28. juni avsa EMD dom i saken M. L. og W. W. mot Tyskland. Saken vurderer balansegangen mellom pressens ytringsfrihet og privatpersoners privatliv i en tidsalder der enorme mengder informasjon er tilgjengelig på internett. I hvilken grad har man en rett til å «bli glemt» etter tilbakelagte nyhetssaker, når man finnes i digitale nyhetsarkiver?
Saken vurderte hvorvidt Tyskland måtte pålegge medier å anonymisere gamle nyhetssaker for å hindre at sakene dukket opp ved internettsøk på klagernes navn. Klagerne, M. L. og W. W., ble i 1993 dømt for mordet på en populær tysk skuespiller. De anla saker mot en tysk radiokanal, et ukeblad og en avis for å få anonymisert de artiklene som fantes om mordet på medienes nettsider. Underrettene ga klagerne medhold, men den føderale domstolen opphevet dommene under henvisning til medienes trykkefrihet og rollen mediene spiller i opplysning av allmennheten.
Klagerne brakte saken inn for EMD og anførte at deres rett til privatliv etter EMK artikkel 8 var krenket. EMD uttalte at det avgjørende i saken er å finne en rimelig balanse mellom klagernes rett til privatliv i EMK artikkel 8 og medienes rett til pressefrihet og allmenhetens rett informasjon som er beskyttet av EMK artikkel 10. Selv om klagerne hadde en betydelig interesse i å slippe å bli konfrontert med tidligere handlinger, hadde allmennheten interesse i å få tilgang til informasjonen. EMD la vekt på at den redaksjonelle friheten mediene har til å velge hvordan de vil dekke en sak, herunder å avgjøre hvilke detaljer som bør publiseres, er betydelig. Denne friheten nyter et sterkt vern under EMK artikkel 10, så lenge den holder seg innenfor presseetikken. EMD understreket den potensielle nedkjølingseffekten krav om å «bli glemt» kunne ha for mediearkivering.
Etter en konkret vurdering kom EMD til at artikkel 8 ikke var krenket. Riktignok var hensynet til pressens frihet i noen grad ivaretatt ved at klagerne ikke krevde nyhetssakene fjernet, kun anonymisert. Nyhetssakene bidro likevel fortsatt til en debatt av generell interesse. EMD la vekt på at klagerne selv hadde bidratt til sakenes vedvarende aktualitet gjennom å ha kontakt med pressen, senest i forbindelse med at de søkte saken gjenopptatt i 2004. De hadde derfor ikke noen ubetinget forventning om å forbli anonyme, eller å bli «glemt» av mediene og offentligheten. Klagerne var heller ikke ukjente privatpersoner. Videre var nyhetssakene objektivt og nøkternt utformet, og det var ingen uenighet om at tekstene gjenga de faktiske forholdene sannferdig.
Dommen finnes foreløpig kun på fransk. Du kan lese dommen her, og et engelsk sammendrag her.