Menneskerettighetsåret 2019

Menneskerettighetene har vært gjenstand for mye oppmerksomhet i offentligheten i året som gikk, og 2019 har vært NIMs travleste år så langt i arbeidet med å fremme og beskytte menneskerettighetene i Norge.

Selv om Norge er et land med et velfungerende demokrati, velferdssystem og rettsvesen – og med gode mekanismer for å ivareta menneskerettighetene – viser året som gikk, at det også her til lands er behov for forbedringer på flere viktige områder.

I dette kapitlet gjennomgås saker med menneskerettslig relevans som har preget 2019, med negativt, men også med positivt fortegn. Noen saker er nye, mens andre har vedvart over lang tid, slik som utfordringer knyttet til bruken av isolasjon i fengsel og arrest. Særlig oppsiktsvekkende i året som gikk, er det at Norge har blitt dømt i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) i fire barnevernssaker – i tillegg til at 25 nye klager er tatt inn til behandling om samme tema.

Menneskerettigheter i Høyesterett og FN­-systemet

I 2019 tok Høyesterett stilling til menneskerettighetsspørsmål i 16 avgjørelser, fordelt på sju straffesaker og ni sivile saker. For begge sakstypene sett under ett ligger tallene på rundt 13 prosent av det totale antall avgjørelser, og er en nedgang fra de to foregående årene relativt sett. Som i de foregående årene, er det sjelden at en part som påberoper seg brudd på menneskerettighetene får medhold i dette i Høyesterett. Dette var en særlig tydelig trend i 2019, der menneskerettslige anførsler ikke førte frem i noen saker. Til sammenligning fikk den private parten medhold i fem av 22 avgjørelser om menneskerettigheter i Høyesterett året før.

I FN-systemet har Norge blitt eksaminert av FNs komité for rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, som har kommet med sine anbefalinger til Norge om hvordan ivaretakelsen av rettighetene til denne gruppen kan forbedres. På samme måte har Norge mottatt anbefalinger fra FNs rasediskrimineringskomité om hvordan man kan oppfylle FNs rasediskrimineringskonvensjon, der eksaminasjonen var i 2018. Norge har også levert rapport til FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, der eksaminasjonen skal avholdes i 2020. Høsten 2019 ble Norge part til FNs konvensjon om beskyttelse mot tvungen forsvinning. Norge er dermed nå part til åtte av FNs ni kjernekonvensjoner om menneskerettigheter.

I årsmeldingen kan du lese mer om menneskerettigheter i Høyesterett og FNs overvåkningsorganer – i tillegg til saker mot Norge i EMD.

Norske barnevernssaker i EMD

Norge ble i 2019 dømt i fire barnevernssaker i EMD for brudd på retten til familieliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8. I tillegg har 25 nye klager om norsk barnevern blitt tatt inn til behandling av EMD i løpet av 2019.

Historisk sett er dette oppsiktsvekkende høye tall, og et signal fra EMD som norske myndigheter må ta på stort alvor. Til sammenligning har det historisk blitt avsagt 52 dommer mot Norge (første i 1990), og i 34 av disse har Norge blitt dømt for krenkelse av EMK. Barnevernsfeltet er sammensatt og er et område der ulike menneskerettigheter kan trekke i ulike retninger og tidvis kollidere. Dette fordrer en krevende balansering av hensynet til barns rett til beskyttelse mot mulig vold og omsorgssvikt opp mot foreldrenes rett til familieliv. Disse motstridende hensynene må man være seg bevisst både i praksis og i lovverk. I 2019 var forslag til ny barnevernslov på høring. NIM har i denne høringen kommet med flere innspill blant annet i lys av EMDs praksis.

Den første av NIMs fire anbefalinger i denne årsmeldingen angår barnevern.

NAV­-sakens implikasjoner

En annen alvorlig sak fra 2019 er den såkalte NAV-saken, der flere kan ha blitt dømt på feilaktig grunnlag for trygdesvindel på grunn av svikt i norske myndigheters gjennomføring og utøvelse av EU/EØS-regler. Dette er en sammensatt sak med flere problematiske sider, også potensielt fra et menneskerettslig ståsted. Dersom personer blir straffet og fengslet uten at det er tilstrekkelig rettslig grunnlag (lovhjemmel) for dette, er det svært alvorlig og i strid med menneskerettslige krav. NIM vil følge opp denne saken, og forventer at eventuelle menneskerettighetsbrudd repareres og at nødvendige tiltak foretas.

NAV-saken illustrerer også et overordnet poeng: betydningen av at nasjonalt lovverk i størst mulig grad er i samsvar med konstitusjonelt eller overordnet internasjonalt regelverk. I NAV-saken gjaldt dette EU/EØS-regler, men poenget gjør seg tilsvarende gjeldende for lover med sider til menneskerettighetene. Et lovverk som i størst mulig grad gjenspeiler (og gir veiledning om) de overordnede menneskerettslige rammene som følger av Grunnloven eller internasjonale konvensjoner, er langt på vei en forutsetning for god ivaretakelse av menneskerettighetene i praksis.

En sentral del av NIMs arbeid er derfor å vurdere og å gi råd om innføring eller endring av lover er i samsvar med menneskerettighetene. NIM følger også med på hvordan de menneskerettslige standardene blir gjennomført i praksis. Begge deler er viktig. God og riktig gjennomføring, både av menneskerettighetene i nasjonalt lovverk, og av hvordan reglene i praksis gjennomføres av forvaltningen, er av stor betydning for hvorvidt de menneskerettslige standardene blir ivaretatt i konkrete saker overfor enkeltmennesker.

Forslag om ny etterretningstjenestelov

En prioritert del av NIMs arbeid er å gi innspill i forbindelse med høringer av nye lovforslag. Blant NIMs over 30 høringsuttalelser i 2019 dreide en av de mest omfattende uttalelsene seg om forslaget om ny etterretningstjenestelov helt på starten av året. Dette forslaget møtte motbør fra mange ulike aktører i høringsrunden, deriblant NIM. Forslaget legger blant annet opp til innføring av et system for at Etterretningstjenesten skal kunne masseinnsamle, lagre og søke i elektronisk kommunikasjon som krysser den norske grensen, omtalt som «tilrettelagt innhenting» (tidligere: «digitalt grenseforsvar»). Menneskerettslig byr et slikt system på flere utfordringer, særlig i lys av retten til privatliv og ytringsfriheten (kildevernet). Et slikt system vil gi myndighetene stor tilgang på data om norske borgere og har et iboende misbrukspotensial. Forslaget reiser derfor kompliserte spørsmål om omfanget av et slikt overvåkningssystem og om hvilke kontrollmekanismer og rettssikkerhetsgarantier som bør være på plass for å minimimere risikoen for misbruk. NIM ga i høringen blant annet forslag til hvordan kontrollmekanismene, herunder domstolskontrollen, kunne styrkes.

PSTs ulovlige innhenting og lagring av flypassasjeropplysninger

En sentral form for kontrollmekanisme er EOS-utvalgets tilsyn med aktiviteten til Etterretningstjenesten og de andre hemmelige tjenestene, slik som Politiets sikkerhetstjeneste (PST). Formålet med EOS-utvalgets kontroll er særlig å sikre at enkeltpersoners rettssikkerhet, personvern og andre menneskerettigheter blir tilstrekkelig ivaretatt av disse tjenestene, og at tjenestene utøver sin myndighet innenfor rammen av lov.

I desember 2019 avga EOS-utvalget en særskilt melding til Stortinget om PSTs ulovlige innhenting og lagring av flypassasjeropplysninger. EOS-utvalget var uvanlig skarp i sin kritikk. I meldingen vises det til at PST har samlet inn store mengder personopplysninger uten å ha tilstrekkelig hjemmel i lov – og at PST har videreført denne praksisen selv etter at dette ble påpekt av EOS-utvalget allerede i 2014. Et grunnleggende krav etter menneskerettighetene er at myndighetenes inngrep overfor borgerne skal ha hjemmel i lov. Dette kravet skal sikre at inngrepet har en demokratisk og veloverveid forankring, sikre forutsigbarhet for den enkelte borger og redusere risikoen for vilkårlighet, misbruk og menneskerettighetskrenkelser. Lovkravet kan ses på som særlig viktig når det vedrører hemmelige tjenester, der den demokratiske kontrollen i utgangspunktet er vanskelig som følge av deres vide fullmakter og det nødvendige hemmeligholdet knyttet til disse tjenestene.

Dersom PS T eller andre myndighetsaktører er av den oppfatning at de ikke har tilstrekkelig spillerom til å ivareta sitt samfunnsoppdrag, vil den riktige fremgangsmåten være å be om at loven blir endret gjennom Stortinget. Poenget her er viktig. Det er Stortinget som vurderer og bestemmer rammene for statens makt- og myndighetsutøvelse overfor borgerne, ikke forvaltningen bak lukkede dører. Dette bekymrer NIM: Har PST og justismyndighetene vært tilstrekkelig aktsomme, all den tid det gikk flere år fra EOS-utvalgets opprinnelige påpekning uten at praksisen opphørte, eller at man tok initiativ til lovendring? At dette spørsmålet må stilles er alvorlig i seg selv.

Isolasjon i fengsler

Det er sjelden kost at et av Stortingets eksterne kontrollorganer avleverer særskilte meldinger til Stortinget. Derfor blir det ikke mindre iøynefallende at også et av de andre kontrollorganene – Sivilombudsmannen – anså det nødvendig å benytte seg av dette sterke virkemiddelet i 2019. I juni kom Sivilombudsmannen med en særskilt melding om isolasjon og mangel på menneskelig kontakt i norske fengsler. Norske myndigheter har over flere år fått kritikk, både fra nasjonale og internasjonale aktører, for bruken av isolasjon sett opp mot de kravene menneskerettighetene stiller. Sivilombudsmannen trakk blant annet frem at myndighetene ikke har oversikt over isolasjonsbruk, at tilsynsordninger og helsetilbud er svake og at oppfølgingen av psykisk syke innsatte er dårlig.

NIM deler Sivilombudsmannens syn om at det er på høy tid at Stortinget tar tak i disse menneskerettslige problemene. I samtlige årsmeldinger har NIM påpekt hvordan norsk isolasjonspraksis står i et grelt forhold til menneskerettslige krav, og vi har kommet med ulike anbefalinger til Stortinget og regjeringen for hvordan dette kan bedres.

Den andre av NIMs fire anbefalinger i denne årsmeldingen angår fengsel, isolasjonsbruk og situasjonen for psykisk syke innsatte (se s. 28).

Vold og overgrep i nære relasjoner

Et annet område der NIM har funnet grunn til å måtte gjenta sine anbefalinger de to seneste årene, knytter seg til vold og overgrep i nære relasjoner. NIM har påpekt at det er rom for klare forbedringer når det kommer til mekanismene for å beskytte borgerne fra overgrep mot hverandre – og myndighetenes innsats for å bekjempe slike overgrep. Statens beskyttelsesplikt er særlig sterk overfor sårbare grupper, slik som barn, eldre og urfolk. Regjeringen har startet arbeidet med en nasjonal handlingsplan mot vold i nære relasjoner, som også skal ha egne tiltak mot vold i samiske samfunn, slik NIM anbefalte i årsmeldingen i 2018. Innholdet og oppfølgingen av denne handlingsplanen blir viktig.

Den tredje anbefalingen dette året angår vold og overgrep i nære relasjoner, herunder innholdet i og oppfølgingen av den varslede handlingsplanen (se s. 30).

Tvangsbruk i helse­ og omsorgssektoren

Den fjerde og siste anbefalingen i denne årsmeldingen gjelder menneskerettslige utfordringer i helse- og omsorgssektoren, særlig knyttet til bruk av tvang (se s. 32).

Også dette er utfordringer NIM på forskjellige måter har tatt opp i tidligere årsmeldinger. I 2019 ble temaet særlig aktualisert av et offentlig utvalg som har utredet muligheten for en felles lov om bruk av tvang i helse- og omsorgstjenesten (NOU 2019: 14). NIM har avgitt en omfattende høringsuttalelse til utredningen. Menneskerettighetene stiller svært strenge krav til når og hvordan tvang kan brukes i helse- og omsorgssektoren. Det er høyst diskutabelt hvorvidt det i dag er gode nok regelverk og mekanismer på plass for å ivareta disse kravene tilstrekkelig. NIM mener blant annet at det må innføres et beslutningsstøttesystem, og at det må foretas grundige vurderinger av kunnskapsgrunnlaget for tvangsbehandlingstiltak, som elektrokonvulsiv terapi (ECT) og tvangsmedisinering. Det er derfor viktig at oppfølgingen av utredningen og disse problemstillingene prioriteres. I 2019 ble Norge for første gang vurdert av FNs komité for rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Komiteen kom med sine anbefalinger til Norge i mai.

Forvaltningens kunnskap om menneskerettigheter

I 2019 kom det flere andre utredninger med sider til menneskerettighetene. En av disse er NOU 2019: 5 Ny forvaltningslov fra mars. Hvordan ivaretakelsen av menneskerettighetene sikres i praksis, kan ofte avhenge av forvaltningens anvendelse av generelle rettsregler i konkrete møter med enkeltmennesker. NIM mener at det er viktig at forvaltningens ansvar for å ivareta menneskerettighetene presiseres og synliggjøres overfor offentlige tjenestepersoner som utøver myndighet og makt på vegne av staten. Forvaltningsloven er etter NIMs syn et egnet sted for denne type «påminnelser» i lovverket. Derfor har NIM i høringen blant annet spilt inn at det kan være en fordel om menneskerettighetene nevnes i lovens formålsbestemmelse og som et utredningskrav når forvaltningen skal utarbeide forskrifter.

Betydningen av at forvaltningen kjenner til og er seg bevisst menneskerettslige standarder, aktualiseres også i NOU 2019: 10 Åpenhet i grenseland. Denne utredningen fra mai redegjør blant annet for praksis og utfordringer knyttet til bilder og film i offentlige institusjoner, som i skolen og i helse- og omsorgstjenester. En fellesnevner for flere av utfordringene er at ulike menneskerettigheter og hensyn kan trekke i ulike retninger og tidvis kollidere, slik som hensynet til ytringsfrihet på den ene siden og retten til privatliv på den andre. Et eksempel kan være pressens tilgang til slike institusjoner, der blant annet offentlighetenes rett til informasjon må avveies mot pasienters/brukeres rett til privatliv. Det kan være krevende å finne en rimelig balanse mellom disse rettighetene. En økt bevissthet om dette hos sentrale myndigheter og ikke minst ute blant de myndighetsaktører som skal foreta avveiningene i praksis, vil være positivt. Derfor håper NIM at utredningen blir fulgt opp på en god måte av regjeringen, og at en veileder utarbeides og implementeres. Dette for å sikre at myndighetene ikke griper inn i menneskerettigheter ut over det som faktisk er nødvendig og som det er lovhjemmel til i ulike offentlige institusjoner. Et eksempel på problematisk hjemmelsbruk er dersom offentlige institusjoner påberoper seg eiendomsretten som hjemmel for å legge begrensninger på ytringsfriheten eller privatlivsvernet.

Grunnlovsendringer – derogasjon og påtalemyndighetenes uavhengighet?

I juni ble NOU 2019: 13 Når krisen inntreffer lagt frem. Der foreslås det en sektorovergripende fullmaktshjemmel for forvaltningen i en egen krisefullmaktslov. NIM stiller seg generelt positiv til at det oppstilles klare materielle og prosessuelle rammer for offentlig myndighetsutøvelse i krisesituasjoner, og mener at lovforslaget ikke vil utfordre forholdet til menneskerettighetene som sådan fordi det fastholdes i forslaget at innskrenking av rettigheter bare kan foretas så langt det er forenlig med Grunnloven og menneskerettsloven. NIM mener imidlertid at lovforslaget aktualiserer behovet for innføring av en derogasjonshjemmel i Grunnloven tilknyttet kapittel E om menneskerettigheter. I dag er den konstitusjonelle nødretten ulovfestet, noe som skaper liten forutsigbarhet og uklare rammer for statens makt og fullmakter i krisesituasjoner.

Også på et annet felt mener NIM at det er behov for å vurdere endringer i Grunnloven. I sommer ble påtalemyndighetenes uavhengighet lovfestet i straffeprosessloven. NIMs oppfatning er at denne uavhengigheten er så viktig, også for ivaretakelsen av menneskerettighetene, at den i tillegg bør fremgå av Grunnloven. NIM har blant annet spilt inn dette til Stortingets justiskomité.

Domstolene

I en rekke land i Europa ser man at domstolenes uavhengighet er under press, og endringene har skjedd raskt. Selv om forholdene ikke er sammenlignbare i Norge, så viser dette at domstolenes uavhengighet ikke er noe som kan tas for gitt, selv ikke i vår del av verden.

Etter Grunnloven og EMK har alle rett til å få sin sak avgjort av en uavhengig domstol «innen rimelig tid». Slik NIM påpekte i årsmeldingen for 2018, har flere sentrale aktører uttrykt bekymring for finansieringen av norske domstoler. Manglende finansiering fører blant annet til lang saksbehandlingstid – og kan gå ut over kravet om at domstolene skal avsi avgjørelser innen rimelig tid. En undersøkelse fra Riksrevisjonen fra oktober 2019 tegner igjen et bedrøvelig bilde. Undersøkelsen viser at tingrettene og lagmannsrettene bruker lang tid på å behandle saker og at lovpålagte frister brytes.

I oktober kom også Domstolkommisjonens første delutredning (NOU 2019: 17). I utredningen anbefales det blant annet å utvide rettskretsene til tingrettene og jordskifterettene, med formål om blant annet å styrke rettssikkerheten, sikre fortsatt høy tillit til domstolene og bedre ressursutnyttelsen. Etter forespørsel fra kommisjonen har NIM utredet hvilke krav menneskerettighetene stiller til domstolenes uavhengighet. Rapporten ble overlevert til kommisjonen høsten 2018 og ble deretter lansert i mars 2019. Domstolkommisjonens andre delutredning kommer høsten 2020.

Rusreform – fra straff til hjelp

Like før jul ble Rusreformutvalgets utredning, NOU 2019: 26 Rusreform – fra straff til hjelp, lagt frem. Utredningen reiser sammensatte spørsmål, som blant annet har sider til retten til privatliv og retten til helse. Utredningen er i skrivende stund på høring.

Næringslivets menneskerettighetsansvar

På tampen av året kom også Etikkinformasjonsutvalgets utredning og lovforslag vedrørende virksomheters åpenhet om leverandørkjeder, kunnskapsplikt og aktsomhetsvurderinger. Forslaget innebærer en aktsomhetsplikt som gir store selskaper plikt til å vurdere relevante menneskerettigheter. Det foregår i tillegg et relatert arbeid med å utrede en lov om moderne slaveri i Nærings- og fiskeridepartementet.

Spørsmål om selskapers menneskerettighetsansvar er sammensatte, og får stadig økt oppmerksomhet. Menneskerettighetene forplikter stater, ikke private aktører som selskaper. Men slik verden har utviklet seg siden menneskerettighetene ble til i kjølvannet av andre verdenskrig, vil ivaretakelsen av menneskerettighetene i økende grad avhenge av selskapers atferd og praksis. Dette stiller større krav til statens tiltak for å sikre at selskaper respekterer menneskerettighetene. Slike tiltak kan både inkludere veiledning og insentiver, og også reguleringer som lover og sanksjoner. Etikkinformasjonsutvalgets lovforslag knytter seg til begge deler. NIM har i tidligere årsmeldinger anbefalt at myndighetene både bør prioritere arbeidet med å styrke og koordinere slik veiledning til næringslivsaktører og at de bør utrede om det er behov for endringer i lovgivningen på dette feltet. Det er derfor viktig at dette området, herunder utvalgets utredning, følges opp og prioriteres av myndighetene.

Urfolks rettigheter

I en norsk kontekst kan ofte spørsmål om næringslivets menneskerettighetsansvar henge sammen med spørsmål om ivaretakelse av urfolks rettigheter. Samene, som urfolk, har et særlig vern under menneskerettighetene blant annet for å kunne bevare sin kultur og sitt levesett. Problemstillinger kan oppstå i tilknytning til industriutbygging, som vindkraft- eller gruveutbygging, i tradisjonelle reinbeiteområder. Dette ble illustrert av Nussir-saken i 2019. I juni avholdt NIM, sammen med OECDs kontaktpunkt, et seminar om denne typen problemstillinger, og har også gitt ut en rapport om temaet i etterkant av seminaret.

Norges nasjonale minoriteter

I tillegg til samene som urfolk har Norge fem befolkningsgrupper som har status som nasjonal minoritet, og som også har et særlig vern under menneskerettighetene. Disse fem er kvener/norskfinner, jøder, rom, skogfinner og tater/romani. I offentligheten er dette grupper som sjelden får mye oppmerksomhet. I november ga NIM ut en rapport om Norges fem nasjonale minoriteter. Formålet med rapporten er å styrke gruppenes menneskerettighetsvern, gjennom å bidra til økt kunnskap, både om de relevante internasjonale rettslige rammeverkene og om forskning og litteratur. I 2020 vil NIM avholde et seminar om nasjonale minoriteter på bakgrunn av rapporten. Regjeringen startet i 2019 arbeidet med en stortingsmelding om nasjonale minoriteter.

Eldres menneskerettigheter

En tredje rapport NIM ga ut i 2019, handler om eldres menneskerettigheter. Selv om eldre ikke er en homogen gruppe, mener NIM at det her foreligger noen menneskerettslige utfordringer, særlig for sårbare eldre, som myndighetene bør være bevisst på. NIM var derfor positive til regjeringens forslag om opprettelse av et eldreombud. NIM antar at dette kan være med å styrke gjennomføringen av eldres menneskerettigheter.

NIMs rapport omtaler flere forhold som gir grunn til bekymring, og den gir konkrete anbefalinger på ulike områder, for eksempel knyttet til vergemål, tvungen helsehjelp, aldersdiskriminering og vold/overgrep. Sistnevnte problemstilling har også vært bredt belyst gjennom diverse saker i Aftenposten i året som gikk. Universell utforming og tilgangen til informasjon, kommunikasjon og tjenester i dagens digitale tidsalder er andre områder som trekkes frem. Den teknologiske utviklingen har medført mye positivt fra et menneskerettslig perspektiv, men byr også på enkelte utfordringer. En slik utfordring kan knytte seg til hvordan man kan ivareta rettighetene til personer og grupper som av ulike grunner ikke er så digitalt kompetente, slik som deler av den eldre befolkningen, når store deler av samfunnet digitaliseres.

Hatefulle ytringer på internett

En annen utfordring i kjølvannet av den teknologiske utviklingen, knytter seg til ytringer i sosiale medier og på internett. Internett muliggjør ikke bare en mye større, mer inkluderende offentlighet, men også en betydelig offentlig spredning av hatefulle og rasistiske ytringer, hets og privatlivskrenkelser. De seneste årene har stadig flere blitt domfelt i lavere domstoler for straffbare ytringer på internett. På nyåret i 2020 behandlet Høyesterett for første gang spørsmål om hatefulle ytringer i sosiale medier.

Også netthat som ikke er straffbart, kan være et stort problem for den eller de som rammes – og for demokratiet som helhet, dersom grupper eller enkeltmennesker vegrer seg fra å delta i offentligheten eller påta seg verv eller yrker. NIM har i 2019 jobbet på ulike måter med dette problemet, blant annet gjennom faglige samarbeid med organisasjonen No Hate og Kripos. I mai arrangerte No Hate for første gang nett-aksjonen «Rusken på nett», som er en «felles storrengjøring av kommentarfelt på nett» med mål om å øke kunnskap, bygge holdninger og mobilisere flest mulig i kampen mot netthat.

Slike holdningsskapende tiltak for å bekjempe hets og netthat er viktige av flere grunner. Ikke minst siden det menneskerettslig er en høy terskel for at statens kraftigste virkemiddel – straff – skal kunne tas i bruk mot ytringer, som følge av ytringsfriheten.

«Legalize it» og koranbrenning

Balansegangen mellom ytringsfriheten på den ene siden og andres rettigheter eller legitime samfunnshensyn på den andre er sammensatt – og ofte krevende i praksis.

To mye omtalte mediesaker fra 2019 kan tjene som eksempler på tilfeller der myndighetsaktører etter NIMs mening bommet på denne balansegangen og dermed handlet i strid med ytringsfriheten. Den ene var da Unge Venstre flere steder i landet ble nektet å bruke valgkampmateriell med budskap om legalisering av cannabis («Legalize it») i forbindelse med skolevalget. Et ønske om en lovendring på dette feltet er en lovlig ytring – og å stoppe et slikt politisk budskap fra å bli fremsatt i en valgkamp er et inngrep i ytringsfriheten som verken oppfyller Grunnlovens eller EMKs vilkår om lovhjemmel eller nødvendighet. Dette til forskjell fra et budskap om å oppfordre til bruk av cannabis, som kan rammes av straffeforbudet mot oppfordring til straffbar handling.

Den andre gjaldt Politidirektoratets instruks om at politiet skulle avverge påtenning av Koranen – noe som også ble gjort under en demonstrasjon i Kristiansand. En slik påtenning er ikke i seg selv i strid med forbudet mot hatefulle ytringer i straffeloven § 185. Å brenne en religiøs skrift er et angrep på religionen, ikke på tilhengerne av religionen. Etter at det tidligere straffebudet mot blasfemi ble opphevet er krenkelser av religion ikke lenger straffbart. Og selv der ytringer skulle være straffbare, vil avverging av ytringene før de fremsettes, ha en problematisk side til Grunnlovens nærmest totale forbud mot forhåndssensur. Den opprinnelige instruksen ble endret relativt raskt etter innspill fra blant annet NIM. Dette er oppløftende.

Ny handlingsplan mot rasisme

Arbeidet mot rasisme og diskriminering fordrer tiltak langs flere akser. I desember la regjeringen frem en ny handlingsplan mot rasisme og diskriminering med mange gode tiltak. Regjeringen har også startet arbeidet med en egen handlingsplan mot muslimhat.

Et viktig tiltak i førstnevnte er opprettelsen av et nasjonalt kompetansemiljø i politiet innen hatkriminalitet. Det er i tråd med anbefalinger fra NIMs årsmelding i 2018. Der uttrykte NIM bekymring for de regionale kompetanseforskjellene på dette feltet.

Behov for mer statistikk om menneskerettigheter

NIM mener fortsatt at arbeidet for å få på plass mer og bedre statistikk fra politi og domstoler om hatefulle ytringer og annen hatkriminalitet, må følges opp nasjonalt, slik både NIM og flere av FNs overvåkningsorganer har pekt på i anbefalinger til norske myndigheter.

Generelt bør myndighetene prioritere arbeidet med å sikre mer statistikk og empiri på områder der borgernes menneskerettigheter blir berørt. Dette gjelder for eksempel tvangstiltak i helse- og omsorgsektoren og i fengsel/arrest. Mer empiri vil bidra til mer kunnskap om hvordan forebygge og forhindre menneskerettighetsbrudd, og også gi bedre grunnlag for vurderingene av om statens inngrep i menneskerettighetene er nødvendige og forholdsmessige. Dette kan også bidra til å avdekke om utfordringer ligger på regelnivå eller i praktiseringen av reglene, og bidra til å avdekke og snevre inn eventuelle regionale forskjeller. I 2020 vil NIM arbeide med flere prosjekter der statistikk vil være relevant, for blant annet å bidra til økt kunnskap om den samiske befolkning og bedre etterlevelse av kommuners menneskerettighetsansvar.

Ny ytringsfrihetskommisjon og medieansvarslov

I desember ble det varslet at det skal nedsettes en ny ytringsfrihetskommisjon, som skal foreta en bred gjennomgang av rammene for å ytre seg i dagens Norge. Det har skjedd mye på dette området – særlig i lys av den teknologiske utviklingen – siden den forrige ytringsfrihetskommisjonen leverte sin utredning for vel 20 år siden.

Samme dag som den nye ytringsfrihetskommisjonen ble varslet, la regjeringen frem en proposisjon til en ny medieansvarslov for Stortinget. Formålet med loven er blant annet å gjøre medieansvarsreglene mer teknologinøytrale. Det er et lovforslag som NIM tidligere har etterlyst og ønsker velkommen. Regjeringen har i den endelige proposisjonen foretatt enkelte endringer fra det opprinnelige forslaget som blant annet ble påpekt av NIM i høringsrunden, deriblant om ikke å gjøre lovens virkeområde for snevert. Spørsmål knyttet til internett og balansen mellom ytringsfrihet og privatlivsvern, er problemstillinger som vil prege samfunnet også fremover. Det er da en fordel å ha et lovverk som i størst mulig grad er oppdatert, og der lovgiver har foretatt en del av disse komplekse balanseringene. I tillegg vil gode rammevilkår for uavhengige og sterke medier som publiserer kvalitetsjournalistikk – og kan tilrettelegge for en opplyst, saklig og bred offentlig debatt – være et tiltak for å sikre ytringsfrihet i praksis. Dette kan også bidra til å motvirke den tidvis polariserende og hatefulle tonen som man finner i sosiale medier. En del av lovforslaget går ut på å klargjøre hvilket ansvar redaktører har for brukergenerert innhold, for eksempel det som skrives i kommentarfelt. I 2019 var dette tema for en klage mot Norge som ble behandlet av EMD. I saken ble Norge frikjent for et anført brudd på privatlivsvernet etter EMK på bakgrunn av nettopp hetsende kommentarer i kommentarfeltet til en nettavis.

Barns privatlivsvern på nett

Et viktig spørsmål knyttet til ivaretakelse av privatlivet/personvernet på nett, gjelder barns rettigheter – også opp mot foreldrenes handlinger og rettigheter. Et eksempel er deling av bilder og sensitiv informasjon om egne barn i sosiale medier, der barns privatlivsvern langt på vei er prisgitt foreldrenes valg og vurderinger. I året der man feiret at FNs barnekonvensjon fylte 30 år, er det en erkjennelse at internett og sosiale medier har gitt barns ve og vel utfordringer som man neppe kunne forutse da konvensjonen trådte i kraft i 1989, og som man heller ikke kjenner den fulle rekkevidden av ennå.

Selv om det skal svært mye til, er det verdt å være oppmerksom på at også foreldres deling av bilder og sensitiv informasjon om egne barn kan ende opp med å utgjøre et brudd på straffelovens vern av privatlivets fred, slik resultatet ble i en dom fra Høyesterett høsten 2019. Dette er første gang en slik sak har blitt vurdert av Høyesterett.

Høyesterett om utvisning av mor

I en sammensatt sak på slutten av året kom Høyesterett til at utvisningen av en mor som hadde samboer og små barn i Norge, ikke var uforholdsmessig sett opp mot de krav som følger av eksempelvis Grunnloven, EMK og FNs barnekonvensjon når det gjelder retten til familieliv og hensynet til barnets beste. Høyesteretts terskel synes streng og understreker at utlendingsfeltet er et område der myndighetene i EMDs praksis tilkjennes en vid skjønnsmargin, herunder i vurderingen av hvor tungt hensynet til familieliv og barnets beste skal veie i forhold til innvandringspolitiske hensyn. Det er imidlertid et iboende dilemma at denne tilnærmingen innebærer at barns selvstendige rettigheter må vike, og at barn reelt sett kan ende opp med å bære tunge konsekvenser av foreldrenes handlinger.

Klima og menneskerettigheter

En annen rettsprosess som har fått mye oppmerksomhet de seneste årene, er det såkalte klimasøksmålet mot staten. I november 2019 ble ankerunden gjennomført. Borgarting lagmannsrett mente at Grunnloven § 112 er en rettighetsbestemmelse som kan påberopes for og håndheves av domstolen, men mente at rettigheten ikke var brutt av staten i denne saken.

Klimaspørsmål står sentralt i samfunnsdebatten, men menneskerettslig er klima fortsatt i stor grad upløyd mark, som aktualiserer komplekse grenser mellom jus og politikk. Klimarettssakens videre utvikling gjenstår å se i skrivende stund, men punktum for spørsmål om menneskerettigheter og klima er nok uansett ikke satt. Grovt sagt er det to måter å tilnærme seg denne tematikken på. Enten gjennom å se på hvilke, om noen, aktive plikter som kan pålegges staten i medhold av menneskerettslige krav, eller, mer nedslående, ved å se på hvordan individuelle menneskerettigheter vil påvirkes negativt i fremtiden av klimaendringer. Dette kan omfatte klimaflyktninger og økonomiske innstramninger som kan påvirke ivaretakelsen av ulike rettigheter, og i ytterste konsekvens vil det kunne få betydning for beskyttelsen av retten til liv.

Klima og menneskerettigheter er et område som NIM vil arbeide mer med i 2020. NIM skal ha et seminar og publisere en rapport om temaet. I rapporten vil det være aktuelt å ta for seg Grunnlovens regulering, men også å se nærmere på hva som følger av internasjonale reguleringer slik som etter FN-systemet og EMK. I slutten av 2019 var FNs spesialrapportør for menneskerettigheter og miljø på landbesøk i Norge. Norge er det andre landet i verden spesialrådgiveren har avlagt besøk. En annen hendelse fra tampen av året som er verdt å merke seg, er en dom fra nederlandsk høyesterett, der nederlandske myndigheter ble dømt for ikke tilstrekkelig å ivareta EMKs krav til retten til liv og retten til privatliv i deres klimapolitikk. Det er første gang et lands øverste domstol har behandlet klimaspørsmål opp mot EMK, og det blir nok neppe den siste.