Her er direktør Adele Matheson Mestads tale under lanseringsseminar for NIMs årsmelding 2018

Stortingspresident. Kjære menneskerettsvenner.

Hvordan står det egentlig til med menneskerettighetene i Norge? Det er et stort spørsmål fordi menneskerettighetene virker inn på nær sagt alle livsområder. Og når jeg sier virker inn, så mener jeg at de setter noen ytterrammer for politikkutforming og praksis for at alt fra psykiatri, personvern, barnevern til våpeneksport for å nevne noen av mange eksempler. Menneskerettighetenes hovedoppgave, er nettopp å legge yttergrenser for politikken. Tegne fotballbanen for de politiske spillerne og deres regler. Og av og til gi rødt kort. Men menneskerettighetene legger også viktige premisser for samfunnsdebatten. Dette betyr slett ikke at menneskerettighetene kan løse alle samfunnsspørsmål, for hvis alt er menneskerettigheter, er ingenting menneskerettigheter. Det betyr bare at det ofte er menneskerettslige dimensjoner ved mange samfunnsdebatter som det er viktig å peke på. Dette gjør også at NIMs mandat er stort og dekker mange områder, noe årsmeldingen vår derfor må reflektere.

Spørsmålet om hvordan det står til med menneskerettigheten er også vanskelig. For hvordan måler man det egentlig? Vi gjør dette på to nivåer:

For det første, gjennomgår vi lovforslag og vurderer om de ivaretar menneskerettslige krav blir. Høringsinstituttet, enn så tørt det høres ut, er en av demokratiets vakreste og viktigste bolverk. Gjennom dette vakre høringsinstituttet opplever vi ofte at vi blir lyttet til, med unntak av når det gis for korte høringsfrister, men det er gjennomgående er et reelt ønske om å ivareta menneskerettighetene i norsk lovgivning. Det er bra.

Vi skal for det andre følge med på at menneskerettighetene virker i praksis, slik at det ikke blir forskjell på realitet og regler, implementeringsgap, som vi kaller det på «menneskerettsk», vårt tidvis ekskluderende menneskerettighetsspråk. Du skjønner at du snakker menneskerettsk flytende når du sier MR i ulike sammenhenger og uten videre regner med at folk tenker på menneskerettigheter og ikke en type røntgen.

Vi overvåker bredt, og følger med på relevant forskning, rettspraksis, og i møte med vårt kunnskapsrike sivilsamfunn og berørte grupper. Men spørsmålet om menneskerettighetene virker i praksis, det er vanskeligere å måle. Er for eksempel antall søksmål om menneskeretts-krenkelser en egnet indikator for å si noe om hvor skoen trykker i norsk sammenheng? Hvordan kan vi være sikre på at de mest sårbare blant oss i det hele tatt blir hørt eller finne veien til domstoler og klageinstanser?

Og hvordan kategoriserer man hva som er en stor menneskerettsutfordring? Når den angår mange? Eller hvis den er svært alvorlig for noen få? I år har vi for eksempel jobbet mye med spørsmål knyttet til innføring av digitalt grenseforsvar (DGF) eller tilrettelagt innhenting, som det heter på E-tjensk. Du skjønner at du snakker flytende E-tjensk når… nei forresten det er hemmelig. Uansett, tilrettelagt innhenting, eller TI som det heter på E-tjensk, kan få store menneskerettslige konsekvenser fordi det vil virke inn både på retten til privatliv og ytringsfriheten for potensielt svært mange nordmenn. Samtidig har vi jobbet mye med utfordringer knyttet til behandlingen av psykisk syke innsatte i norske fengsle. Sivilombudsmannen peker på det er stor risiko for menneskerettsbrudd når psykisk syke, suicidale og selvskadende innsatte ofte blir møtt med tvangsbruk og ikke alltid får ivaretatt sin rett til forsvarlig helsehjelp. Dette gjelder heldigvis ikke så mange, men er svært alvorlig. Begge disse sakene reflekterer store menneskerettsspørsmål, men på veldig ulikt vis.

Så på spørsmål om hvordan det står til med menneskerettighetene i Norge, er det ikke lett å gi et kort svar. Men la meg likevel forsøke.

Utgangspunktet må være at menneskerettssituasjonen i Norge er god. Å si noe annet faller på sin egen urimelighet.

Menneskerettigheter har en sterk forankring i norsk rett og gis forrang foran nasjonal lovgivning. Dette uttrykket er demokratisk og et ønske om å binde seg til masten for å sikre seg mot å bli fristet av sirenenes sang, som i vår tid gjerne bæres frem av populistiske vinder fra sør og øst.

De som vurderer Norge utenifra, peker på Norge som et foregangsland. I oversikter som rule of law index, freedom in the world index, og world press freedom index ligger Norge jevnt og trutt øverst sammen de andre nordiske landene.

Det er et helt grunnleggende utgangspunkt når man snakker om menneskerettigheter i Norge, og det er viktig å begynne der fordi vi har alle et ansvar for år sikre tilliten til det systemet vi har. Og det gjør man alltid best ved å først peke på det som virker.

Når det er sagt, betyr ikke det at vi ikke har utfordringer. Og hva er så de mest sentrale blant dem? For å finne ut dette, begynte vi med å spørre.

Først spurte vi gode gamle «folk flest» i en omfattende undersøkelse. 4 av 10 nordmenn mener at menneskerettigheter brytes i Norge i dag. Grupper som innvandrere, asylsøkere flyktninger og barn oppleves som mest sårbare for menneskerettighetsbrudd, sammen med rusmisbrukere og uteliggere, men også psykisk syke og eldre. Men hvem mangler? Det er også et viktig spørsmål. I vårt innspillsmøte til konvensjonen om personer med nedsatt funksjonsevne, ble det pekt på at denne gruppen i liten grad nevnes. Og at det speiler deres opplevde følelse av å være usynlig. Følelsen av usynliggjøring gjelder også for nasjonale minoriteter. Det er noe vi må ta på stort alvor.
Vi har også bedt våre gode samarbeidspartnere, sivilsamfunnsorganisasjoner og ombud om å peke på hva de mener er de største utfordringene. Svarene deres står på side 94 i årsmeldingen. Det er interessant lesning. Noen fellestrekk kan man finne, ytringsfrihetens kår i møte med hatprat på nett, barns menneskerettigheter og rasisme i skolen.

Vi peker også på flere utfordringer i vår årsmelding. Dette baserer seg på overvåkning, forskning, men også på anbefalinger fra FNs traktatorganer, som det i løpet av året har kommet en rekke av. Jeg skal ikke gå gjennom alle her, for jeg vil jo ikke spoile leseropplevelsen for dere, men vil nøye meg med å peke på tre særlige utfordringer.

Vold og overgrep

I år som i fjor har vi jobbet mye med vold og overgrep. Det er et samfunnsproblem, men det er også et menneskerettighetsproblem. Staten har ikke bare en plikt til å ikke selv begå overgrep, den har også en plikt å forebygge, avverge og straffeforfølge vold og overgrep mellom privatpersoner. Og her svikter det dessverre for ofte. Vi omtaler dette på side 34 i årsmeldingen. La meg bare peke på noen tall:

Opptil 150 000 mennesker opplever vold i nære relasjoner hvert år.
10 prosent av 16-17 åringer opplyser om erfaring med vold fra foresatte,
antallet anmeldte voldtekter med fornærmede under 14 år fortsetter å øke.
Av etterforskede voldtektsanmeldelser blir 4 av 5 saker henlagt

I året som har gått har vi sett flere gode tiltak. Men vi mener likevel at det ikke gjøres nok, og det gjelder særlig på områder med særlig sårbare grupper som de eldre, barn og urfolk.

I 2018 utarbeidet vi derfor en temarapport om vold i samiske samfunn. 1 av 2 samiske kvinner opplyser om voldsutsatthet, og saker knyttet til Tyssfjord som viser store svakheter i hjelpeapparat og politi. NIM etterlyser i år som i fjor en konkret og forpliktende handlingsplan som reflekterer kravene i den Istanbulkonvensjonen om å sørge for en helhetlig og effektiv respons på dette alvorlige samfunns- og menneskerettsproblemet.

Eldres menneskerettigheter

I 2018 utarbeidet vi også en temarapport om eldres menneskerettigheter. Vi peker på syv menneskerettslige utfordringer for eldre som en særlig sårbar gruppe, som vi mener at fortjener et tydeligere menneskerettighetsfokus.

Vi peker blant annet på alvorlige ernæringsutfordringer for eldre. 1/3 eldre ble vurdert til å ha en ernæringsmessig risiko ifølge en undersøkelse.
Vi peker på manglende beskyttelse mot vold og overgrep mot eldre. Forskning viser at 76 000 hjemmeboende eldre utsettes for vold etter fylte 65, 80 prosent av dem fra nær familie, mens få kommuner har planer og tiltak rettet mot dette.
Vi omtaler utfordringer knyttet til tvangsbruk overfor eldre, for å nevne noen temaer.

Det slår meg ofte hvor rart det er at det fokuseres så lite på dette. Vi skal alle få eldre foreldre, og vi skal alle bli gamle en gang. Selv barna våre skal bli gamle. Hvorfor forholder vi oss så lite til dette likevel? Dette arbeidet kommer vi til å videreføre i året som kommer, kanskje helt til vi blir gamle selv.

Asyl og innvandring

Asyl og innvandringsfeltet er menneskerettslig krevende. En bekymringsfull utvikling, er at organisasjoner som NOAS, som gjør et svært viktig arbeid med å sikre rettsikkerheten til denne gruppen, blir utsatt for kritikk og hets. Dette fikk jeg selv fikk erfare da NIM tok til orde for at Norge selvsagt burde støtte FNs migrasjonsplattform som blant annet understreker statenes opplagte plikt til å blant annet bekjempe menneskehandel og overgrep mot barn på flukt, uten at plattformen på noen måte grep inn i statenes suverenitet på feltet. Likevel fikk den koordinert og massiv motstand i svært mange Europeiske land, i svært polariserte debatter.

Årsmeldingen for 2018 omhandler også enkelte spørsmål knyttet til asyl og innvandring. Generelt vil jeg si at vi vi med bekymring ser at frontene hardner til, noe som er rart gitt at vi i år opplever historisk lave ankomsttall.

I årsmeldingen gjentar vi at vi mener at enslige mindreårige asylsøkere over 15 år blir utsatt for forskjellsbehandling i strid med barnekonvensjonen. Dette utarbeidet vi en egen temarapport om i 2016, men problemet er fremdeles ikke løst. Enslige mindreårige asylsøkere over 15 bor i mottak organisert av UD, mens de under 15 er underlagt barnevernets omsorg. Vi mener at de over 15 må gis et likeverdig omsorgstilbud med andre barn som er underlagt statens omsorg. Vi kan ikke trekke et stemoderlig skille mellom egne og andres barn når det gjelder grunnleggende omsorg. Forskning viser at situasjonen på mottakene ikke er god, barn forsvinner og det haster å få på plass et likeverdig omsorgstilbud. Vi imøteser med stor utålmodighet departements arbeid med å klargjøre omsorgskravene på dette området.

Om dette og mer til kan dere lese, men for de av dere som er mer visuelle er også mange av temaene reflektert i fotoutstillingen som er laget av de flinke fotostudenter på Oslo met. Tusen takk til dem og særlig til

Jeg vil også takke Erlend Mehti som dere straks skal møte for hans uvurderlige innsats som prosjektleder, og Elianne Kemble-Clarkson og Nora Vinsand fra kommunikasjon for fantastisk innsats, og ellers berømme alle NIM-ansatte som dere kan hilse på her i rommet, eller se på side 129 i årsmeldingen, som alle har bidratt til dette puslespillet av en publikasjon. Bak de 150 sidene her ligger det mye mer kunnskap som kunne vært skrevet, men da ville dette blitt veldig, veldig langt. Men vi vet at fremtiden er digital, og vi håper at for årsmeldingen for 2054 kan utvikle utvikle en app som digitalt kan ekstrahere kunnskapen fra de fine NIM ansattes gode menneskerettshoder, og som alle som vil kan laste ned. For alle trenger litt lett tilgjengelige menneskerettigheter i disse dager hvor vi ser illiberal utvikling i Europa og oppblussing av autoritære krefter som vi trodde historien hadde gjort seg ferdig med. Derfor må vi holde menneskerettighetsfanen høyt. For selv om det sikkert er mange ting å kritisere disse rettighetene for, og gjerne diskutere – om for eksempel rettsliggjøring og forholdet mellom jus og politikk, så representerer disse menneskerettighetene noen tanker, verdier, ideer som vi dypest sett må stå samlet om, som samler oss, og som gjør oss til dem vi er. Og hvor vi alltid må tenke på at alternativene til et rettighetsregime som vårt, med all sin kompleksitet og bredde, er veldig mye dårligere. Og derfor må vi verne om dem. Og det krever at vi engasjerer oss. Og et viktig formål med årsmeldingen tenker vi, er å øke interessen for, og engasjementet for menneskerettigheter. For menneskerettighetene vil aldri virke bedre enn den legitimiteten de til enhver tid har i befolkningen, den legitimiteten de har i dere. Og engasjement krever kunnskap, og et av våre viktigste oppdrag er å bidra til større kunnskap om menneskerettigheter i Norge. God lesning.