9. april offentliggjør storkammeret i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) sine avgjørelser i tre klimasøksmål. Det er knyttet stor spenning til utfallet, ettersom det er første gang domstolen tar stilling til forholdet mellom menneskerettighetene og klimaendringene. Sakene vil kunne gi svar på om Norge kan bli dømt for menneskerettsbrudd dersom myndighetene ikke gjør nok for å beskytte borgerne mot skadelige klimaendringer som truer retten til liv, privatliv og eiendom, blant annet ved å kutte utslipp.
NIM vil være til stede under domsavsigelsen i Strasbourg på vegne av det europeiske nettverket for nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner (ENNHRI). Bakgrunnen er at ENNHRI har sendt tredjepartsintervensjoner til EMD som «rettens venn» for å belyse de prinsipielle rettslige spørsmålene om forholdet mellom klima og menneskerettighetene sakene reiser, fordi dette har betydning ut over de enkelte sakene. ENNHRI har derimot ikke kommentert eller ment noe om faktum i og utfallet av de konkrete sakene. NIM vil følge saken og orientere om utfallet fra Strasbourg når det er klart.
Hva handler sakene om?
Den første saken er KlimaSeniorinnen m.fl. mot Sveits. En gruppe eldre kvinner, som er sårbare for å dø av hetebølger, argumenter for at Sveits ikke gjør nok for å beskytte deres rett til liv og privatliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK artikkel 2 og 8). Klagen er forankret i studier som viser at heten i Sveits allerede tar liv, f.eks. ved at omtrent en av tre heterelaterte dødsfall mellom 1991 og 2018 kunne tilskrives klimaendringene. Bare i Zürich har minst 1700 mennesker allerede mistet livet på grunn av hete som såkalte attribusjonsstudier langt på vei tilskriver klimaendringene.
Det andre saken er Carême mot Frankrike. En fransk borgermester har gått til sak mot sin egen stat, for å ikke gjøre nok for å beskytte hans rett til liv, privatliv og eiendom i møte med risikoen for havstigning i den franske kystbyen Grande-Synthe. Klagen peker på at dersom nåværende utslippsnivåer fortsetter, er det en risiko for at av Grande-Synthe og omliggende byer som Calais og Dunkerque, langt oftere utsettes for flom, og at deler av byen vil kunne stå under vann mot slutten av dette århundret.
Det tredje saken er Duarte m.fl. mot Portugal og Norge m.fl. Seks portugisiske barn og unge har fremmet søksmålet mot totalt 32 europeiske land, inkludert Norge. De anfører at statene ikke gjør nok for å beskytte dem mot skadelige klimaendringer, blant annet basert på studier som viser at med dagens utslippsnivåer vil en person født mellom 1999 og 2012 i Portugal i løpet av sin levetid oppleve omtrent 25 ganger så mange hetebølger, og omtrent dobbelt så mange skogbranner, som de ville gjort uten klimaendringene. Klagerne anfører også at statenes klimapolitikk diskriminerer barn. For eksempel viser en studie at barn som er ti år eller yngre i 2020 forventes å oppleve nesten en firedobling av ekstreme hendelser ved 1,5°C global oppvarming innen år 2100, og en femdobling ved 3°C oppvarming. En person som var 55 år i år 2020 vil ikke oppleve slike økninger i eksponering i resten av sitt liv uansett oppvarmingssenario.
På tvers av landegrenser og alder har disse klagerne satt sin lit til at EMD vil pålegge statene å iverksette målrettede, realistiske planer og tiltak for å umiddelbart kutte utslipp i tråd med 1,5-gradersmålet i Parisavtalen, som de anfører er nødvendig å beskytte deres rettigheter.
Må myndighetene kutte utslipp for å beskytte rettigheter etter EMK?
Sakene reiser flere kompliserte, juridiske spørsmål. Hovedspørsmålet i alle tre sakene er om menneskerettsdomstolen sier ja eller nei til at retten til liv og privatliv betyr at staten må beskytte deg mot klimaendringene, og hva disse pliktene i så fall innebærer. Disse sakene vil få stor rettslig betydning i Europa, fordi EMK gjelder i hele 46 land og beskytter 675 millioner mennesker.
Noen spørsmål som er felles for de tre sakene er:
- Hvem som anses som «victim» for klimaendringene i konvensjonens forstand og dermed har klagerett til EMD etter EMK artikkel 34.
- I hvilken grad den rettspraksisen EMD over tid har utviklet på miljøområdet etter EMK artikkel 2 og 8, som forplikter statene til å beskytte enkeltindivider mot f.eks. flom, jordskred og forurensing, er anvendelig i saker om skadelige klimaendringer.
- Forholdet mellom staters plikter til å beskytte individers rettigheter og staters skjønnsmargin på klimaområdet.
- Forholdet mellom EMK og EU-retten.
Hver sak reiser også noen unike rettslige spørsmål, for eksempel om uttømming av nasjonale rettsmidler og ekstraterritoriell jurisdiksjon i Duarte-saken. KlimaSeniorinnen er den saken som reiser færrest prosessuelle hindre.
Hvorfor er disse dommene relevante for Norge?
I Norge er EMK inntatt med forrang overfor annen norsk lov i menneskerettsloven. Dommene fra EMD er formelt kun folkerettslig bindende for den staten som er part i den enkelte sak. Norge er en av landene som er klaget inn i Duarte-saken, og utfallet av denne saken får dermed direkte virkning for oss.
Utfallet av samtlige saker er imidlertid både viktig og interessant fordi det forventes at EMD, som den autoritative fortolkeren av EMK, avklarer hvordan EMK skal anvendes på klimaområdet. Dommene vil også gi føringer for EMDs behandling av klagen over det norske klimasøksmålet, nå kalt Greenpeace Nordic m.fl. mot Norge, som er satt på vent i påvente av dommen i de tre storkammersakene.
Når avgjørelsene kommer 9. april fra Strasbourg, er det derfor grunn til å følge med.
Hva kan dommene bety for Norge?
I nasjonale domstoler har allerede noen stater blitt holdt ansvarlig for brudd på menneskerettighetene fordi de ikke har kuttet nok utslipp i tråd med demokratisk vedtatte mål, eller for å ikke ha tilstrekkelige planer for utslippskutt som er nødvendige for å beskytte barn, unge og fremtidige generasjoner.
Om EMD legger seg på samme linje, vil stater som Norge på menneskerettslig grunnlag bli holdt ansvarlig til å ha tilstrekkelig gode planer for utslippskutt som må iverksettes raskt nok. Dette ble utfallet i Nederland, der nederlandsk høyesterett i 2019 konkluderte med at EMK påla myndighetene å kutte minst 25 % av sine utslipp innen 2020 for å beskytte særlig mot havstigning. Dommen førte blant annet til større bevilgninger til klimatiltak, og det ble stilt strengere krav til kullutvinning. Nederland hadde i 2023 kuttet sine utslipp med 34 %. Norge har til sammenlikning kuttet 4,6 % av territorielle utslipp siden 1990.
Om EMD kommer til at retten til liv, privatliv og eiendom etter EMK ikke gir et vern mot klimaendringene, vil det å fremme søksmål basert på EMK ikke være en rettslig farbar vei for å få stater til å kutte utslipp raskere.
Men djevelen er ofte i detaljene i en dom. Det er sjelden at konklusjonene i en dom er svart-hvitt. Innholdet i dommene vil måtte analyseres grundig for å kunne ta stilling til hva den endelig vil bety for Norge.
Uansett utfall vil dommene få en sentral plass i rettshistorien. I tillegg vil det være interessant å se nærmere på hvordan dommene får betydning for andre pågående rettslige prosesser, blant annet det parallelle arbeidet som pågår i Europarådet med å vurdere å utarbeide en tilleggsprotokoll til EMK om retten til et levelig miljø, og den rådgivende uttalelsen om klima Den internasjonale domstolen i Haag skal avsi.
Vil du komme i kontakt med oss om dette?
Juridisk rådgiver Hannah Brænden er i Strasbourg 8. til 9. april, og kan nås på 468 97 943 eller hannah.braenden@nhri.no.
Pressekontakt i Norge er Magnus Eide. Tlf. 93 88 24 53 og e-post magnus.eide@nhri.no.