Rus og rettshåndhevelse

Balansevekt på delt bakgrunn hvor høyre side er rosa og venstre side er blå.

Regjeringen sendte i vår ut NOU 2024: 12 – Håndheving av mindre narkotikaovertredelser på høring. NIM har sendt høringssvar til utredningen, hvor vi kommer med en rekke innspill til de foreslåtte lovendringene.

Les hele høringssvaret her

Rus og menneskerettigheter er et prioritert arbeidsområde for NIM. NIM lanserte i 2022 rapporten «Rus og menneskerettigheter». NIM har også utgitt rapporten «Du har ikke noe her å gjøre», om rusavhengiges opplevelser av diskriminering og stigmatisering i møte med offentlige tjenester, som også berører rusbrukeres opplevelser med politiet.

Utredningen

Utredningen var skrevet av det såkalte Rushåndhevingsutvalget, som ble oppnevnt for å utrede en rekke strafferettslige og straffeprosessuelle spørsmål på rusfeltet. Av mandatet fremgikk det at utvalget skulle se hen til NIMs rapport om rus og menneskerettigheter i arbeidet.

Utredningen inneholder en rekke forslag til lovendringer. Et hovedforslag er å lovregulere en straffutmålingsordning for rusavhengige der disse har befatning med rusmidler til eget bruk. Regjeringens mål er at disse skal møtes med hjelp i stedet for straff. Samtidig inneholder forslaget også en rekke endringer som skal sikre at andre som bruker ulovlige rusmidler kan etterforskes og straffes, blant annet en hjemmel for å benytte tvangsmidler som kroppslig prøve for å avdekke rusbruk. Også forebygging av rusbruk hos barn og unge i det straffeprosessuelle sporet behandles i høringen.

Kriminalisering og retten til helse

Som redegjort for i NIMs rapport «Rus og menneskerettigheter», eksisterer det ikke per i dag noen generell menneskerettslig plikt til å avkriminalisere befatning med narkotika til eget bruk. Det eksisterer imidlertid heller ingen plikt til å kriminalisere slik befatning. Fortsatt kriminalisering vil dermed i seg selv ikke vil være brudd på noen menneskerettighet, og avkriminalisering var heller ikke tema for utredningen. Praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) viser samtidig at strafferettslige sanksjoner mot narkotika til eget bruk kan utgjøre et inngrep i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8. Dette kan medføre at visse typer sanksjoner, dersom de er uforholdsmessig byrdefulle, i enkelttilfeller vil kunne utgjøre brudd på EMK artikkel 8. Dette vil kunne avhenge av de konkrete omstendighetene i saken og hvilken reaksjon som er ilagt.

En rekke internasjonale organer anbefaler imidlertid avkriminalisering for å bedre realisere retten til helse, blant annet FNs høykommissær for menneskerettigheter, FNs spesialrapportør for retten til helse, og FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Sistnevnte komité har anbefalt Norge å avkriminalisere bruk av ulovlige rusmidler og styrke tilgjengeligheten og kvaliteten på skadereduserende tiltak og helsetjenester til rusbrukere.

Et hovedpoeng i NIMs høringssvar var derfor at den strafferettslige tilnærmingen til befatning med narkotika til eget bruk må sees i sammenheng med retten til helse etter FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 12. Det var utenfor utvalgets mandat å vurdere hvordan en strafferettslig tilnærming kan påvirke muligheten til å oppsøke eller benytte seg av de hjelpetiltakene som foreligger eller som skal videreutvikles med regjeringens forebyggings- og behandlingsreform. Mange studier viser at kriminalisering kan stå i veien for retten til helse, blant annet ved at rusbrukere kvier seg for å oppsøke hjelpeapparatet i frykt for straff. Etter NIMs syn er det viktig at dette aspektet også tas med i videre arbeid med de foreslåtte lovendringene.

Straff for befatning med narkotika til eget bruk

Utvalget foreslår en ny straffebestemmelse om befatning med narkotika til eget bruk. Dette skal fortsatt straffes med bot eller fengsel inntil seks måneder. Dersom man er rusavhengig, kan saken imidlertid medføre andre reaksjoner, slik som henvisning til rådgivende enhet for russaker eller påtaleunnlatelse. NIM hadde flere innspill til bestemmelsen, herunder vurderingen av rusavhengighet og hvilket beviskrav som bør stilles til å bevise dette. I tillegg hadde NIM noen merknader knyttet til selvinkrimineringsvernet og uskyldspresumsjonen, som følger av retten til en rettferdig rettergang i EMK artikkel 6 nr. 1 og 2 som etter vårt syn må vurderes nærmere i det videre arbeidet.

Tvangsmidler og forholdsmessighet

Straffeprosessuelle tvangsmidler er normalt å anse som inngrep i retten til privatliv etter EMK artikkel 8. Dette betyr at de må ha hjemmel i lov, være formålstjenlige og forholdsmessige.

Utvalget foreslår en rekke endringer i straffeprosessloven, blant annet en adgang til å ta kroppslig prøve (spytt-, urin-, eller blodprøve) ved mistanke om rus, bruk av «tegn og symptomer»-metoder for å vurdere mistanke om rusbruk, samt et sett momenter det kan legges vekt på ved vurderingen av om et inngrep er forholdsmessig etter straffeprosessloven § 170a.

Det nasjonale lovverket må formelt være i tråd med kravene som kan utledes av EMK og Grunnloven. I tillegg bør regelverket også i størst mulig grad være utformet slik at det heller ikke oppstår risiko for menneskerettighetsbrudd i enkelttilfeller, selv om lovverket på overordnet nivå ikke strider mot menneskerettighetene. NIMs mandat er ikke utelukkende å gjøre myndighetene oppmerksomme på absolutte menneskerettslige grenser, men også bidra til at regelverket sikrer betryggende menneskerettslig oppfyllelse i praksis. NIMs innspill til høringen var hovedsakelig av sistnevnte art, med forslag som etter vårt syn kan redusere risikoen for uhjemlet og/eller uforholdsmessig tvangsbruk i enkelttilfeller.

NIM hadde flere innspill til de straffeprosessuelle endringene, både av språklig og materiell karakter. En rekke av forslagene til endringene i straffeprosessloven vil gjelde alle straffesakstyper. Dette gjelder for eksempel utvalgets forslag om at hensynet til rettshåndhevelse skal kunne vektlegges sterkere i vurderingen av om et tvangsmiddel er forholdsmessig etter straffeprosessloven § 170a. NIM mener prinsipielt at endringer i straffeprosessuelle regler om tvangsmidler som kan slå ut generelt i alle straffesakstyper bør utredes bredere enn innenfor rammen av denne utredningen.

Forebygging – barn og unge

Barnekonvensjonen inneholder en rekke bestemmelser som kommer til anvendelse når barn er siktet eller mistenkt i en straffesak. I tillegg inneholder barnekonvensjonen artikkel 33 en plikt for statene til å treffe tiltak for å beskytte barn mot narkotika. Bestemmelsen forplikter myndighetene til å iverksette forebyggende, rehabiliterende og skadereduserende tiltak i møte med barns rusbruk. Etter artikkel 40 nr. 3 bokstav b) skal staten dessuten søke å finne andre tiltak enn straff overfor barn der dette er hensiktsmessig og ønskelig. Barnekomiteen har uttrykt bekymring for de negative konsekvensene straffelegging kan ha for barn, og anbefaler at rusbruk møtes med andre virkemidler. Straff er altså ikke et anbefalt virkemiddel overfor barn.

Etter barnekonvensjonen artikkel 3 og Grunnloven § 104 skal hensynet til barnets beste være grunnleggende i saker som berører dem. Barnekomitéen har nylig bedt Norge redegjøre for tiltak for å forhindre rusbruk blant ungdom og for å sikre at barn har tilgang til helse- og hjelpetiltak.

I rapporten «Rus og menneskerettigheter» undersøkte NIM hjelpetilbudet til barn og unge. NIM fant at det eksisterer flere menneskerettslige mangler i det helhetlige forebyggings- og behandlingstilbudet til barn som bruker ulovlige rusmidler. En rekke tiltak mangler empiri for god effekt, inkludert såkalte ruskontrakter.

Utvalget foreslår at henvisning til rådgivende enhet for russaker eller ruskontrakt skal være den foretrukne reaksjonen overfor barn og unge. Det er positivt at det dreies vekk fra tradisjonelle straffereaksjoner mot barn. Det er likevel viktig at de rådgivende enheter for russaker har nødvendig kompetanse og ressurser. NIM stiller også spørsmål ved om påtalemyndigheten er rette instans til å avgjøre hva en ungdom har behov for av oppfølging.

Utvalget har imidlertid fulgt opp NIMs anbefalinger om blant annet å sikre at tiltak rettet mot barn og unge evalueres, slik at det kan gi grunnlag for ny kunnskap, og foreslår også at påtalemyndigheten må sikre reell likebehandling av siktede uavhengig av sosioøkonomisk status.

Hele høringssvaret kan leses her.