev på oppdrag for NIM rapportens kap. 2 – naturvitenskapelig kunnskapsgrunnlag. Rapporten vurderte menneskerettslige forpliktelser til å kutte utslipp og beskytte klimafordrevne mot retur. I fravær av raske og dype utslippskutt anslår FN at 250 millioner mennesker kan bli fordrevet fra sine hjem innen 2050. Det vil gi en flyktningkrise uten sidestykke.

Klimasøksmål

Stater og selskaper saksøkes stadig oftere for klimagassutslipp, verden over. Minst 40 slike søksmål er basert på menneskerettigheter. I Frankrike er staten for eksempel dømt av en domstol i Paris for utilstrekkelige utslippskutt, mens fransk administrativ høyesterett har krevd begrunnelser for hvordan mål om utslippskutt for 2030 skal nås, når tidligere mål ikke er nådd. I Nederland har høyesterett konkludert at staten vil krenke retten til liv og helse etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) hvis ikke nasjonale utslipp ble kuttet med minst 25 prosent i perioden 1990–2020. I Irland er klimasøksmål gitt medhold basert på nasjonal lov. Et annet klimasøksmål er avvist av høyesterett i Sveits, og klaget inn for Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Flere klager er til behandling i FNs barnekomité og menneskerettighetskomité.

Klimadommen

I Norge ble det første klimasøksmålet basert på menneskerettigheter avsluttet i fjor. Saken gjaldt gyldigheten av tillatelser til å lete etter olje og gass i 23. konsesjonsrunde. Staten ble frifunnet. NIM innga skriftlig innlegg om menneskerettslige spørsmål i saken. Innlegget tok ikke stilling til om tillatelsene var gyldige. Høyesterett hadde et vesentlig mer restriktivt syn på intensiteten i domstolskontrollen enn NIM argumenterte for, og anså den for å være svært begrenset på lovregulerte områder der Stortinget står bak det vedtak som prøves. I slike saker er terskelen for at domstolene skal kunne sette til side vedtaket svært høy, av hensyn til maktfordeling. Høyesterett la likevel til grunn at Grunnloven § 112 har et rettslig innhold som kan prøves av domstolene, at bestemmelsen gir både positive og negative plikter, at den omfatter klima og eksporterte utslipp fra norsk olje og gass, at den skjerper kravene til saksbehandling på klimaområdet, og at den kan gi plikt til å nekte utvinning av lokalisert olje og gass dersom hensynet til klima og miljø tilsier det. Dette var i tråd med NIMs syn.

Når det gjaldt EMK, argumenterte NIM for at organisasjoner kan påberope personlige rettigheter for norske domstoler. Det la Høyesterett til grunn. NIM argumenterte også for at EMK artikkel 2 og 8 kan forplikte staten til å utrede om tillatelser kan medføre betydelige utslipp er forenelig med 1,5-gradersmålet, eller godt under 2-gradersmålet. Det tok Høyesterett ikke stilling til, fordi det var for usikkert om vedtakene ville medføre tidsnære utslipp til at bestemmelsene kom til bruk.

Klage for EMD

Hvilket vern EMK gir mot klimaendringer vil avklares nærmere av EMD. En portugisisk klagesak mot 33 stater, herunder Norge, ble tatt til behandling av EMD i 2020. Klagerne er barn og unge utsatt for økning av hetebølger, skogbranner og havstigning. De hevder at klimagassutslipp krenker deres rett til liv, hjem og privatliv, med diskriminerende virkning for barn og unge. EMD har stilt spørsmål om ikke klagerne også utsettes for umenneskelig behandling og tap av eiendom, og bedt statene svare på om de kutter utslipp raskt nok for å nå 1,5-gradersmålet.

Dette blir første gang EMD avgjør en sak om klima. I desember 2020 besluttet derfor nettverket av nasjonale institusjoner for menneskerettigheter i Europa (ENNHRI) å intervenere. NIM deltar aktivt i dette arbeidet.

NIMs arbeidsområder – utvikling i 2020

NIMs mandat om å fremme og beskytte menneskerettighetene i Norge favner vidt. NIM har for tiden 15 definerte temaområder som er prioritert i arbeidet. Her følger en oversikt over utviklingen på disse områdene i 2020.

I tidligere årsmeldinger har NIM gitt anbefalinger innenfor flere av områdene omtalt i dette kapitlet. For en fullstendig oversikt over anbefalingene, vises det til NIMs tidligere årsmeldinger. I saker der det har vært utvikling relatert til NIMs tidligere anbefalinger, vil dette kommenteres særskilt under de ulike temaområdene i dette kapitlet.

Informasjonen under «Utvikling» er en enkel beskrivelse av utviklingstrekk på fagområdet, herunder hvordan NIM kjenner til myndighetenes oppfølging eller håndtering, per januar 2021. Her kan det være flere forhold, prosesser eller vurderinger som NIM ikke kjenner til.

Høringsuttalelser og innspill

Høringsinstituttet er et viktig verktøy for å sikre demokrati og rettssikkerhet ved regelverksprosesser, blant annet for å passe på at regelverket er i tråd med menneskerettighetene. Regjeringen sender lovforslag ut på høring slik at interesseorganisasjoner, fagmiljøer og andre kan få uttale seg og gi innspill.

Å vurdere menneskerettslige aspekter ved lovforslag er en høyt prioritert del av NIMs mandat, og NIMs innspill blir i mange tilfeller tatt hensyn til i neste steg av lovgivningsprosessen. I 2020 avga NIM 38 høringsuttalelser og innspill til regjeringen (inkludert underliggende etater) og Stortinget.

Eksempler på høringsuttalelser fra 2020

Forslag til endringer i utlendingsregelverket om omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år i mottak mv.

NIM mener at forslaget legger opp til at omsorgstilbudet til de enslige mindreårige asylsøkerne over 15 år fortsatt vil være langt dårligere, både når det gjelder lov- og forskriftsfestede rettigheter og kvaliteten på omsorgen, enn det alle andre barn under statens omsorg får. NIM savner gjennomgående en menneskerettslig og barnefaglig vurdering av forslaget. NIM støtter derfor ikke lov- og forskriftsforslaget slik det nå foreligger, og anbefaler at de enslige mindreårige asylsøkerne over 15 år får et likeverdig omsorgstilbud som det alle andre barn under statens omsorg får.

Forslag til koronalov og -forskrift

NIM hadde flere innspill til koronaloven og endringer i forskriftsteksten og merknadene til disse. Innspillene gjaldt blant annet presisering av formålet med loven, og offentliggjøring av regjeringens vurderinger i forkant av nye forskrifter gitt i medhold av loven. Regjeringens utkast innebar en vidtrekkende kompetanse for regjeringen til å gi regler uten normal lovgivningsprosess. Sett fra et menneskerettslig perspektiv kan fullmaktslovgivning være nødvendig for å ivareta menneskerettighetene. Fullmaktslovgivning medfører imidlertid et behov for særlige prosessuelle garantier for å sikre menneskerettighetenes krav til både presis og tilgjengelig hjemmel for inngrep, samt formålstjenlighet og forholdsmessighet.

Forslag til nasjonalt program for offisiell statistikk 2021–2023

NIM mener at det nasjonale programmet for offisiell statistikk 2021–2023 eksplisitt bør ha en ambisjon om sammenstilling og publisering av menneskerettighetsrelevant statistikk. I utgangspunktet vil dette kunne ivaretas gjennom eksisterende statistikk på områder som likestilling, helse og omsorg, arbeid, kriminalitet og utdanning. Godt synlig og lett tilgjengelig statistikk på menneskerettighetsfeltet vil bidra til en mer objektiv og åpen vurdering av menneskerettighetssituasjonen i Norge.

Forslag til endringer i covid-19-forskriften (oppholdssted i karantenetiden)

NIM etterlyser en nærmere omtale av FNs barnekonvensjon og FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, og hvordan rettigheter i disse konvensjonene blir aktualisert gjennom forskriftsforslaget. Videre har NIM kommentarer til dispensasjonsadgang fra kravet om opphold på karantenehotell og annet egnet oppholdssted.

Alle høringsuttalelser og brev i 2020

Høringsuttalelser og brev relatert til covid-19

For å håndtere pandemien har en rekke lover og forskrifter blitt vedtatt. En del av disse, særlig regler gitt etter smittevernloven, ble ikke sendt på høring. Andre regler er vedtatt etter en høringsrunde med svært kort frist (en til to dager). Det har i denne situasjonen ofte vært behov for å få på plass regelverk raskt. Samtidig har redusert bruk av høringsinstituttet begrenset faglige innspill og demokratisk deltakelse som kunne gjort reglene bedre og økt tilliten til dem. NIM har gitt en rekke innspill til ulike myndigheter i pågående prosesser og etter eget initiativ.

• Innspill til Stortingets koronakomité om utformingen av koronaloven, 20. mars.
• Høringsuttalelse til Justis- og beredskapsdepartementet om midlertidig forskrift i medhold av koronaloven om forenklinger og tiltak innenfor justissektoren for å avhjelpe konsekvenser av utbrudd av covid-19, 27. mars.
• Høringsuttalelse til Justis- og beredskapsdepartementet om forslag til midlertidig forskrift om straffegjennomføring i medhold av koronaloven for å avhjelpe konsekvenser av utbruddet av covid-19 mv., 27. mars.
• Høringsuttalelse til Barne- og familiedepartementet om forslag til midlertidig forskrift om forenklinger og tiltak for barnevernet og fylkesnemnda for å avhjelpe utbrudd av covid-19, 1. april.
• Brev til Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet om ivaretakelsen av menneskerettighetene under covid-19-pandemien, 6. april.
• Høringsuttalelse til Justis- og beredskapsdepartementet om forslag til forlengelse av varigheten av koronaloven, 8. april.
• Brev til Helse- og omsorgsdepartementet og Folkehelseinstituttet om ivaretakelse av retten til privatliv ved innsamling av opplysninger om lokasjon og nærkontakt i forbindelse med digital smittesporing, 17. april.
• Høringsuttalelse til Justis- og beredskapsdepartementet om forslag til endringer i bortvisningsforskriften – behandling av saker om oppholdstillatelse i forbindelse med utbruddet av covid-19, 17. april.
• Høringsuttalelse til Justis- og beredskapsdepartementet om forslag til midlertidige endringer i utlendingsloven – fjernmøter i Utlendingsnemnda m.v. for å begrense utbruddet av covid-19, 24. april.
• Brev til Helsedirektoratet om besøksforbud og sosial isolering for langtidspasienter i sykehus og beboere på sykehjem og øvrige heldøgns omsorgsplasser i forbindelse med utbruddet av covid-19, 5. mai.
• Brev til Justis- og beredskapsdepartementet og Kriminalomsorgsdirektoratet om oppfyllelse av innsattes menneskerettigheter ved tiltak i fengsel for å avhjelpe konsekvenser av utbrudd av covid-19, 5. mai.
• Brev til Helse- og omsorgsdepartementet om utreiseforbud for helsepersonell, 5. mai.
• Høringsuttalelse til Helse- og omsorgsdepartementet om forslag til midlertidige endringer i smittevernloven om karantene ved nærkontakt med bekreftet smittet person og isolering, 28. mai.
• Høringsuttalelse til Justis- og beredskapsdepartementet om forslag til nye midlertidige regler om straffegjennomføring for å avhjelpe konsekvenser av covid-19, 1. november.
• Høringsuttalelse til Justis- og beredskapsdepartementet om forskriftshjemmel for oppholdssted under innreisekarantene, 27. november.
• Høringsuttalelse til Kunnskapsdepartementet om forslag til nye regler om hjemmeopplæring under koronapandemien, 7. desember.
• Høringsuttalelse til Justis- og beredskapsdepartementet om endringer i covid-19-forskriften (oppholdssted under karantenetiden), 11. desember.

Andre høringsuttalelser og brev

• Høringsuttalelse til Kommunal- og moderniseringsdepartementet om forslag til endringer i sameloven mv. (konsultasjoner) og utkast til veileder for kommuner og fylkeskommuner, 28. februar.
• Høringsuttalelse til Justis- og beredskapsdepartementet om forslag til endringer i utlendingsloven og -forskriften om omsorgsansvaret for enslige, mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år i mottak mv., 6. mars.
• Høringsuttalelse til Barne- og familiedepartementet om Etikkinformasjonsutvalgets utredning, 23. mars.
• Høringsuttalelse til Justis- og beredskapsdepartementet om utredning av alternativer til frihetsberøvelse av mindreårige og forslag til nye regelendringer, 2. april.
• Høringsuttalelse til Barne- og familiedepartementet om NOU 2019: 20 ­­– En styrket familieverntjeneste, 15. april.
• Brev til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité om forslag til endring av Grunnloven § 89, 15. april.
• Høringsuttalelse til Helse- og omsorgsdepartementet om forslag til lovendringer – enkelte unntak fra taushetsplikten og utvidelse av varslingsplikten til Statens undersøkelseskommisjon, 8. mai.
• Brev til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité med oppfølgende innspill om endring av Grunnloven § 89, 12. mai.
• Høringsuttalelse til Helse- og omsorgsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet om NOU 2019: 26 Rusreform ­– fra straff til hjelp, 15. mai.
• Innspill til Stortingets utenriks- og forsvarskomité om lov om Etterretningstjenesten, 26. mai.
• Brev til Stortingets justiskomité om grunnlovfesting av derogasjons- og begrensningshjemmel i Grunnlovens menneskerettighetskapittel, 29. mai.
• Høringsuttalelse til Kommunal- og moderniseringsdepartementet om rapportutkast til Norges femte rapportering til Europarådets rammekonvensjonen om beskyttelse av nasjonale minoriteter og åttende rapport på minoritetsspråkpakten, 29. mai.
• Høringsuttalelse til Kunnskapsdepartementet om NOU 2019: 23 – Ny opplæringslov, 29. juni.
• Høringsuttalelse til Finansdepartementet om forslag til nasjonalt program for offisiell statistikk 2021­­–2023, 19. august.
• Høringsuttalelse til Justis- og beredskapsdepartementet om endringer i vergemålsloven og vergemålsforskriften – om godtgjøring til verger mv., 14. september.
• Høringsuttalelse til Barne- og familiedepartementet om anerkjennelse av ekteskap inngått med mindreårige etter utenlandsk rett mv., 23. september.
• Høringsuttalelse til Justis- og beredskapsdepartementet om forslag til endringer i politiregisterloven og politiregisterforskriften, 30. september.
• Høringsuttalelse til Kommunal- og moderniseringsdepartementet om forslag til endringer i valgloven, valgforskriften og forskrift om valg til Sametinget, 30. september.
• Høringsuttalelse til Arbeids- og sosialdepartementet og Kulturdepartementet om endringer i diskrimineringsombudsloven og arbeidsmiljøloven – nemndsløsning for varslingssaker, 14. oktober.
• Høringsuttalelse til Justis- og beredskapsdepartementet om NOU 2020: 4 Straffelovrådets utredning nr. 1 ­­­­­– Kriminalisering av deltakelse i og rekruttering til kriminelle grupper, 15. oktober.
• Høringsuttalelse til Finansdepartementet om NOU 2020: 7 Verdier og ansvar – Det etiske rammeverket for Statens pensjonsfond utland, 20. oktober.
• Høringsuttalelse til Justis- og beredskapsdepartementet om Rettshjelpsutvalgets utredning NOU 2020: 5, 23. november.
• Høringsuttalelse til Justis- og beredskapsdepartementet om endringer i forvaltningsloven m.m. – utvidet adgang til informasjonsdeling – oppfølging av enkelte forslag i NOU 2019: 5, 2. desember.
• Høringsuttalelse til Justis- og beredskapsdepartementet om forslag til ny lov om erstatning fra staten til voldsutsatte, 4. desember.
• Høringsuttalelse til Helse- og omsorgsdepartementet om kunstig intelligens (KI) i helse- og omsorgssektoren, 8. desember.
• Høringsuttalelse til Justis- og beredskapsdepartementet om forslag til endringer i konfliktrådsloven, straffeloven, straffeprosessloven mv. – strafferettslige reaksjoner og tvangsmidler for ungdom, 8. desember.
• Høringsuttalelse til Justis- og beredskapsdepartementet om forslag til forskrift om tilskudd til aktivitetstilbud for barn i asylmottak, 11. desember.
• Innspill til Harberg-utvalget om ny sivilombudslov, 18. desember.
• Høringsuttalelse til Kommunal- og moderniseringsdepartementet om NOU 2020: 6 Frie og hemmelige valg – Ny valglov, 22. desember.

Innspill i forbindelse med internasjonal overvåkning

I 2020 avga NIM følgende innspill i forbindelse med internasjonal overvåkning av Norges menneskerettighetsforpliktelser:

• FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK): supplerende rapport til komiteen og muntlig innspill til komiteens høring av Norge, 14. januar og 25. februar.
• Europarådets komité for rammekonvensjonen om beskyttelse av nasjonale minoriteter (FCNM): skriftlig innspill til Norges utkast til femte periodiske rapport, 29. mai.
• Europarådets komité for pakten om regions- eller minoritetsspråk: skriftlig innspill til Norges utkast til åttende periodiske rapport, 29. mai.
• FNs komité for eliminering av diskriminering av kvinner (CEDAW): skriftlig innspill til komitéens saksliste til Norge under forenklet rapporteringsprosedyre og muntlig innspill til Norges 10. periodiske rapport, 26. juni og 11. november.
• Europarådets komité for konvensjonen for forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og i nære relasjoner (Istanbulkonvensjonen): skriftlig innspill til Norges utkast til første periodiske rapport, 6. august. Supplerende rapport til komiteen før landbesøk i 2021, 11. desember.

Rapporter

I 2020 har NIM utgitt flere rapporter.

Samlet oversikt over FNs menneskerettighetsanbefalinger til Norge (Compilation of Recommendations to Norway)

FNs overvåkningsorganer kommer jevnlig med anbefalinger om hvordan statene skal gjennomføre sine menneskerettighetsforpliktelser. I rapporten presenterer NIM en fullstendig oversikt over slike anbefalinger til Norge, gitt i perioden 2017–2020. Det er første gang at anbefalingene til Norge er sammenstilt i ett dokument og sortert i henhold til ulike menneskerettslige temaer. Rapporten er kun tilgjengelig på engelsk. Antall sider: 85.

Les rapporten her

En menneskerettighetsbasert tilnærming til samisk statistikk i Norge

I denne rapporten gjennomgår NIM de menneskerettslige rammene for innsamling av samisk statistikk. Rapporten skisserer en menneskerettighetsbasert tilnærming til urfolksstatistikk og forklarer hvorfor systematiserte data er viktig for gjennomføringen av urfolks rettigheter, men også hvorfor tilstrekkelige sikkerhetstiltak må være på plass for å beskytte urfolksdata og forhindre misbruk. Rapporten diskuterer også historien til samisk statistikk i Norge, og undersøker datakildene om samer som er tilgjengelige i dag. Rapporten inneholder anbefalinger til henholdsvis Sametinget, Datatilsynet og SSB, og er tilgjengelig på både norsk og engelsk. I tillegg finnes det et sammendrag på nordsamisk. Antall sider: 142.

Les rapporten her

Ivaretakelsen av menneskerettighetene ved håndteringen av utbruddet av covid-19

I denne rapporten redegjør NIM for sentrale menneskerettslige spørsmål ved myndighetenes håndtering av covid-19. Rapporten ble overlevert til Koronakommisjonen 10. november 2020. Formålet med arbeidet var å gi kommisjonen et grunnlag for å vurdere myndighetsutøvelse under koronakrisen, samt å finne læringspunkter knyttet til ivaretakelse av menneskerettighetene i fortsettelsen av pandemien, nye pandemier og andre fremtidige kriser. I rapporten vurderes blant annet hvorvidt regelverksprosessene som regjeringen tok i bruk for å avhjelpe krisen, særlig etter smittevernloven og koronaloven, var egnet til å sikre ivaretakelse av menneskerettighetene.

NIM har også sett på hvordan menneskerettighetene ble ivaretatt på en del viktige områder som for eksempel overfor innsatte i fengsler, sårbare barn og unge, karantenepålegg ved innreise til en del kommuner samt besøksnekt og bruk av tvang i smittevernøyemed overfor beboere i helse- og omsorgsinstitusjoner og tilrettelagte boliger. Antall sider: 96.

Les rapporten her

Hvorfor dømmes Norge i EMD? – En statusrapport om barnevernsfeltet

I denne rapporten gjennomgår NIM sakene mot Norge på barnevernsfeltet som var avgjort frem til rapporten ble publisert 21. desember 2020. I løpet av de siste årene har EMD tatt inn 39 norske barnevernssaker til behandling. Norge ble domfelt i syv av ni saker fra 2017–2020, mens fire av sakene ble avvist. I rapporten oppsummerer NIM hva som kan utledes av sakene så langt. På bakgrunn av sakene, har NIM formulert noen anbefalinger knyttet til blant annet prinsippene om midlertidighet av omsorgsovertakelser, barnets beste og barnets rett til å bli hørt, om midlertidighet av omsorgsovertakelser, samt om saksbehandlingen, oppnevning av egne representanter for barnet, og reparasjon av menneskerettighetskrenkelser på barnevernsfeltet. Antall sider: 99

Les rapporten her

Menneskerettighetsforsvarere i Norge

Rapporten omhandler menneskerettighetsforsvarere i Norge og baserer seg på en spørreundersøkelse gjennomført i samarbeid med NGO-forum i 2019. Menneskerettighetsforsvarere er enkeltpersoner, grupper og organisasjoner som fremmer og beskytter menneskerettighetene. De setter søkelys på menneskerettighetsutfordringer, ofte på systemnivå, for å styrke demokratiet, rettsstaten og sosial rettferdighet. Selv om det ikke er grunn til å tro at norske menneskerettighetsforsvarere utsettes for samme type press som menneskerettighetsforsvarere opplever i mange andre land, er det likevel er viktig å kartlegge situasjonen i Norge. Antall sider: 26.

Les rapporten her

Kommunikasjon

NIM skal bidra til å øke kunnskapen om menneskerettigheter i Norge og formidle juridiske vurderinger i aktuelle saker i offentligheten.

NIM i media

Mange menneskerettslige problemstillinger preget nyhetsbildet i 2020 og NIM har uttalt seg i både riksmedier og lokalpresse. Det er stor medieinteresse for kunnskapen NIM besitter, og året 2020 har ikke vært noe unntak. NIM har blant annet skrevet kronikker og deltatt i radio- og TV-programmer. I tillegg har NIM vært kilde og bidratt med bakgrunnsinformasjon til journalister i mange mediesaker med menneskerettslig relevans.

I 2020 førte smitteverntiltakene til en rekke diskusjoner om menneskerettigheter. NIM uttalte seg om de menneskerettslige sidene ved mange av smitteverntiltakene, deriblant koronaloven, appen Smittestopp, og hvordan tiltakene påvirket sårbare grupper i Norge. Vurderinger knyttet til ytringsfrihet og forsamlingsfrihet var også temaer som engasjerte i året som gikk.

 Antall medieoppslag

Synlighet og tendens

Antall medieoppslag fordelt på måneder

NIMs kanaler

Innholdet i NIMs kanaler utgjør en viktig del av den utadrettede virksomheten og i dag er NIM til stede på Facebook, Instagram, Twitter og YouTube, i tillegg til nettstedet nhri.no. Kombinasjonen av disse kanalene gjør oss i stand til å variere fremstillingen av bud- skapene og effektivt nå ut til målgruppene.

Sosiale medier benyttes aktivt til å formidle om menneskerettighetene og institusjonens arbeid. I løpet av 2020 publiserte NIM over 300 innlegg i sosiale medier. Det var særlig stor interesse for konseptet «Menneskerettigheter i hagen» som nådde ut til tusen- vis av seere på Facebook.

Nettsidene er NIMs ansikt utad og en viktig plattform for en helhetlig presentasjon av institusjonen. På nettsidene publiseres blant annet informasjon om høringsuttalelser, rapporter, rettighetsområdene og de ansatte.

Nytt i 2020 var at NIM overtok drift og utvikling av nettsidene, etter en periode med ekstern forvaltning. Hensikten var å raskere kunne oppdatere og videreutvikle nettløsningen. I august kunne vi derfor lansere en ny versjon av nettsidene, med nytt design og et mer anvendelig brukergrensesnitt. Et viktig element ved utviklingsarbeidet var å kunne ta ansvar for den universelle utformingen av nettsidene. Som menneskerettighetsinstitusjon er det viktig at NIM går foran som et godt eksempel og leverer tilgjengelige nettsider for alle brukergrupper.

Besøkstall

Besøkstallene på nhri.no øker stadig og i 2020 hadde NIMs nettsted om lag 170 000 sidevisninger

Menneskerettigheter i hagen

I mars 2020 lanserte NIM «Menneskerettigheter i hagen» – et konsept som tok opp menneskerettslige problemstillinger under koronakrisen. Gjennom ti direkte­sendinger på Faceboook inviterte NIMs direktør Adele Matheson Mestad aktuelle gjester til diskusjon i sin egen hage. Her er en oversikt over de ti sendingene.

1. YTRINGSFRIHET I KORONAENS TID
   20. mars
   Prinsipielt er det viktig å ha en kritisk offentlig debatt om de strenge smittevernstiltakene som er iverksatt i forbindelse med koronakrisen. Samtidig er staten avhengig av bred oppslutning i befolk ningen for at tiltakene skal virke. Hva skjer med oppslutningen når debattene om tiltak oppstår? Kjersti Løken Stavrum, Adele Matheson Mestad og Anine Kierulf diskuterer dette i første sending.
2. DEMOKRATI I KRISETIDER
   25. mars
   En grunnpilar i alle demokratier er maktfordeling, men hvordan berøres maktfordelingsprinsippet av en krise? For å håndtere koronakrisen må regjeringen iverksette raske smittebegrensende tiltak. For å ivareta sentrale samfunnsfunksjoner i en krisetid kreves innføring av nye, raske regler og økte fullmakter til regjeringen. Samtidig er det sentralt at demokratiske strukturer ivaretas så langt det er mulig. Harald Stanghelle, Adele Matheson Mestad og Anine Kierulf diskuterer prosessen frem mot koronaloven.
3. KORONA­APPER, BEVEGELSES­ FRIHET OG SPEED­DEMOKRATI
   1. april
   Retten til utdanning for barn og unge, bevegelsesfriheten til mennesker i karantene, retten til privatliv og familieliv for innsatte, retten til familieliv for eldre på institusjon og eiendomsretten for hytteeiere er noen av rettighetene som tiltakene griper inn i. Adele Matheson Mestad og Anine Kierulf tar rettighetstempen og diskuterer ulike menneskerettighetsspørsmål som oppstår i kjølvannet av koronakrisen.
4. KORONA-APPEN
   7. april
   Hvilke samfunnshensyn vil appen verne om? Er den et inngrep i personvernet når den er frivillig? Og er det i så fall et lovlig inngrep? Bør vi laste den ned? Datatilsynets direktør Bjørn Erik Thon, Adele Matheson Mestad og Anine Kierulf diskuterer dette i den fjerde sendingen.
5. IVARETAKELSE AV BARNS RETTIG­ HETER UNDER KORONAKRISEN
   17. april
   Myndighetene besluttet å stenge barnehager og skoler, men nå gjenåpnes de gradvis. Hvilke konsekvenser får dette for barns rett til beskyttelse mot vold og overgrep, barns rett til utdanning og barns rett til helse og beskyttelse mot koronaviruset? Leder for justiskomiteen, Lene Vågslid, barneombud Inga Bejer Engh og Adele Matheson Mestad diskuterer.
6. INNSATTES MENNESKERETTIGHETER GENERELT OG UNDER KORONAKRISEN
   22. april
   Norske myndigheter har lenge fått kritikk for bruken av isolasjon i fengsler og behandlingen av innsatte med psykiske lidelser, som står i et problematisk forhold til menneskerettslige krav. Adele Matheson Mestad og Anine Kierulf diskuterer innsattes menneskerettigheter med sivilombudsmann Hanne Harlem.
7. VOLD OG OVERGREP I NÆRE RELASJONER
   29. april
   Staten har en menneskerettslig plikt til å forebygge, avverge, etterforske og straffeforfølge vold og overgrep mellom privatpersoner. Men hvordan ivaretas denne komplekse oppgaven i en krisesituasjon? Og hva vet vi om situasjonen nå? Og hvem er de særlig sårbare gruppene? Og hva bør staten gjøre når samfunnet gradvis åpnes opp igjen?
8. IVARETAKELSE AV RETTIGHETENE TIL PERSOER MED FUNKSJONSNEDSETTELSER
   7. mai
   Hvordan ivaretas rettighetene til personer med funksjonsnedsettelser under koronakrisen? Berit Therese Larsen, interessepolitisk leder i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) diskuterer dette sammen med Eivind Ullevoldsæter, som er pappa til syv år gamle Albert som med sitt bonuskromosom selvfølgelig har de samme behovene som alle andre barn, men som trenger litt tilrettelegging for å kunne delta på lik linje. Med i panelet er også Adele Matheson MEstad og Gro Nystuen.
9. ELDRES MENNESKERETTIGHETER UNDER KORONAKRISEN
   27. mai
   Hvordan har eldres menneskerettigheter blitt ivaretatt under koronakrisen? Aslak Bonde skrev en kronikk som peker på en rekke dilemmaer knyttet til eldreomsorgen som panelet utforsker nærmere i den niende episoden. Deltakere Aslak Bonde, Adele Matheson Mestad, assisterende direktør Gro Nystuen og Anine Kierulf.
10. LYKKE OG MENESKERETTIGHETER
    2. juni
    Hva er sammenhengen mellom lykke og menneskerettigheter? NIMs direktør Adele Matheson Mestad og fagdirektør Jenny Sandvig diskuterer problemstillingen sammen med lykkeforskerne Espen Røysamb og Ragnhild Bang Nes.

Alle sendingene kan sees i opptak her.

Arrangementer

NIM arrangerte eller var medarrangør for 18 arrangementer i 2020. I tillegg deltok NIM på rundt 300 arrangementer og møter i regi av eksterne eller NIM. På grunn av covid-19-pandemien deltok NIM på flest digitale arrangementer i 2020.

Egne arrangementer

• Lansering av Redd Barnas undervisningsmateriell «Kroppen min eier jeg» på samisk, arrangert i samarbeid med Redd Barna. 25. februar.
• Seminar om Norges nasjonale minoriteter i forbindelse med utgivelsen av NIMs rapport om samme tematikk. 6. mars.
• Menneskerettigheter i hagen: Ytringsfrihet i koronaens tid. 20. mars.
• Menneskerettigheter i hagen: Demokrati i krisetider. 25. mars.
• Menneskerettigheter i hagen: Korona-apper, bevegelsesfrihet og speed-demokrati. 1. april.
• Menneskerettigheter i hagen: Korona-appen. 7. april.
• Menneskerettigheter i hagen: Ivaretakelse av barns rettigheter under koronakrisen. 17. april.
• Menneskerettigheter i hagen: Innsattes menneskerettigheter generelt og under koronakrisen. 22. april.
• Menneskerettigheter i hagen: Vold og overgrep i nære relasjoner. 29. april.
• Menneskerettigheter i hagen: Ivaretakelse av rettighetene til personer med funksjonsnedsettelser. 7. mai.
• Grunnlovsvorspiel: kritikk, krise og konstitusjon. Digitalt seminar arrangert i samarbeid med Forskergruppen for rettsstat ved UiB. 14. mai.
• Menneskerettigheter i hagen: Eldres menneskerettigheter under koronakrisen. 27. mai.
• Menneskerettigheter i hagen: Lykke og menneskerettigheter. 2. juni.
• Lansering av NIMs rapport «En menneskerettighetsbasert tilnærming til samisk statistikk i Norge» under Sametingets plenum. 27. august.
• Lansering av NIMs rapport om klima og menneskerettigheter. 21. oktober.
• Jubileumsseminar: EMKs betydning for Norge. Digitalt seminar arrangert i samarbeid med Forskergruppen for rettsstat ved UiB. 4. november.
• Digitalt seminar om FNs anbefalinger til Norge. 12. november.
• Hatprat på nett: Hvor går grensen? Digitalt seminar for elever i videregående skole, arrangert i samarbeid med Litteraturhuset. 24. november.

Andre arrangementer og møter

Hvert år holder NIM foredrag og innlegg og er deltaker på arrangementer, møter, kollok-vier, seminarer og debatter, både nasjonalt og internasjonalt. I 2020 førte koronasitua- sjonen til at mange fysiske arrangementer og møter ble erstattet med digitale møter. Til tross for dette var det stor aktivitet i 2020. Her er et utvalg av arrangementene og møtene NIM deltok på i 2020 (i regi av eksterne eller NIM):

• Møte med Helsedirektoratets fagråd for innvandrerhelse. 9. januar.
• Møte med utenriksminister Ine Eriksen Søreide og statssekretær Marianne Hagen om bl.a. næringsliv og menneskerettigheter. 14. januar.
• Deltaker på 10-års markering for Helsesenteret for papirløse migranter. 15. januar.
• Deltaker på Nordisk Barneforum i København. 16. januar.
• Foredrag for Politidirektoratet om hatefulle ytringer. 17. januar.
• Møte med Oslo kommune om kommunenes menneskerettighetsansvar. 24. januar.
• Presentasjon om kommunenes menneskerettighetsansvar for Bergen kommune. 5.februar.
• Innledning på ENNHRI-konferanse om Europarådets anbefaling om NHRIer. 5.–6. februar.
• Møte med Bufdir om barnevern og EMD-dommer. 10. februar.
• Møte med Barneombudet om digital sikkerhet for barn. 12. februar.
• Koordineringsmøte med NGOer før ØSK-komiteens høring av Norge i Genève. 12. februar.
• Rettighetsfrokost: «Omsorgstilbudet til enslige mindreårige asylsøkere» i regi av Redd Barna og Press. 27. februar.
• Møte med Den europeiske kommisjonen mot rasisme og intoleranse (ECRI). 3. mars.
• Foredrag på jubileumsseminar for ILO-konvensjon nr. 169, i regi av Sametinget. 4. mars.
• Møte med European Union Agency for Fundamental Rights (FRA) om deres arbeid med lokale myndigheter og menneskerettigheter. 9. mars.
• Webinar om koronaloven, i regi av Det juridiske fakultet ved UiO. 23. mars.
• Digital overlevering av NIMs årsmelding 2019 til Stortinget. 1. april.
• Webinar med FNs spesialrapportør for eldres menneskerettigheter i regi av ENNHRIs arbeidsgruppe for ØSK-rettigheter. 28. april.
• Foredrag om klima og menneskerettigheter for Stortingets delegasjon til Europarådets parlamentarikerforsamling. 25. mai.
• Foredrag om covid-19 og helserettslige spørsmål for Helsedirektoratet. 28. mai.
• Foredrag om CRPD og brukerstyrt personlig assistanse for BPA-utvalget. 18. juni.
• Møte med Justis- og beredskapsdepartementet om GREVIO-rapportering. 25. august.
• Paneldebatt: «Nazimarsj og koranbrenning – Protest, provokasjon og/eller propaganda?» i regi av Plattform. 27. august.
• Møte med Romano Kher om skyggerapportering av rammekonvensjonen. 15. september.
• Foredrag om demokrati og ytringsfrihet under «Demokratiuken» på Akademiet videregående skole. 5. oktober.
• Møte med SSB om samisk statistikk. 6. oktober.
• Presentasjon av NIMs årsmelding 2019 for Stortingets justiskomité. 13. oktober.
• Webinar: «Demokrati i krisetider. Er rettsstaten under press?» i regi av Dialog i praksis. 15. oktober.
• Møte med barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad om barnevern. 22.oktober.
• Møte med Blindeforbundet og LDO om universell utforming i IKT og i arbeidslivet. 23. oktober.
• Presentasjon for Ungdommenes ytringsfrihetsråd. 24. oktober.
• Innlegg om de menneskerettslige rammene for myndighetenes håndtering av covid-19 på Ryssdalseminaret. 26. oktober.
• Møte med Forandringsfabrikken om barns rettigheter. 10. november.
• Foredrag om ytringsfrihet og hatefulle ytringer under OXLO-konferansen 2020. 18. november.
• Foredrag om Istanbulkonvensjonen under TryggEst-konferansen 2020. 19. november.
• Innlegg under lanseringen av NOAS rapport «Statsløse i norsk rettspraksis». 19. november.
• Paneldebatt: «Hva er forskjellen på hat og ytringsfrihet?» i regi av Lytring. 3. desember.
• Møte med klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn om NIMs rapport om klima og menneskerettigheter. 8. desember.
• Møte med helse- og omsorgsminister Bent Høie om korona og menneskerettigheter. 10. desember.
• Kontaktmøte med Samerådet. 16. desember.
• Presentasjon av NIMs korona-rapport for jurister i Helsedirektoratet. 17. desember.
• Møte med Datatilsynet om samisk statistikk. 18. desember.
• Deltaker på styremøter i ENNHRI.

Menneskerettigheter i Høyesterett i 2020

I 2020 behandlet Høyesterett 101 saker i avdeling, tre i storkammer og én i plenum. De 105 sakene fordelte seg på 62 sivile saker og 43 straffesaker.¹Se Høyesteretts årsmelding for 2020 s. 24.

I likhet med tidligere årsmeldinger, har NIM sett på hvor stor andel av de 105 sakene som handlet om menneskerettigheter og hvilke typer spørsmål som ble behandlet.

I mange saker vil menneskerettighetene ha hatt betydning for rettstilstanden som legges til grunn i saken og for utfallet, for eksempel gjennom at tidligere relevant praksis har bygget på menneskerettslige standarder eller at lovregler, lovarbeider eller andre kilder gjør det. Menneskerettighetene kan også få betydning ved at avgjørelsene bygger på viktige hensyn som er forankret i menneskerettighetene. NIMs gjennomgang dekker saker der Høyesterett har gått nærmere inn på og i en viss grad drøftet innholdet i menneskerettslige regler. Det er i samsvar med NIMs tilnærming i tidligere årsmeldinger.²Se NIMs årsmelding 2017 s. 154, 2018 s. 112 og 2019 s. 96. Oversikten er basert på en gjennomgang av avgjørelsene på Høyesteretts nettside, kontrollert mot Lovdatas database. I Lovdata var søk filtrert på avgjørelser fra Høyesterett i avdeling for 2020 og søkeordene «menneskerett*, grunnlov*, flykt*, charter*, ILO*, sosialpakt*, konvensjon*» utvidet med synonymer. I utvelgelsen av menneskerettighetssaker er det inkludert avgjørelser der Høyesteretts flertall i sitt votum har vist til menneskerettighetene i Grunnloven, EMK, SP eller andre internasjonale konvensjoner, ev. praksis fra internasjonale overvåkningsorganer, og der innholdet i rettighetene er drøftet i en viss grad. I denne årsmeldingen tar vi også med saker der menneskerettighetene bare er kort referert, men der forståelsen av menneskerettighetene ut fra sammenhengen synes å ha hatt vesentlig betydning for den konkrete rettsanvendelsen, og avgjørelsen synes å innebære en viss rettsavklaring eller rettsutvikling. Disse sakene er tatt med fordi de gir et innblikk i rettsutviklingen Høyesterett har stått for på menneskerettighetsfeltet i 2020. Vi har også tatt med saker der rettsreglene er tolket på en måte som bidrar til et betryggende regelverk for oppfyllelsen av menneskerettighetene, selv om en slik tolkning ikke nødvendigvis var påkrevd for å oppfylle menneskerettighetene.

Våre utvelgelseskriterier har et element av skjønn i seg.³Eksempler på avgjørelser som ikke er inkludert etter vår klassifikasjon er følgende straffesaker: HR-2020-1776-A, HR-2020-1724-A, HR-2020-1723-A, HR-2020-1681-A, HR-2020-1356-A, HR-2020-1354-A, HR-2020-1343-A, HR-2020-1351-A, HR-2020-1340-A, HR-2020-1333-A, HR-2020-1140-A og HR-2020-1001-A samt følgende sivile saker: HR-2020-2476-A, HR-2020-2175-A, HR-2020-2079-P, HR-2020-1956-A, HR-2020-1910-A, HR-2020-1843-A, HR-2020-1792-A, HR-2020-1328-A, HR-2020-959-A, HR-2020-257-A. Avgjørelser fra Høyesteretts ankeutvalg faller utenfor gjennomgangen, slik som ved tidligere årsmeldinger.⁴Ankeutvalgets avgjørelser kan likevel reise prinsipielle spørsmål om menneskerettigheter, se HR-2020-972-U til illustrasjon. Der behandlet Høyesteretts ankeutvalg spørsmålet om tingretten ved første gangs fengsling kunne beslutte fjernmøte med hjemmel i FOR-2020-03-27-459 § 2 når siktede motsatte seg dette og ønsket fysisk fremstilling i fengslingsmøtet. Avgjørelsen er nærmere omtalt i NIMs rapport «Ivaretakelsen av menneskerettighetene ved håndteringen av utbruddet av covid-19» s. 76-77.

En gjennomgang av høyesterettspraksis – basert på NIMs utvelgelseskriterier – kan bidra til å gi et mer utfyllende kunnskapsgrunnlag for diskusjoner om menneskerettighetene og deres betydning for norsk rett, særlig når tallene ses over tid. Undersøkelser med kvantitativt preg har imidlertid noen begrensninger som det er viktig å være klar over. Det er få saker som ender i Høyesterett, slik at en gjennomgang av høyesterettsavgjørelser ikke nødvendigvis vil gi et dekkende bilde av i hvilken grad menneskerettighetsspørsmål behandles i lavere domstoler.

NIMs gjennomgang viser at domstolen substansielt tok stilling til menneskerettighetsspørsmål i 26 avgjørelser i 2020. Avgjørelsene fordelte seg på 17 sivile saker og ni straffesaker.⁵Sivile saker: HR-2020-2472-P, HR-2020-2408-A, HR-2020-2081-A, HR-2020-1967-A, HR-2020-1929-A For begge sakstypene sett under ett utgjør disse cirka 25 prosent av det totale antall avgjørelser. Dette er høyere enn i 2019, 2018 og 2017, da tallene var henholdsvis cirka 13 prosent, cirka 21 prosent og cirka 16 prosent. Ser man sivile saker og straffesaker hver for seg, er tallene for 2020 henholdsvis cirka 27 prosent og cirka 21 prosent. Økningen i antall menneskerettighetssaker sammenliknet med gjennomgangen i tidligere årsmeldinger kan ha sammenheng med justeringene vi har gjort i utvelgelseskriteriene.

Som NIMs gjennomganger fra 2019, 2018 og 2017 har vist, er det sjelden at en privat part får medhold i Høyesterett i anførsler som bygger på menneskerettighetene.⁶Det avgjørende for kategoriseringen er ikke om parten vant saken eller ikke, men om de menneskerettslige anførslene førte frem. Denne trenden vedvarer i 2020. Den private part fikk i 2020 medhold i syv av menneskerettighetsanførslene, mens 20 anførsler ikke førte frem.⁷I enkelte av sakene har den private part både fått delvis medhold fordi minst én av anførslene har ført frem og minst én ikke har det. I tillegg er det fire saker hvor menneskerettighetene er trukket inn i vurderingen av sakens rettslige side: HR-2020-2469-A, Til sammenlikning førte ingen av de menneskerettslige anførslene frem i noen av de 16 avgjørelsene i 2019, mens den private parten fikk medhold i fem av 22 avgjørelser i 2018.

Når det gjelder rettskildene Høyesterett anvendte for å fastlegge menneskerettighetenes nærmere rettslige innhold, dreide det seg i hovedsak om tidligere høyesterettspraksis og rettspraksis fra EMD. Disse kildene ble anvendt i majoriteten av avgjørelsene. Ellers har Høyesterett i tre saker vist til en uttalelse fra EMD hvor EMD trekker veksler på en generell kommentar fra FNs barnekomité.⁸Se HR-2020-661-S avsn. 93 og HR-2020-662-S avsn. 52. I HR-2020-1788-A viser Høyesterett til HR-2020-662-S avsn. 67. Høyesterett har også vist til ikke-bindende anbefalinger om tolkning av flyktningkonvensjonen i to saker.⁹HR-2020 1799 avsn. 64 og HR-2020-2408-A avsn. 58. Disse kildene brukes på ulik måte fra sak til sak – noen ganger tillegges de til dels stor selvstendig vekt, andre ganger brukes de mer som støtteargumenter.

Fordeling menneskerettighets­saker i Høyesterett

Temaer 2020

Sivile saker (62)

Av 62 sivile saker i 2020 tok Høyesterett stilling til menneskerettighetsspørsmål i 17 saker.

Straffesaker (43)

Av 43 straffesaker i 2020 tok Høyesterett stilling til menneskerettighetsspørsmål i 9 saker.

EMD og Norge – en historisk oversikt

I 2020 avsa EMD fire dommer mot Norge. Norge ble dømt for å ha krenket menneskerettighetene i de fire dommene – tre vedgikk barnevernet og én gjaldt advokatkorrespondanse. Totalt har EMD avsagt 56 dommer mot Norge, og staten har blitt dømt i 38 av disse.

Klager som avvises

Den europeiske menneskerettsdomstol har mottatt over 2000 klager mot Norge siden domstolen ble opprettet i 1959.¹All statistikk i denne delen er basert på EMDs egne oversikter, tilgjengelig på www.echr.coe.int. I 2020 mottok domstolen 99 nye klager mot Norge. Totalt har EMD mottatt om lag 975 000 klager mellom 1959 og 2020.

EMD avviser de fleste klagene domstolen mottar. For perioden 1959–2020 ble 97 prosent av klagene som ble avgjort enten avvist eller strøket av listen. Når EMD avviser en sak, er det fordi vilkårene for å klage til domstolene ikke er oppfylt.²Jf. EMK art. 35. EMD henlegger også mange klager administrativt pga. mangler ved klagen/klageskjemaet, jf. EMDs interne reglement § 47. En sak kan bli strøket fra listen dersom klageren ikke har til hensikt å følge opp klagen, saken er løst eller domstolen ikke lenger kan forsvare videre behandling, jf. EMK art. 37.

Majoriteten av klagene mot Norge avvises også, slik tabellen viser.

Flesteparten av klagene mot Norge som blir avvist, blir avgjort av én dommer.³126 av 129 i 2017, 77 av 85 i 2018, 97 av 99 i 2019 og 89 av 92 i 2020. At en sak blir avgjort av én dommer, indikerer, kort fortalt, at det er ganske opplagt at saken skal avvises.⁴ Enedommerens kompetanse følger av EMK art. 27, hvor det bl.a. heter «En enedommer kan beslutte å avvise eller stryke fra Domstolens saksliste en individklage innbrakt i henhold til art. 34 når slik beslutning kan treffes uten videre behandling». Disse avgjørelsene blir ikke publisert. Noen få saker, der avvisningsspørsmålet er mer tvilsomt, blir avgjort enten av en komité med tre dommere eller av et kammer med syv dommere. Disse sakene, som man gjerne omtaler som begrunnede (eller materielle) avvisningskjennelser, blir publisert. I 2020 avsa EMD tre slike begrunnede avvisningsavgjørelser mot Norge.⁵S.R. v. Norge (43927/17) om retten til privatliv, Bodnariu mfl. v. Norway (73890/16), som gjaldt retten til familieliv, og Shagalova og Shagalov v. Norge (19954/20) som gjaldt retten til privat- og familieliv og rettferdig rettergang. Se også Saber v. Norge (459/18) hvor EMD avviste den delen av klagen som gjaldt EMK art. 6.

I løpet av 2020 ble syv nye saker kommunisert, hvorav fem dreier seg om barnevern, én gjelder vern av eiendom og én gjelder utvisning. At en sak blir kommunisert betyr at EMD henvender seg til partene og ber om deres syn på saken eller deler av den. Formelt sett er saken fortsatt på stadiet der EMD tar stilling til om klagevilkårene er oppfylt eller ikke, noe som innebærer at den kan ende opp med å avvises. 1. januar 2021 hadde EMD 72 klager mot Norge som ennå ikke var avgjort.

Klager som ender med dom

Klager som ikke blir avvist eller strøket fra listen ender opp med at domstolen avsier dom i saken. En dom kan enten frifinne staten eller konkludere med at det har blitt begått en eller flere menneskerettighetskrenkelser.

Totalt har EMD avsagt om lag 23 400 dommer siden domstolen ble opprettet i 1959. Sakene mot Norge utgjør bare en minimal andel av dommene, noe som også er naturlig når man tar folketallet i betraktning.

Flesteparten av dommene mot Norge har handlet om retten til privat- og familieliv, som er beskyttet i EMK artikkel 8. Flere av disse dommene har omhandlet barnevernssaker. Dernest har Norge fått flere saker mot seg som gjelder retten til en rettferdig rettergang, som er beskyttet i EMK artikkel 6. Dette er den sakstypen EMD oftest behandler og oftest finner menneskerettighetsbrudd i. En annen sakstype der Norge har flere fellelser mot seg, er saker om ytrings- og pressefrihet. Andre sakstyper der EMD ofte finner menneskerettighetsbrudd er ulovlig frihetsberøvelse (EMK art. 5), krenkelse av eiendomsretten (Tilleggsprotokoll 1, art. 1) og brudd på forbudet mot tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling (EMK art. 3). Norge har blitt dømt for brudd på vernet mot vilkårlig frihetsberøvelse ved én anledning.⁶E. v. Norge (11701/85). Videre har Norge blitt dømt for å ha krenket eiendomsretten i én sak.⁷Lindheim mfl. v. Norge (13221/08 og 2139/10).

EMD har avsagt 56 dommer mot Norge.⁸Per 1. jan. 2021 er tre av disse ikke rettskraftige, Abdi Ibrahim v. Norway (15379/16), M.L. v. Norge (64639/16), Saber v. Norway (459/18). Den første av disse ble avsagt i 1990. I 38 av sakene – det vil si cirka 68 prosent – har EMD konkludert med at Norge har krenket en eller flere menneskerettigheter. Når man leser disse tallene, må man ta i betraktning at de fleste sakene mot Norge blir avvist.

I 2020 ble det avsagt fire dommer mot Norge. EMD fant krenkelse av EMK artikkel 8 om retten til familieliv i tre barnevernssaker.⁹Pedersen mfl. v. Norge (39710/15), M.L. v. Norge (64639/16), Hernehult v. Norge (14652/16). Den siste saken gjaldt beslag og gjennomgang av data lagret i mobiltelefonen til en fornærmet i en straffesak, som også var mistenkt i en annen sak. EMD fant at norske myndigheter hadde krenket klagerens rett til privatliv etter EMK artikkel 8. Påtalemyndighetenes sortering av klagerens korrespondanse med sin advokat manglet tilstrekkelig hjemmel i straffeprosessloven.¹⁰Saber v. Norway (459/18).

Oversikt over EMD-dommer

Grafen gir oversikt over antall saker som er behandlet i EMD, inklusiv andel domfellelser for mennerettighetskrenkelser. I oversikten er kun domfellelser og frifinnelser tatt med. Tallene er fra perioden 1959 til og med 2020.

Oversikt over EMK-spørsmål i saker mot Norge

FNs overvåkningsorganer og Norge – en historisk oversikt

FNs overvåkningsorganer behandler individklager og gir jevnlig anbefalinger til Norge. I alt har 30 individklager blitt behandlet, og 49 ganger har Norge mottatt anbefalinger. I 2020 mottok Norge anbefalinger fra ett av organene.

FN har ni kjernekonvensjoner på menneskerettighetsområdet. Norge er nå tilsluttet åtte av disse etter at FNs konvensjon om tvungne forsvinninger ble ratifisert av Norge i august 2019. Alle konvensjonene har hvert sitt overvåkningsorgan, også kalt FN-komité, som følger opp medlemsstatenes oppfølging av konvensjonen.

Komiteene har tre hovedoppgaver: For det første skal de med jevne mellomrom gi anbefalinger til statene, på bakgrunn av rapporter fra statene om gjennomføringen av menneskerettighetene nasjonalt. For det andre publiserer komiteene på eget initiativ generelle kommentarer, som er tolkningsuttalelser eller anbefalinger knyttet til spesifikke artikler eller temaområder. For det tredje behandler komiteene individklager om brudd på menneskerettighetene, forutsatt at statene har akseptert en slik klageordning.

Individklager mot Norge

Norge har akseptert klageordningene under fire av konvensjonene: FNs menneskerettighetskomité (som overvåker FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter), FNs torturkomité, FNs rasediskrimineringskomité og FNs kvinnekomité. I 2017 vedtok Stortinget at Norge ikke skulle slutte seg til klageordningene til FNs barnekomité, FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og FNs komité for rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne.¹Stortingets vedtak 454, 31. jan. 2017. I forbindelse med ratifikasjonen av FNs konvensjon om beskyttelse mot tvungen forsvinning uttalte regjeringen at spørsmålet om tiltredelse vil vurderes på et senere tidspunkt.²Se Prop. 42 LS (2018–2019) pkt. 9, se også NIMs høringsuttalelse til Utenriksdepartementet av 27. sept. 2017

Samlet sett har komiteene behandlet 30 individklager mot Norge. 15 av disse sakene har blitt avvist, mens 15 har blitt realitetsbehandlet.³Oversikten er basert på praksisdatabasen tilgjengelig på FNs høykommissær for menneskerettigheters nettside. Av de realitetsbehandlede sakene dreier det seg om ni saker for menneskerettighetskomiteen, fire for torturkomiteen og to for rasediskrimineringskomiteen. Kvinnekomiteen har ikke realitetsbehandlet noen saker mot Norge.

Komiteene har konkludert med at det forelå menneskerettighetsbrudd i seks saker, mens staten har blitt frifunnet i ni. Tre av de seks sakene var for menneskerettighetskomiteen, som har konkludert med at det forelå brudd på FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter i forbindelse med henholdsvis manglende begrunnelse for ankenektelse i straffesak (brudd på art. 14 nr. 5), KRL-undervisningen i norsk skole (brudd på art. 18 nr. 4) og unødvendig lang pågripelse (brudd på art. 9 nr. 1).⁴Se hhv. Aboushanif v. Norge (1542/2007), Leirvåg m.fl. v. Norge (1155/2003) og Spakmo v. Norge (631/1995). Torturkomiteen har konkludert med brudd på FNs torturkonvensjon i to saker om tvangsretur ved påberopelse om beskyttelse. Den ene saken gjaldt gjennomføringen av en utvisning til tross for at komiteen hadde bedt myndighetene om å avvente komiteens behandling (brudd på art. 22), mens den andre gjaldt en utvisning der komiteen mente det var stor risiko for at vedkommende ville bli utsatt for tortur ved retur (brudd på art. 3).⁵Se hhv. Dar v. Norge (249/2004) og Eftekhary v. Norge (312/2007). I den sjette og siste saken konkluderte rasediskrimineringskomiteen med at frifinnelsen av en nynazist for rasistiske uttalelser var i strid med rasediskrimineringskonvensjonen (brudd på art. 4 og 6).⁶The Jewish community of Oslo m.fl. v. Norge (30/2003).

Anbefalinger tilknyttet statens rapporteringer

Norge mottok sine første anbefalinger om ivaretakelsen av menneskerettighetene under de ulike FN-konvensjonene fra FNs rasediskrimineringskomité i 1972. Siden den gang har Norge mottatt slike anbefalinger i forbindelse med statens rapporteringer totalt 49 ganger fra ulike overvåkningsorganer/komiteer.⁷En oversikt over alle anbefalingene ligger tilgjengelig på FNs høykommissær for menneskerettigheters nettside. NIM har laget en sammenstilling av anbefalingene Norge har fått i 2017–2020, tilgjengelig på her. I 2020 mottok Norge anbefalinger fra FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.⁸E/C.12/NOR/CO/6, (2. april 2020). Med det har Norge mottatt anbefalinger fra alle komiteene i den siste treårsperioden.⁹Ekskludert FNs komité for beskyttelse mot tvungen forsvinning, der Norge først ble part i 2019.

Rapporteringssystemet foregår i korte trekk slik at statene med jevne mellomrom leverer rapporter til komiteene om gjennomføringen av konvensjonsrettighetene nasjonalt. De senere årene skjer dette som regel på bakgrunn av spesifikke spørsmål fra komiteene. Etter at staten har levert sin rapport, får andre aktører, som ulike relevante organisasjoner, anledning til å komme med tilleggsinformasjon til komiteen (såkalte skyggerapporter). Nasjonale institusjoner, slik som NIM, har nå en fast rolle i forbindelse med slike rapporteringer og avgir en egen skyggerapport. Deretter er det en muntlig høring av staten i komiteen (eksaminasjon), før komiteen til slutt gir sine anbefalinger (concluding observations) til staten om mulige tiltak for ivaretakelsen av menneskerettighetene.

Anbefalingene er ikke rettslig bindende. Det vil si at staten ikke er juridisk forpliktet til å følge komiteenes anbefalinger, men anbefalingene kan likevel ha en viss rettskildemessig vekt. Komiteens syn på et spørsmål kan også gi en pekepinn om hvordan de vil forholde seg dersom de mottar en individklage om spørsmålet. I tillegg har komiteene en pådriverfunksjon, og anbefalingene kan derfor gi uttrykk for hvordan statene ideelt sett bør innrette sin praksis.

Oversikt over anbefalinger/rapporteringer

Om NIM

NIMs mandat

FN anbefaler alle stater å ha en nasjonal institusjon for menneskerettigheter som fremmer og beskytter menneskerettighetene nasjonalt. Stortinget etablerte i 2015 NIM for å ivareta denne rollen i Norge.

NIM er et uavhengig, offentlig organ, som er organisatorisk underlagt Stortinget. NIMs hovedoppgave er å fremme og beskytte menneskerettighetene i Norge, jf. NIM-loven § 1. Dette gjøres særlig ved å:

• Overvåke menneskerettighetenes stilling i Norge.
• Gi råd til Stortinget, regjeringen, forvaltningen og Sametinget.
• Informere om menneskerettighetene.
• Være en brobygger mellom myndighetene og sivilsamfunnet.

NIM har hovedkontor i Oslo og et mindre kontor i Kautokeino. NIM ledes av et styre og en direktør.

Styret

NIMs styre består av fem medlemmer:

• Marit Berger Røsland, styreleder
• Nils Asbjørn Engstad, nestleder
• Gro Dikkanen, styremedlem
• Jan E. Helgesen, styremedlem
• Anne-Sofie Syvertsen, styremedlem

Styret har det overordnede ansvaret for NIMs faglige virksomhet, økonomi og drift. Stortinget velger styret, herunder leder og nestleder. NIMs nåværende styre er valgt for tidsrommet 1. juli 2019–30. juni 2023. Det ble avholdt ti styremøter i 2020, fem ordinære og fem ekstraordinære. Protokoller fra styremøtene og mer informasjon om styret er tilgjengelig på NIMs nettside.

Direktør og ansatte

NIMs daglige virksomhet ledes av en direktør, som er oppnevnt av Stortinget. I mars 2019 ble Adele Matheson Mestad ny direktør for NIM, for en periode på seks år.

NIMs ansatte per januar 2021:

Direktører:

• Adele Matheson Mestad, direktør
• Gro Nystuen, assisterende direktør

Analyseenheten:

• Jenny Sandvig, fagdirektør
• Johan Strömgren, regionkontorleder (Kautokeino)
• Kirsten Kolstad Kvalø, seniorrådgiver
• Thomas Berge, seniorrådgiver
• Vilde Tennfjord, rådgiver
• Mina Haugen, rådgiver (Kautokeino)
• Anders Broderstad, rådgiver (Kautokeino)
• Anine Kierulf, spesialrådgiver (20 %)
• Cecilie Hellestveit, spesialrådgiver (20 %)
• Petter Wille, spesialrådgiver (20%)

Overvåkningsenheten:

• Ilia Utmelidze, seniorrådgiver
• Kristin Høgdahl, seniorrådgiver
• Peter Dawson, rådgiver
• Helle Sanden, rådgiver (Kautokeino)
• Jan-Paul Brekke, spesialrådgiver (20 %)

Kommunikasjon:

• Elianne Kemble-Clarkson, kommunikasjonssjef
• Magnus Eide, seniorrådgiver
• Nora Vinsand, rådgiver

Administrasjon:

• Birgitte Bøgh-Olsen, kontorsjef
• Anders Bals, seniorrådgiver (Kautokeino)
• Trude Undheim, førstekonsulent (60%)

Ansatte i permisjon:

• Kristian Haugland Nilsen, seniorrådgiver
• Stine Langlete, seniorrådgiver
• Erlend Andreas Methi, fagdirektør

Nøkkeltall

Antall ansatte: 

31.12.2017: 16
31.12.2018: 19
31.12.2019: 20  
31.12.2020: 22¹NIM har i 2020 prioritert om reise-, møte- og arrangementsbudsjettet til lønnskostnader som følge av utbruddet av covid-19.

Antall ansatte i 100 % permisjon:

31.12.2017: 0
31.12.2018: 3
31.12.2019: 2 
31.12.2020: 3

Antall praktikanter: 

31.12.2017: 2
31.12.2018: 4
31.12.2019: 6 
31.12.2020: 8

Antall årsverk: 

31.12.2017: 15,5
31.12.2018: 16,05
31.12.2019: 17,97²På grunn av ny rapporteringsmodell fra og med 2019 virker økningen i antall årsverk større enn det den egentlig er. Den reelle økningen fra 2018 til 2019 er på cirka ett årsverk.
31.12.2020: 19,23³NIM har i 2020 prioritert om reise-, møte- og arrangementsbudsjettet til lønnskostnader som følge av utbruddet av covid-19.

Menneske­rettighetene i Norge 2020

Likestillingsoversikt 2020

Sammenliknet med 2019 har kvinneandelen blant de ansatte økt. Status i 2020 var 64 % kvinner og 36 % menn. Tallet for 2019 var 55 % kvinner og 45 % menn. I 2018 var 61 % av de ansatte kvinner og 39 % menn.

Ledergruppen består i dag av 83 % kvinner.

Sykefravær

NIM har et samlet sykefravær på 0,97 %, hvorav sykefraværet for menn utgjør 0,24 % og sykefraværet for kvinner utgjør 0,73 %. Det samlede sykefraværet er 2,4 % lavere enn i 2019.

Rådgivende utvalg

Styret har oppnevnt et rådgivende utvalg som skal bidra med informasjon, råd og innspill til NIMs arbeid. Utvalget er bredt sammensatt og består av 15 medlemmer med relevant kompetanse. I 2020 ble det avholdt fire møter. Les mer om rådgivende utvalg og sammensetningen på NIMs nettside.

Henvendelser fra enkeltpersoner

NIM skal ikke behandle enkeltsaker om krenkelser av menneskerettigheter. Dette ivaretas av andre aktører som de ulike ombudsmannsordningene, nemnder og domstolene. NIM kan imidlertid veilede om nasjonale og internasjonale klageordninger. I 2020 mottok NIM om lag 280 henvendelser fra enkeltpersoner.

Ressursbruk

NIMs bevilgning i 2020 var på NOK 25 700 000, i tillegg til overførte ubrukte midler fra 2019 på NOK 1 250 000. Total disponibel ramme for 2020 har dermed vært NOK 26 950 000. NIM er samlokalisert med Sivilombudsmannen og skal i henhold til Innst. 240 S (2013–2014) være administrativt tilknyttet Sivilombudsmannen. I 2020 har NIM betalt Sivilombudsmannen NOK 2 036 000 til dekning av utgifter til husleie og kjøp av administrative tjenester. Disse utgiftene er regnskapsført hos Sivilombudsmannen, men belastet NIMs bevilgning. I statsregnskapet fremkommer disse som utgiftsføringer i Sivilombudsmannens regnskap. Lønnsrelaterte utgifter i 2020 beløp seg til cirka NOK 18 341 000. Utgifter til drift utgjorde cirka NOK 7 805 000, mens utgifter til investeringer utgjorde NOK 517 000. Det er mottatt NOK 240 000 i syke- og foreldrepengerefusjon. NIMs regnskap viser for 2020 et mindreforbruk på cirka NOK 285 000.

Årsregnskapet med noter og styrets beretning følger som vedlegg til årsmeldingen.

Årsregnskap og og styrets beretning

Styrets beretning

1. Innledning

Med dette legges det fram årsregnskap for Norges institusjon for menneskerettigheter (heretter NIM) for 2020. Det legges fram et årsregnskap i tråd med økonomiregelverkets bestemmelse pkt. 3.4, og ikke en fullstendig årsrapport, jf. økonomiregelverkets bestemmelse pkt. 2.3.3, jf. lov om Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter § 6. Fyllestgjørende informasjon om virksomheten rapporteres til Stortinget i årsmeldingen for 2020, Dokument nr. 6 (2020–2021). Virksomheten fører regnskap iht. kontantprinsippet.

2. Formål

Menneske­rettighetene i Norge 2020

Stortinget vedtok 19. juni 2014 ifm. behandlingen av Innst. 240 S (2013–2014), jf. Dokument 8:32 S (2013–2014) å opprette Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter fra 1. juni 2015, organisatorisk underlagt Stortinget. NIMs oppgaver følger av lov om Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter av 22. mai 2015 nr. 33 og instruks om NIMs virksomhet av 30. april 2015.

NIMs mandat er å fremme og beskytte menneskerettighetene i tråd med Grunnloven, menneskerettsloven og øvrige lovgivning, internasjonale traktater og folkeretten for øvrig. NIM skal blant annet overvåke og rapportere om menneskerettighetenes stilling i Norge, herunder gi råd til Stortinget, Sametinget, regjeringen og andre offentlige og private organer om gjennomføringen av menneskerettighetene.

3. Bekreftelse

Årsregnskapet er avlagt i henhold til bestemmelser om økonomistyring i staten pkt. 3.4.1 og Finansdepartementets rund skriv R-115 om utarbeidelse og avleggelse av statlige virksomheters årsregnskap. Regnskapet gir et dekkende bilde av NIMs disponible bevilgninger, regnskapsførte utgifter, inntekter, eiendeler og gjeld.

4. Vesentlige forhold

Den samlede ressursbruken ble holdt innenfor godkjent bevilgning. I 2020 har NIM disponert samlede tildelinger på kr. 26 950 000. NIM har regnskapsført utgifter på kr. 24 628 789 og har avgitt belastningsfullmakter på til sammen kr. 2 035 950, jf. bevilgningsregnskapet og note B. Samlet sum kr. 26 664 739.

Dette ga NIM et mindreforbruk mot bevilgning 2020 på kr. 285 261. I tillegg fikk NIM, som lønnskunde hos Direktoratet for økonomistyring (DFØ), fullmakt til å overskride bevilgning med overtid, reisetid og timelønn for november 2020 grunnet omlegging av utbetalingsløsning for lønnskunder hos DFØ. For NIM utgjorde dette kr. 45 340 i 2020. Samlet mindreforbruk endte på kr. 331 000, jf. Note B.

Beløpet fordeler seg med et mindreforbruk på lønn med kr. 664 000 og et overforbruk på drift/investeringer på kr. 333 000. Mindreforbruket på lønn skyldes vakanser gjennom året og høyere refusjoner fra NAV enn forventet, mens overforbruket på drift skyldes endrede krav til infrastruktur grunnet omlegging til mer hjemmekontor og mer digitalisering i koronaåret 2020.

Mindreforbruket på kr. 331 000, søkes i sin helhet overført til 2020, jf. beregninger i note B.

NIM har vært operativ siden september 2016. Institusjonens ledelse består av et styre og en direktør. Styret har det overordnete ansvaret for den nasjonale institusjonens faglige virksomhet, økonomi og drift, og er oppnevnt av Stortinget jf. § 6. Styret avholdt 10 møter i løpet av 2020.

Direktør leder en ledergruppe med assisterende direktør, kontorsjef, kommunikasjonssjef og to fagdirektører. NIM har to kontorer. Et kontor ligger Oslo, samlokalisert med Sivilombudsmannen (SOM) jf. Innst. 240 S (2013–2014) hvor det fremgår at NIM skal være administrativt tilknyttet Sivilombudsmannen. NIM har også et kontor i Kauto keino med 5 faste ansatte.

NIM har i løpet av 2020 økt antall ansatte fra 19 faste og 1 midlertidig stilling til 20 faste og 2 midlertidige stillinger. Antall årsverk har derfor økt med 1,26 fra 2019, til 19,23 årsverk i 2020, jf. Note 2. Inkludert i det totale årsverktallet er også 10 timelønte praktikanter og to timelønte jurister på kortere eller lengre kontrakter i 2020, med til sammen 1,12 årsverk.

Utbetalinger til lønn og sosiale utgifter som er regnskapsført på kapittel 45 beløp seg til kr. 18 340 983, jf. note 2. mot kr. 17 892 574 i 2019. Lønnsandel av driftsutgifter rapportert til bevilgningsregnskapet for kap. 45 er om lag 68 prosent. Av de totale lønnskostnadene utgjør kr. 183 333 styrehonorarer.

NIMs øvrige driftskostnader utgjorde totalt kr. 7 805 213 i 2020. Av dette er kr. 5 769 263 regnskapsført på kapittel 45 til annen drift, jf. Note 3. Dette er kostnader til utvidelse og oppussing og drift av lokaler i Oslo og leie og drift av lokaler i Kautokeino, kostnader til kjøp av eksterne tjenester, reisekostnader og kontorkostnader, samt innkjøp av utstyr og inventar.

I tillegg har det påløpt utgifter hos Sivilombudsmannen (SOM) på kr. 2 035 950 knyttet til leie av lokaler i Oslo samt drift av virksomheten. Dette beløpet er regnskapsført hos Sivilombudsmannen, men belastet NIMs bevilgning. Disse utgiftene omfatter bl.a. utgifter til kontorlokaler og sentralbord, samt enkelte andre driftsutgifter, jf. Note 3.

Utbetalinger som NIM har regnskapsført på kapittel 45 til investeringer utgjør kr. 517 259, jf. note 5.

Mellomværende med statskassen utgjorde pr. 31.12.2020 kr. -711 654. Oppstillingen av artskontorapporteringen viser hvilke eiendeler og gjeld mellomværendet består av. Foruten rapportert mellomværende hadde NIM en påløpt leverandørgjeld på kr. 266 842 som ikke er betalt og derfor ikke fremkommer som utgift i årsregnskapet, jf. opplysninger om avregning med statskassen i note 8.

NIM har ikke kapitalposter i statens kapitalregnskap.

Tilleggsopplysninger

Riksrevisjonen er ekstern revisor for NIM. Årsregnskapet for 2020 er ikke ferdig revidert. Revisjonsberetningen antas å foreligge innen utløpet av annet kvartal 2021.

Oslo, 9. mars 2021

Marit Berger Røsland
Styreleder

Adele Matheson Mestad
Direktør

For detaljert årsregnskap i tabeller henvises til pdf-versjonen av årsmeldingen.