Menneskerettigheter i Høyesterett i 2019
Høyesterett tok stilling til menneskerettighetsspørsmål i 16 saker i 2019. I ingen av disse førte menneskerettslige anførsler frem.
I 2019 avsa Høyesterett 118 avgjørelser i avdeling og én i storkammer. Disse avgjørelsene var fordelt på 58 sivile saker og 61 straffesaker.1 Se Høyesteretts årsmelding for 2019 s. 26. Høyesterett har behandlet 120 saker, men fordi HR-2019-1198-A avgjorde to saker, er det 119 avgjørelser.
NIM har sett nærmere på hvor stor andel av avgjørelsene som handlet om menneskerettigheter og hvilke typer spørsmål som ble behandlet, slik NIM også har gjort i foregående årsmeldinger.
En kvantitativ gjennomgang av høyesterettspraksis kan bidra til å gi et mer utfyllende kunnskapsgrunnlag for diskusjoner om menneskerettighetene og deres betydning for norsk rett, særlig når tallene ses over tid. Statistiske undersøkelser viser at når en sak inneholder sentrale EMK-spørsmål, øker behandlingstiden i Høyesterett. Det kan skyldes at denne typen saker ofte er mer komplekse, for eksempel på grunn av et mer uoversiktlig rettskildemateriale. Kvantitative undersøkelser har imidlertid noen begrensninger som det er viktig å være klar over. Det er få saker som ender i Høyesterett, slik at en gjennomgang av høyesterettsavgjørelser ikke nødvendigvis vil være representativ for situasjonen i lavere domstoler. Den sier i enda mindre grad noe om menneskerettighetssituasjonen i det norske samfunnet generelt.
NIMs gjennomgang viser at domstolen substansielt tok stilling til menneskerettighetsspørsmål i 16 avgjørelser i 2019.2Fremgangsmåten og kriterier er lik tidligere år, se NIMs årsmelding 2017 s. 154 og 2018 s. 112. Oversikten er basert på en gjennomgang av avgjørelsene på Høyesteretts nettside, kontrollert mot Lovdatas database. I Lovdata er søk filtrert på avgjørelser fra Høyesterett i avdeling for 2019 og søkeordene «menneskerett*, grunnlov*, flykt*, charter*, ILO, sosialpakt*, konvensjon*» utvidet med synonymer. I utvelgelsen av menneskerettighetssaker er det kun inkludert avgjørelser der Høyesteretts flertall i sitt votum har vist til menneskerettighetene i Grunnloven, EMK, SP eller andre internasjonale konvensjoner, ev. praksis fra internasjonale overvåkningsorganer, og der innholdet i rettighetene er drøftet i en viss grad. Avgrensningen må nødvendigvis bli skjønnsmessig. Eksempler på avgjørelser som ikke er inkludert, fordi vurderingene av menneskerettighetsspørsmål har vært for kortfattede til at de regnes som substansielle i vår klassifikasjon, er HR-2019-497-A, HR-2019-899-A, HR-2019-1675-A og HR-2019-2336-A. Avgjørelsene fordelte seg på ni sivile saker og sju straffesaker.3Sivile saker: HR-2019-1206-A, HR-2019-1226-A, HR-2019-1272-A, HR-2019-1662-A, HR-2019-1725-A, HR-2019- 2102-A, HR-2019-2301-A, HR-2019-2286-A og HR-2019-2344-A. Straffesaker: HR-2019-440-A, HR-2019-1743-A, HR-2019-1923-A, HR-2019-2038-A, HR-2019-2048-A, HR-2019-1236-A og HR-2019-900-A. For begge sakstypene sett under ett utgjør disse cirka 13 prosent av det totale antall avgjørelser. Dette er lavere enn i 2018 og 2017, da tallene var henholdsvis cirka 21 prosent og cirka 16 prosent. Ser man sivile saker og straffesaker hver for seg, er tallene henholdsvis cirka 16 og cirka 11 prosent. Her er det særlig for straffesakene man ser en betydelig nedgang – fra cirka 20 prosent både i 2018 og 2017.
Som NIMs gjennomganger fra 2018 og 2017 har vist, er det sjelden at en privat part får medhold i Høyesterett i anførsler som bygger på menneskerettighetene.4Det avgjørende for kategoriseringen er ikke om parten vant saken eller ikke, men om de menneskerettslige anførslene førte frem. Illustrerende er HR-2019-2048-A, der den ankende part fikk medhold i varetektsfradrag for faktisk isolasjon i varetektstiden, men der de menneskerettslige anførslene ikke ble tatt til følge. Noen saker kan være vanskelige å kategorisere. F.eks. HR-2019-2301-A, der kommunen i en barnevernssak fikk medhold i at barnets beste medførte at barnet ikke fikk uttale seg, mao. en avveining mellom to rettigheter for samme person. Et annet eks. er HR-2019-2038-A, der en kvinne ble straffet for å ha krenket privatlivets fred da hun publiserte bilder og sensitive opplysninger om eget barn i sosiale medier. Dette er av oss også ansett som en sak der den private part ikke fikk medhold i menneskerettslige anførsler, fordi moren ikke vant frem med at publiseringen var vernet av ytringsfriheten. Samtidig bygger dommen i stor grad på hensynet til barnets rett til privatliv, slik at man kunne sett på det som at barnets rettigheter vant frem. Denne trenden var enda tydeligere i 2019, der menneskerettslige anførsler ikke førte frem i noen av de 16 avgjørelsene.5Et gråsonetilfelle er HR-2019-440-A, der Høyesterett et stykke på vei ser ut til å gi den ankende part rett i at lagmannsrettens domspremisser var problematiske i lys av uskyldspresumsjonen, men der det ikke ble gitt noen kompensasjon fordi Høyesterett tok opp saken til full ny prøvelse. Til sammenligning fikk den private parten medhold i fem av 22 avgjørelser i 2018.
Når det gjelder rettskildene Høyesterett anvendte for å fastlegge menneskerettighetenes nærmere rettslige innhold, dreide det seg i hovedsak om tidligere høyesterettspraksis og rettspraksis fra EMD. Disse kildene ble anvendt i majoriteten av avgjørelsene. Ellers trakk Høyesterett veksler på uttalelser fra FNs overvåkningsorganer i tre avgjørelser, på en rapport fra Europarådets torturforebyggingskomité i én avgjørelse, på såkalt ikke-bindende soft law i to avgjørelser og på juridisk litteratur i én avgjørelse.6FNs overvåkningsorganer: HR-2019-1236-A, HR-2019-2301-A og HR-2019-2344-A; Torturforebyggingskomiteen: HR-2019-2048-A; Soft law: HR-2019-2048-A og HR-2019-1206-A; juridisk litteratur: HR-2019-1725-A. Et interessant tilfelle er HR-2019-1206-A, som omhandlet tomtefeste. Her viste Høyesterett i sitt resonnement til en resolusjon fra Europarådets ministerkomité fra 2016, der komiteen ga uttrykk for at Norge hadde rettet seg etter Lindheim v. Norge (13221/08 og 2139/10) gjennom lovendringene i kjølvannet av domfellelsen. Disse kildene brukes på ulik måte fra sak til sak – noen ganger tillegges de til dels stor selvstendig vekt, andre ganger brukes de mer som støtteargumenter.
Fordeling menneskerettighetssaker i Høyesterett
Sivile saker
Straffesaker
Begge sakstyper
Temaer 2019
Sivile saker
Av 58 sivile saker i 2019 tok Høyesterett stilling til menneskerettighetsspørsmål i 9 saker. I ingen av sakene førte anførsler om menneskerettighetsbrudd frem.
Straffesaker
Av 61 straffesaker i 2019 tok Høyesterett stilling til menneskerettighetsspørsmål i 7 saker. Heller ikke her førte noen anførsler om menneskerettighetsbrudd frem.
