Europarådets toppmøte – en historisk mulighet til å styrke menneskerettighetene i Europa

Kronikk av Hannah Brænden, rådgiver NIM. Opprinnelig publisert i Altinget 14. mai 2023.

Nordmenn flest vet at 17. mai feirer vi Grunnloven, og derigjennom rettstaten, demokrati og menneskerettighetene. Færre kjenner til Europarådet, og at Europarådets fjerde toppmøte siden 1949 skal avholdes på Island 16. og 17. mai.

Europarådet ble opprettet av Norge og 9 andre land etter andre verdenskrig for å forsøke å unngå nye kriger i Europa ved å beskytte og utvikle menneskerettighetene og rettstaten gjennom et mellomstatlig, europeisk samarbeid. I dag er det 46 medlemsland i Europarådet, flere enn EUs 27.

Det forrige toppmøtet til Europarådet var i 2005. På den tiden sluttet stadig flere land opp om Europararådet og dets verdier, og optimismen rådet. I 2023 er stemningen en helt annen. Med krig i Europa, og tilbakegang i demokrati, rettstat og menneskerettigheter i flere land, stiller mange seg spørsmålet: Hvor har Europarådet feilet, og hvordan kan vi sikre at Europarådet og levende demokratier består i Europa?

Menneskerettsbrudd

Et av de viktigste virkemidlene for å beskytte disse verdiene i praksis, har vært og er Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Enkeltpersoner og stater kan klage inn Europarådets medlemsstater til Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) for brudd på EMK. Siden domstolen ble opprettet i 1959, har den mottatt over én million klager, og avsagt totalt rundt 20.000 avgjørelser. Disse er rettslig bindende for de statene saken gjelder.

Norge har blitt dømt for menneskerettsbrudd i 44 av totalt 70 av de klagesakene mot Norge som er sluppet inn til realitetsbehandling – oftest i barnevernssaker. Dette er svært få domfellelser sammenliknet med andre land. Tyrkia, Russland, Italia, Ukraina og Romania er de fem landende som flest ganger har blitt dømt for menneskerettsbrudd. Like under finner man Ungarn og Polen.

Gjennomføring av dommene

Et problem for Europarådet er at flere av dommene fra EMD, særlig i disse landene, ikke blir gjennomført. I følge European Implementation Network gjenstår gjennomføring av hele 47 prosent dommene i såkalte ledende saker avsagt mellom 2012 og 2022.

Et eksempel er at samvittighetsfangen Osman Kavala fortsatt sitter fengslet i Tyrkia, til tross for at EMD dømte myndighetene for ulovlig frihetsberøvelse og påla dem å løslate han i 2019. Ledende saker krever ofte endringer i regler eller praksis for å forhindre samme krenkelser igjen, som kan være politisk vanskelig. I Tyrkias tilfelle dreier svært mange saker seg nettopp om ulovlig fengsling av politiske aktivister.

Samtidig er nettopp strukturelle endringer viktig for å unngå flere saker som skyldes det samme underliggende problemet. EMD sliter med stor saksmengde og lang saksbehandlingstid, og kalles ofte et offer for sin egen suksess. Veien fra å ha rett til å få rett kan bli for lang for mange. Og selv dersom man vinner frem etter flere års kamp – hva betyr det egentlig hvis dommen ikke fører til noen endring på bakken? Slikt er grobunn for mistillit og falmende tro på at demokratiet kan levere. En svært viktig prioritet på toppmøte er derfor å styrke, i ord og i penger, EMD, særlig ved å treffe tiltak for å sikre at dommer gjennomføres nasjonalt.

En viktig støttespiller

Et kjerneproblem for Europarådet er selvsagt også at de ikke har lyktes med å unngå en ny krig i Europa.

Europarådet reagerte effektivt mot aggresjonen mot Ukraina ved å vedta utestenging av Russland allerede 16. mai 2022. Kanskje den aller viktigste oppgaven på toppmøtet i år er nettopp å sikre videre ansvarliggjøring av Russland, i samarbeid med FN. Slik kan man vise verdien av frihet og prisen for å krenke den, samt verdien av at europeiske land står sammen med Ukraina for fred, demokrati og menneskerettigheter.

Norge har alltid vært en viktig pådriver og støttespiller for Europarådet. På Reykjavik-møtet har regjeringen varslet at de skal slutte opp om Europarådet og verdiene organisasjonen er tuftet på. Samtidig virker Norges posisjon å være at Europarådet ikke må bre seg for mye utover, og at man nå må prioritere de viktigste temaene.

Et eksempel er at EMD siden 1990-tallet har anerkjent at EMK kan beskytte mot visse miljøendringer som påvirker retten til liv, privatliv og eiendom – selv om EMK ikke inneholder en selvstendig rett til et levelig miljø. EMD tar for tiden stilling til om dette også forplikter stater til å kutte klimagassutslipp, noe NIM med vårt europeiske nettverk har tatt til orde for. Men hvor langt domstolen kan gå i sine tolkninger, er et tilbakevendende spørsmål. Noen hevder at domstolen ofte er for progressiv. Andre frykter at den lar seg påvirke av enkelte medlemsstaters misnøye med domstolens praksis, og dermed stiller prosessuelle krav snarere enn å pålegge statene konkrete plikter.

Dersom EMD viker tilbake for å tolke rettighetene dynamisk, og Europarådet ikke utvikler konvensjoner som beskytter mot noen av de største menneskerettslige utfordringene i vår tid, er det lett å se for seg at relevansen til Europarådet blir mindre.

En rett til et levelig miljø

Norske politikere har i nyere tid vært tilbakeholdne med å åpne for nye menneskerettskonvensjoner, kanskje særlig når det gjelder den pågående diskusjonen om Europarådet skal anerkjenne en rett til et levelig miljø.

Men Norge har allerede forpliktet seg til å beskytte denne i Grunnloven § 112, og under Europarådet har det i flere tiår blitt drøftet om også Europarådet bør anerkjenne denne rettigheten. Etter NIMs syn vil det være en naturlig, men viktig, forlengelse av eksisterende arbeid at medlemslandene på Island blir enige om å starte forhandlingene om en tilleggsprotokoll til EMK om en rett til et levelig miljø. Dette vil ikke fortrenge eksisterende vern under EMK mot miljøendringer, men kunne styrke det.

For til syvende og sist må man stille seg spørsmålet: Hva er egentlig den største utfordringen mot menneskerettighetene? På utfordring fra NIM svarte statsminister Jonas Gahr Støre i våres at den største menneskerettsutfordringen mot menneskerettighetene og demokrati var å tro at vi er i mål, og ikke kan bli bedre. Toppmøtet er en unik mulighet til å både slutte opp om og styrke EMD og Europarådet, og sikre godt nok vern mot nye menneskerettslige utordringer. Med slike grep kan Europarådet fortsette å være en robust institusjon for fred, menneskerettigheter, rettstat og demokrati for oss 675 millioner rådet beskytter. Kanskje 17. mai kan bli en merkedag også for Europarådet.