Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har i dag avsagt en dom hvor Norge dømmes for brudd på retten til liv og retten til et effektivt rettsmiddel etter at en mann tok sitt eget liv i fengsel i 2020. NIM mener at selvmordsforebyggingen i fengslene må styrkes. Samtidig er det viktig å foreta strukturelle grep for å tilrettelegge for bedre psykisk helse hos innsatte.
Myndighetene må forebygge selvmord i fengsel
Saken for menneskerettsdomstolen gjaldt en mann i varetekt i Oslo fengsel. Mannen var dømt til tvungent psykisk helsevern etter et drapsforsøk, og begikk senere drap på en medpasient ved helseinstitusjonen der han ble behandlet. Etter drapet ble han plassert i varetekt i Oslo fengsel. Han satt under fullstendig isolasjon, og med brev- og besøksforbud. Mannen tok sitt eget liv etter kort tid.
Den avdødes far anmeldte forholdet til politiet. Statsforvalteren anbefalte ikke ytterligere etterforsking, blant annet under henvisning til at det ikke var avdekket noe brudd på helsepersonelloven som kunne gi grunnlag for straffansvar. Statsforvalteren vurderte også at det ikke var bevis for at den medisinske oppfølgingen i fengsel avvek vesentlig fra normal praksis. Likevel fant Statsforvalteren senere at helsevesenet i fengselet ikke hadde ytt tilstrekkelig helsehjelp da det ikke fantes dokumentasjon for oppfølgende helsehjelp i fengselet etter 14. februar 2020. Straffesaken ble imidlertid henlagt. Faren klaget deretter saken inn til EMD og anførte at myndighetene ikke hadde gjort tilstrekkelig for å forhindre sønnens selvmord.
Retten til liv er en av de mest grunnleggende menneskerettighetene vi har, og sikres blant annet i EMK artikkel 2 og i Grunnloven § 93. I tillegg til at staten ikke må berøve noen livet, har staten også plikt til å sikre retten til liv, for eksempel ved å treffe rimelige tiltak for å forhindre selvmord eller dødsfall hos personer i statens varetekt, der myndighetene visste eller burde ha visst at det forelå en slik fare.
EMD fant at staten ikke gjorde nok for å forhindre dødsfallet. EMD fant at mannen kun hadde fått begrenset medisinsk tilsyn og behandling, til tross for hans omfattende psykiske helseproblemer, og at det var svakheter i koordineringen og kommunikasjonen mellom de ulike helsemyndighetene involvert, i og utenfor fengselet. Staten hadde dermed ikke gjort nok for å sikre mannens liv, og hadde derfor krenket EMK artikkel 2.
Retten til liv og retten til helse i fengsel
Innsatte i fengsel er totalt underlagt statens kontroll. De kan ikke selv oppsøke helsehjelp, og er avhengig av at fengselsansatte ser hvilke behov de har og skaffer dem hjelpen de trenger. Staten har derfor et særlig ansvar for denne gruppen, og samtidig en større mulighet til å overvåke og iverksette tiltak ved selvmordsfare, sammenlignet med personer utenfor fengsel.
Les også:
Sivilombudet har i 2023 undersøkt hvordan kriminalomsorgen jobber for å forebygge selvmord og selvmordsforsøk. Rapporten viste tydelige svakheter i kriminalomsorgens arbeid med å forebygge selvmord og selvmordsforsøk i fengsler.
NIM har lenge påpekt at soningsforholdene i norske fengsler medfører risiko for brudd på grunnleggende menneskerettigheter slik som retten til liv etter EMK artikkel 2 og forbudet mot umenneskelig og nedverdigende behandling etter EMK artikkel 3. NIM har blant annet fremmet en rekke anbefalinger til Stortinget om styrke helsehjelpen til innsatte, og styrke selvmordsforebyggingen. NIM har hatt anbefalinger knyttet til innsattes soningsforhold i alle årsmeldinger siden institusjonens opprettelse i 2017, og om selvmord i fengsel spesifikt i 2023. Mangel på helsehjelp, særlig for psykisk syke innsatte, har vært en gjennomgående utfordring over flere år.
NIMs anbefaling om psykisk syke i fengsel.
NIM har også gitt innspill til Justis- og beredskapsdepartementet om å styrke varetektsinnsattes rettigheter, særlig der den innsatte er psykisk syk og ikke mottar tilstrekkelig helsehjelp i fengselet. Det er viktig at dette nå følges opp med effektive tiltak.
Behov for å tenke bredere og nytt rundt selvmordsforebygging – kommunikasjon og utetid
Soningsforholdene i norske fengsler generelt medfører en rekke menneskerettighetsutfordringer, særlig knyttet til isolasjon, tvangsbruk, selvmord, retten til privatliv og manglende ivaretakelse av personer med utviklingshemming og psykisk syke innsatte. Problemene har i stor grad strukturelle og økonomiske årsaker, i tillegg til mangler ved regelverk og retningslinjer.
Regjeringen har nedsatt et utvalg (Straffereaksjonsutvalget) for å evaluere forvaring, særreaksjonene tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg, og utrede ivaretakelsen av domfelte og innsatte med alvorlige psykiske lidelser eller utviklingshemming. Utvalget har frist til å avgi sin utredning 1. mars 2025.
Etter NIMs syn er det behov for å tenke bredere og mer helhetlig rundt forebygging av psykiske lidelser som kan medføre selvmordstanker eller selvmordsrisiko. Isolasjon fører til flere psykiske problemer, som fører til mer isolasjon og tvangsbruk, som igjen medfører økt risiko for menneskerettighetsbrudd.
Økt sosial kontakt kan være et egnet tiltak for å forebygge selvmord. I Sivilombudets rapport «Selvmord og selvmordsforsøk i fengsel» fra 2023 viser med grunnlag i forskning til at institusjonelle forhold i fengselet, som høyt sikkerhetsnivå, mangel på sosial kontakt og opphold på enecelle, kan bidra til økt risiko for selvmord. Ombudet fremholdt at støttende menneskelig kontakt enten med ansatte, innsatte eller familie og nettverk utenfor fengselet, er et helt sentralt forebyggingstiltak mot selvmord. En av ombudets anbefalinger er at det iverksettes tiltak for å styrke og systematisere fengslenes tiltak for å forebygge selvmord ved å gi fengslene mest mulig effektive og kunnskapsbaserte arbeidsmetoder. Et av tiltakene i Kriminalomsorgens retningslinjer for «Forebygging og håndtering av selvskading, selvmordsforsøk og selvmord i fengsel» er oppfølging fra ansatte i fengselet i form av samtaler og aktivisering, samhandling med helsetjenestene, økt kontakt med familie og nettverk mv.
NIM mener det er viktig med utvidet adgang til kontakt gjennom både telefon, besøk og internett. En styrking av rettighetene til kontakt med nærstående og andre medmennesker på mer generelt grunnlag kan avbøte ensomhet og håpløshetsfølelse som kan medføre psykiske problemer samt selvskading og selvmordsforsøk. Økt adgang til kommunikasjon med medmennesker gjennom internett, f.eks. gjennom videosamtaler med nærstående og andre medmennesker via nettbrett, bør vurderes særskilt.
Også brudd på retten til et effektivt rettsmiddel
Norge ble i samme avgjørelse også dømt for brudd på EMK artikkel 13 om retten til et effektivt rettsmiddel. Faren til avdøde hadde ifølge EMD ikke hatt noen reell mulighet til å få oppreisning for sønnens dødsfall. Dette er et menneskerettslig krav i visse alvorlige saker. Norsk rett har imidlertid ikke hatt noen hjemmel for slik oppreisning. Videre har staten i tidligere saker for domstolene bestridt at domstolene kan gi oppreisning direkte i medhold av EMK artikkel 13.
NIM har i flere år anbefalt Justis- og beredskapsdepartementet å utrede og innføre nettopp en hjemmel for erstatning ved menneskerettsbrudd:
Disse brevene ble også sitert av EMD i avgjørelsen.
Høyesterett avgjorde i juni to saker om oppreisning direkte i medhold av EMK artikkel 13, hvor det ble tilkjent oppreisning for brudd på henholdsvis EMK artikkel 8 og EMK artikkel 3.
NIM hadde levert skriftlig innlegg til høyesterett i forkant av avgjørelsene.
EMD viste til disse avgjørelsene, men fant at det ikke hadde hjulpet klager i denne saken, som fant sted før dommene ble avsagt. Dette viser, som NIM lenge har påpekt, at mangelen på en mekanisme for oppreisning i norsk rett vil kunne krenke retten til reparasjon etter EMK artikkel 13.