3. Bakgrunn og problembeskrivelse

I dette kapittelet gis det en oppsummering av bakgrunnsinformasjonen og problembeskrivelsen NIM har lagt til grunn for undersøkelsen. Vi oppsummerer eksisterende forskning om omfanget av hatprat og diskriminering mot samer og nasjonale minoriteter, det rettslige rammeverket for hatprat og diskriminering, samt regjeringens eksisterende politikk og tiltak på dette området.

3.1 Omfanget av hatprat/hets og diskriminering mot samer og nasjonale minoriteter

Samene og de nasjonale minoritetene i Norge har gjennom historien vært utsatt for ulike former for statlig diskriminering, assimileringspress og ekskludering. I visse perioder og i enkelte miljøer har de også blitt møtt med negative holdninger blant den bredere befolkningen.²⁷ Statens fornorskningspolitikk hadde som målsetting å få enkelte minoriteter til å leve etter majoritetsbefolkningens verdier, normer og tradisjoner, for eksempel ved å begrense deres eiendomsrett, plassere barna på internat eller barnehjem uten kontakt med familien, og ved å innskrenke mulighetene til å lære og bruke språk, kultur, historie og tradisjoner. Ekskluderingspolitikken hadde som mål å fjerne enkelte minoriteter fra det norske samfunnet, for eksempel ved å overvåke og kontrollere deres levesett, sende folk til arbeidskolonier og bortplassere barn, samt ved tvangssterilisering, deportasjoner og restriksjoner ved innreise til riket for enkelte minoriteter.²⁸

Selv om den norske stat for lengst har gått bort fra en slik offisiell politikk kan negative holdninger, hatprat/hets og diskriminering mot disse gruppene vedvare. Manglende kunnskap, hatprat/hets og diskriminering mot samer og nasjonale minoriteter har fått økende oppmerksomhet de siste årene, og det er utbredt enighet om at disse fenomenene er et samfunnsproblem med betydelige skadevirkninger.

Mediesaker om opplevelser av hatefulle ytringer mot samer har økt de siste årene, og noen har resultert i domfellelser. I 2018 ble en mann fra Nordland dømt for hatefulle ytringer mot samer av Salten tingrett etter et innlegg på Avisa Nordlands Facebook-side. Retten beskrev ytringene som nedlatende, nedverdigende og krenkende overfor samer.²⁹ Et år senere ble en mann fra Selbu bøtelagt av statsadvokaten i Trøndelag for hatefulle ytringer mot samer i et Facebook-innlegg som omtalte samer som en «pæst».³⁰ Fotballag har opplevd blant annet joiking fra tribunen og stygge tilrop.³¹ Samiske barn har fortalt om krenkelser og mobbing på skolen og noen føler at de må skjule sin samiske bakgrunn for å slippe hets.³² Det har også blitt fortalt at samer har blitt verbalt eller fysisk trakassert for å ha på seg kofte, snakke samisk, vifte med samisk flagg eller for å legge ut samisk innhold i sosiale medier.³³

3.1.1 Statistikk fra politiet om anmeldelser av hatkriminalitet

Her presenteres statistikk fra politiet om anmeldelser av hatkriminalitet både nasjonalt og i Oslo. Uttrykket hatkriminalitet nevnes ikke i straffeloven, men brukes ved rapportering om straffbare handlinger som må forstås som motivert av hat eller negative holdninger mot en person eller gruppe på grunn av en eller flere av de kategoriene som er listet opp i straffeloven § 185. I tillegg til § 185 inngår slike kriterier i eksempelvis bestemmelser om trusler og tortur, og slik bakgrunn er generelt en skjerpende omstendighet etter straffeloven § 77 ved alle typer lovbrudd.

I 2021 ble 815 saker kodet som hatkriminalitet av politiet i hele Norge. Dette er en oppgang på 7 % i forhold til året før, og 67 % mer enn i 2016.³⁴ Hatmotivert kriminalitet omfatter ulike typer lovbrudd, men de mest fremtredende er hatefulle ytringer, som utgjorde 44 % av sakene i 2021 (se Figur 1).

Figur 1: Anmeldte lovbrudd med hatmotiv i Norge, etter utvalgte typer lovbrudd. 2021. Prosentandel.
Basert på data publisert av STRASAK

Blant den registrerte hatkriminaliteten kan de fleste lovbruddene brytes ned på ulike typer hatmotiv. Ett anmeldt tilfelle av hatkriminalitet kan bygge på flere typer hatmotiv. Hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse ble registrert som hatmotiv i 55 % av sakene i 2021 (se Figur 2). Antisemittisme ble lagt til som eget motiv i den nasjonale politistatistikken i april 2018, og kjønnsuttrykk/kjønnsidentitet ble lagt til som eget motiv i januar 2021.

Figur 2: Hatmotiv registrert i anmeldte lovbrudd i Norge. 2021. Prosentandel.
Basert på data publisert av STRASAK.

Det er kun Oslo politidistrikt som publiserer statistikk om de spesifikke etniske gruppene som er utsatt for hatkriminalitet. Oslo politidistrikt bruker følgende underkategorier for etnisitet: «antisiganisme, antisemittisme, anti-Asia, anti-Afrika, uspesifisert utenlandsk, Europa utenom Norge, norsk, internnorsk/ sviker / forræder, samisk, Midtøsten, nazisymboler el lign, klankonflikt og annet».

Blant de 325 sakene kodet som hatkriminalitet i Oslo politidistrikt i 2021 var 56 % knyttet til etnisitet.³⁵ I perioden 2015–2021 i Oslo var det fire saker knyttet til samisk bakgrunn, 13 knyttet til antisiganisme og 38 knyttet til antisemittisme. Det var ingen saker knyttet til skogfinner eller kvener/norskfinner. Det finnes ikke tall for andelen rapporterte tilfeller av hatkriminalitet knyttet til ulike etniske grupper i de andre politidistriktene i Norge, noe som gjør det utfordrende å presentere en representativ oversikt av problemet blant samer og nasjonale minoriteter.

Økningen i anmeldte saker av hatefulle ytringer de siste årene antas å ha sammenheng med økt bevissthet rundt hatkriminalitet i befolkningen, i tillegg til økt kompetanse i politiet. Samtidig rapporteres det om store mørketall. I politiets innbyggerundersøkelse fra 2019, svarte kun 21 % av de som oppga at de har opplevd hatkriminalitet, at de hadde anmeldt forholdet.³⁶ Annen forskning tyder på at andelen samer og nasjonale minoriteter som rapporterer erfaringer med hatefulle ytringer og diskriminering er enda lavere.

3.1.2 Forskning på omfang av hatprat/hets og diskriminering

Det er få kvantitative studier som ser på forekomsten av hatprat/hets og diskriminering mot samer og de nasjonale minoritetene i Norge, noe som gjør det vanskelig å kartlegge omfanget og konsekvensene av problemet, og hvordan dette endrer seg over tid.³⁷ Dette skyldes blant annet at det ikke finnes et eksisterende nasjonalt representativt utvalg av disse minoritetene, som man kan sende en spørreundersøkelse til – en utfordring som NIM beskriver i vår rapport om samisk statistikk.³⁸ De fleste studiene som eksisterer, bruker derfor kvalitative intervjuer, organisasjonsundersøkelser eller andre alternativer til å bygge et slikt utvalg.

Institutt for samfunnsforskning gjennomførte en slik undersøkelse i 2019 med medlemmer av samiske og jødiske sivilsamfunnsorganisasjoner, og fant at 53 % av de samiske respondentene og 31 % av de jødiske respondentene rapporterte at de hadde blitt utsatt for hatprat/hets sammenlignet med 10 % av de andre respondentene.³⁹ Resultatene må imidlertid tolkes med forsiktighet fordi utvalget var relativt lite, og tall fra organisasjonsundersøkelser ikke er representative for de aktuelle befolkningsgruppene som helhet.⁴⁰

Studier viser også at samer rapportere om opplevd diskriminering i større grad enn befolkningsgjennomsnittet. I SAMINOR 2-undersøkelsen fra 2012–2014, som omfattet 25 kommuner i Nord og Midt-Norge, oppgir 33 % av respondentene med «selv-rapportert samiskhet» og 51 % av respondentene med en «sterk samisk tilknytning» å ha blitt diskriminert på et tidspunkt.⁴¹ Kun 14,3 % av de ikke-samiske respondentene rapporterer om det samme. Skolen, arbeidslivet, lokalsamfunnet og sosiale medier er de vanligste arenaene hvor respondentene oppgir at de har opplevd diskriminering. Diskriminering på nett blir hyppigst rapportert blant de yngste samiske respondentene.⁴² Mindre enn 2 % av de samiske respondentene som oppgir å ha opplevd diskriminering rapporterte dette til LDO. SAMINOR 2-undersøkelsen fant også at 15 % av de kvenske respondentene og 28 % av de respondentene som både var kvenske og samiske, hadde opplevd diskriminering.

Tallene stemmer også overens med folkehelseundersøkelser utført i 2019/2020 i Troms og Finnmark og Nordland, hvor omtrent én av tre samiske respondenter rapporterer at de har blitt diskriminert, mens omtrent én av ti kvener uten samisk bakgrunn rapporterer det samme.⁴³

Hansen og Skaar har gjennomført en kvalitativ studie om unge norske samers mentale helse, hvor rundt tre av fire rapporterer om å ha opplevd å bli diskriminert minst en gang i livet.⁴⁴ De fleste respondentene har ikke blitt mobbet i skolen den siste måneden, men de fleste hadde opplevd trakassering på internett. Unge samer rapporterer om vesentlig høyere forekomst av diskriminering i sosiale medier enn andre ungdommer. Flere utrykker at de sjelden deltar i nettdebattene eller kommentarfeltene i samiske debatter på grunn av frykt for hatprat. De forteller at slike debatter ofte er svært polariserte og bidrar til å holde liv i fordommer og stereotypier. Blant dem som har blitt diskriminert, rapporterer de fleste at dette påvirker dem negativt.

I en kommende rapport basert på kvalitative intervjuer med medlemmer av de nasjonale minoritetene finner den norske Helsingforskomiteen at det er et betydelig problem med hatprat/hets mot disse gruppene i Norge.⁴⁵ Dette er så alvorlig at det fører til at personer som tilhører nasjonale minoriteter unnlater å stå frem med sin identitet eller engasjere seg i organisasjoner, samfunnsliv og politikk. Hetsen er ofte rettet mot «minoritetsidentiteten» og ser ut til å ha som formål å svekke oppslutningen om minoritetskultur.

Holocaust-senterets (HL-senteret) holdningsundersøkelse fra 2016 inkluderte ikke spørsmål spesifikt om diskriminering eller hatprat/hets mot jøder, men heller om opplevelser av trakassering og urettferdig behandling.⁴⁶ 11 % av de jødiske respondentene rapporterer at de har blitt trakassert på grunn av sin religiøse identitet, mens 7 % oppgir at de har blitt urettferdig behandlet av offentlige institusjoner på grunn av deres religiøse identitet. 64 % sier at de unngår å vise sin religiøse tilhørighet i frykt for negative holdninger. Liknende resultater fremkommer i HL-senterets undersøkelse fra 2011, noe som peker på at jødenes opplevelse av urettferdig behandling har holdt seg relativt stabilt.⁴⁷ Samtidig fanger undersøkelsen opp noen endringer i befolkningens holdninger til jøder. I 2011 var det kun 4 % av befolkningen som mente at skuddene mot synagogen i Oslo kunne forsvares når en tenker på hvordan Israel behandler palestinerne. I 2016 var det 12 % av befolkningen som mente vold og trakassering mot jøder kunne forsvares med det samme argumentet. Flere studier har funnet at negative holdninger til jøder i Norge blir påvirket og tilspisset av Israels rolle i Midtøsten-konflikten.⁴⁸

I HL-senteretsundersøkelse fra 2011 oppgir halvparten av respondentene at de har erfart at «jøde» har blitt brukt som skjellsord. En undersøkelse blant ungdomsskoleelever i Oslo fra 2011 viser også at 41 % har opplevd vitser om jøder og generelle negative kommentarer om jøder.⁴⁹ Studier om antisemittisme i norske medier, på nett og i sosiale medier viser at negative og problematiske utsagn og ytringer om jøder eksisterer både i de redigerte nyhetsmediene og i kommentarfeltene.⁵⁰

Kunnskapen om hatprat/hets og diskriminering mot norske romer og romani/tatere er i stor grad basert på erfaringer som er trukket fram av representanter og talspersoner for gruppene, og har i mindre grad blitt dokumentert gjennom kvantitative undersøkelser.⁵¹ Flere forskere, sivilsamfunnsorganisasjoner, offentlige utredninger og stortingsmeldinger forteller at romer og romani/tatere i dag opplever å bli møtt med mistro, fordommer og diskriminering, blant annet på arbeids- og boligmarkedet, campingplasser, i skolen og i barnevernet.⁵² I rapporten Dagens situasjon – Levekår og livskvalitet blant tatere/romanifolk forteller forskerne Aarset og Nordvik at selv om noen oppgir at de ikke hadde opplevd forskjellsbehandling, tyder deres undersøkelse på at slik diskriminering forekommer.⁵³

NIM kjenner ikke til forskning om hatprat/hets eller diskriminering av skogfinner i et nåtidsperspektiv. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) trekker imidlertid frem at «usynliggjøring kan sees som en form for indirekte eller strukturell diskriminering i form av lite kunnskap om eller interesse for minoriteter i storsamfunnet» som «kan bidra til å forsterke følelsen av utenforskap».⁵⁴

3.2 Det rettslige rammeverket

3.2.1 Gjennomføring av menneskerettigheter i norsk rett

Norge er bundet av de fleste av de viktigste internasjonale menneskerettighetskonvensjonene som er vedtatt av FN og Europarådet, og norske domstoler følger et generelt prinsipp om at nasjonal rett skal tolkes i samsvar med folkeretten. For at internasjonale konvensjoner skal få virkning i norsk rett, må de innarbeides særskilt, for eksempel ved at de blir inkorporert i norsk lov.

21. mai 1999 vedtok Stortinget menneskerettsloven som inkorporer fem viktige menneskerettighetskonvensjoner. Disse omfatter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP), FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK), FNs konvensjon om å avskaffe alle former for diskriminering mot kvinner (KDK) og FNs konvensjon om barnets rettigheter (BK). I henhold til § 3 i menneskerettighetsloven har disse konvensjonene forrang fremfor annen norsk lovgivning hvis det skulle oppstå regelkonflikt.

På mange rettsområder har EMK hatt størst praktisk betydning for rettsutvikling i Norge. Grunnen til det er at konvensjonen håndheves av en egen domstol, Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Den rikholdige praksisen fra EMD skal legges til grunn av norske domstoler og andre rettsanvendere.⁵⁵ Europarådets ministerkomite har også vedtatt anbefalinger (recommendations) om hatefulle ytringer.

I forbindelse med tohundreårsjubileet for Grunnloven i 2014, ble det vedtatt en ny del E, med tittelen «Menneskerettigheter», i Grunnloven. Selv om det allerede fra 1814 fantes flere sentrale menneskerettigheter i Grunnloven, ble en rekke nye menneskerettighetsbestemmelser inkludert i 2014, med det mål å styrke menneskerettighetenes stilling i nasjonal rett ved å gi dem Grunnlovs rang. Menneskerettighetskapittelet i Grunnloven omfatter § 108 om myndighetenes plikt til å sikre samenes rett til utvikling av sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. I henhold til § 92 må alle offentlige organer respektere og ivareta rettighetene som er nedfelt i Grunnloven og i menneskerettslige konvensjoner som Norge er bundet av.⁵⁶

FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering (RDK) er inkorporert i norsk lov gjennom likestillings- og diskrimineringsloven. Norge har også ratifisert ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater og Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter, som er juridisk bindende for de ratifiserende statene. Anbefalingene fra internasjonale menneskerettighetsorganer og eksperter er ikke juridisk bindende, men deres vurderinger kan ha betydelig vekt som autoritative tolkninger av folkeretten eller beste praksis på området. I henhold til forarbeidene til menneskerettsloven (1999), skal FNs traktatorganers avgjørelser og uttalelser som hovedregel tillegges «stor vekt». Det er blant annet gjennom slike uttalelser rekkevidden av konvensjonene blir klargjort. Deres betydning i enkeltsaker i Norge «vil kunne variere alt etter kor klar fråsegna er, og i kva grad den konkrete saka er identisk med dei situasjonane komiteen truleg har hatt for auge under utarbeidinga».⁵⁷ FNs traktatorganer publiserer også såkalte «generelle kommentarer», i tillegg til konkrete anbefalinger til stater. Hvilken vekt disse kommentarene har, er ikke endelig klarlagt.

Norge har menneskerettslig ansvar for handlinger og unnlatelser som kan tilskrives norske offentlige myndigheter. Dette gjelder uten hensyn til vårt internrettslige skille mellom ulike statsmakter og forvaltningsnivåer. Kommunene har derfor et selvstendig menneskerettighetsansvar i tillegg til sentrale myndigheter.⁵⁸ Dette betyr at kommunene også må ivareta menneskerettighetene i alle aspekter av sitt virke, blant annet ved å jobbe mot diskriminering og hatprat på lokalt nivå.

3.2.2 Den internasjonale forpliktelsen til å forby diskriminering og hatefulle ytringer

Menneskerettighetene bygger på prinsippet om at alle mennesker er likeverdige, og de sentrale menneskerettighetskonvensjonene krever at stater gjennomfører retten til ikke-diskriminering i sin nasjonale lovgivning og praksis. Dette betyr at stater er forpliktet til å gjennomføre en politikk for å eliminere diskriminering gjennom alle egnede midler, å garantere at alle menneskerettigheter gjelder for alle, uten diskriminering, og å vedta spesielle tiltak for å sikre den materielle likestillingen for sårbare eller vanskeligstilte grupper.⁵⁹

Ytringsfriheten er også en menneskerettighet og en forutsetning for å kunne leve i et demokratisk samfunn, men den er ikke absolutt. Artikkel 19 i SP sier at retten til å ha meninger er absolutt, men ytringsfriheten kommer med «spesielle plikter og ansvar» og «kan derfor være underlagt visse begrensninger […] slike som er fastsatt ved lov og er nødvendige for respekt for andres rettigheter eller omdømme eller for å beskytte nasjonal sikkerhet, offentlig orden, folkehelse eller moral».

En slik begrensning er eksplisitt anerkjent i SP artikkel 20 (2), som sier at stater har en forpliktelse til ved lov å forby enhver form for nasjonalt, rasemessig eller religiøst hat som utgjør oppfordring til diskriminering, fiendtlighet eller vold. I artikkel 20 (2) refererer begrepet «oppfordring» til uttalelser «som skaper en overhengende risiko for diskriminering, fiendtlighet eller vold mot personer som tilhører disse gruppene».⁶⁰ Stater kan også velge å forby et bredere spekter av hatefulle ytringer, inkludert for eksempel ytringer som ikke utgjør oppvigling, forutsatt at slike restriksjoner er i samsvar med vilkårene i artikkel 19.

Flere FN-traktatorganer og eksperter har fremhevet at forbudet mot hatefulle ytringer er en legitim begrensning av ytringsfriheten, forutsatt at den oppfyller de tredelte kravet av lovlighet, nødvendighet og proporsjonalitet.⁶¹ Dette betyr at ethvert forbud mot hatefulle ytringer må være nedfelt i lovgivning, svare på et presserende sosialt behov, være klart og snevert definert som det minst inngripende tiltaket som er tilgjengelig, og være forholdsmessig slik at fordelen for den beskyttede interessen oppveier ytringsbegrensningen.⁶²

Rabat-handlingsplanen, vedtatt av FNs generalforsamling i 2013, gir den mest omfattende veiledningen for implementering av artikkel 20 (2) i nasjonal lovgivning. Planen bemerker at mens alle former for hatefulle ytringer som utgjør oppfordring til diskriminering, fiendtlighet eller vold bør være forbudt ved lov, bør strafferettslige sanksjoner forbeholdes de strengeste former, mens andre rettsmidler som økonomisk erstatning og/eller oppreisning bør vurderes for mindre alvorlige former.⁶³ Planen skisserer en seksdelt test for å vurdere alvorlighetsgraden av hatefulle ytringer, inkludert en vurdering av den juridiske, politiske og sosiale konteksten, statusen eller autoriteten til taleren, intensjonen til taleren, innholdet og formen til uttrykket, spredningsnivå, publikumsstørrelse og grad av skaderisiko.⁶⁴

Stater har også en forpliktelse i henhold til artikkel 4 i FNs konvensjon mot rasediskriminering til å forby spredning av ideer basert på rasemessig overlegenhet eller hat, samt oppfordring til rasediskriminering eller vold. Dette inkluderer hatefulle ytringer basert på rase, hudfarge, avstamning og nasjonal eller etnisk opprinnelse, som hatefulle ytringer rettet mot urfolk, etniske minoriteter, innvandrere, flyktninger og asylsøkere.⁶⁵ FNs komité mot rasediskriminering har bemerket at konvensjonen forbyr et bredt spekter av hatefulle ytringer. Den er ikke begrenset til eksplisitt rasistiske ytringer, trusler eller oppfordringer til diskriminering eller vold, den

dekker også ytringer som indirekte angriper etniske grupper eller innebærer oppfordring til rasediskriminering.⁶⁶

Komiteen har også merket seg at de strafferettslige sanksjonene nevnt i konvensjonens artikkel 4 bør forbeholdes alvorlige saker i samsvar med prinsippene om lovlighet, proporsjonalitet og nødvendighet, og at beslutningen om å straffeforfølge enkeltsaker forblir innenfor statens skjønnsmargin.⁶⁷ Komiteen anbefaler at statene bruker den seksdelte testen fastsatt i Rabat-handlingsplanen for å avgjøre om en bestemt oppførsel utgjør en straffbar handling.⁶⁸ Både konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og konvensjonen mot rasediskriminering innebærer derfor at hatefulle ytringer eksisterer på et spekter, med varierende alvorlighetsgrad som hver krever ulike juridiske og politiske reaksjoner.⁶⁹

Internasjonale anbefalinger til Norge om hatefulle ytringer mot samer og nasjonale minoriteter

Både FNs menneskerettskomité og FNs komité mot rasediskriminering har uttrykt bekymring overfor Norge om hatefulle ytringer mot samer, jøder, romer, romani/tatere og andre grupper.⁷⁰ De anbefaler Norge blant annet å:

Opprette enheter i alle politidistrikter for å etterforske hatkriminalitet.
Sørge for at alle saker om hatefulle ytringer blir effektivt etterforsket og straffeforfulgt.
Opprette et enhetlig nasjonalt datainnsamlingssystem for registrering av hatkriminalitet.
Styrke kapasiteten- og opplæringsinnsatsen i justissektoren.
Ta avstand fra offentlige personer som begår hatefulle ytringer.
Vedta effektive forebyggende tiltak for å adressere de underliggende årsakene til hatefulle ytringer mot sårbare grupper, inkludert kampanjer for å bekjempe fordommer og fremme toleranse.

3.2.3 Den europeiske menneskerettskonvensjon

I likhet med SP artikkel 19, inneholder artikkel 10 i EMK en bestemmelse om ytringsfrihet, som imidlertid kommer med «plikter og ansvar» og kan være underlagt «betingelser, begrensninger eller straffer» forutsatt at ansvaret er foreskrevet ved lov, er nødvendig i et demokratisk samfunn, og retter seg mot ett av flere legitime mål. Disse målene inkluderer offentlig sikkerhet, forebygging av uorden eller kriminalitet, beskyttelse av helse eller moral eller beskyttelse av andres omdømme eller rettigheter.

EMK inneholder ingen selvstendig forpliktelse til å forby hatefulle ytringer som sådan. Imidlertid innebærer vernet av privatliv i EMK artikkel 8 også at staten har en positiv plikt til å verne individers omdømme. Denne plikten vil i praksis kunne medføre et krav på beskyttelse mot hatefulle ytringer, basert på artikkel 8 sammenholdt med artikkel 14 som lister opp en rekke forbudte diskrimineringsgrunnlag inklusive etnisitet.⁷¹ EMD har også uttalt at lover som forbyr hatefulle ytringer er av «fundamental betydning i et demokratisk samfunn» og er en tillatt begrensning av ytringsfriheten forutsatt at de er foreskrevet ved lov, forfølger en eller flere av de legitime målene angitt i EMK artikkel 10 (2) og er nødvendige for å nå disse målene.⁷²

EMDs praksis er klargjørende for i hvilken grad beskyttelsen av ytringsfrihet er til hinder for inngrep overfor mennesker som fremsetter hets eller hatefulle ytringer. For å oppfylle lovlighetskravet må forbudet mot hatefulle ytringer være nedfelt i lov og være tilstrekkelig klart og forutsigbart slik at enkeltpersoner er i stand til å regulere sin oppførsel deretter.⁷³ Ved avgjørelsen av om den aktuelle begrensningen var «nødvendig i et demokratisk samfunn», vil domstolen vurdere innholdet i kommentarene og konteksten de ble fremsatt i, mottakernes sårbarhet, mottakerens mulighet til å unngå kommentarene, og om de ilagte straffene var proporsjonale med det legitime målet som ble forfulgt.⁷⁴ Domstolen har også slått fast at lover som forbyr hatefulle ytringer ikke bør gjelde for satire, analytiske uttalelser, legitim kritikk av offisiell politikk eller rapportering av hatefulle ytringer i media.⁷⁵

Stater har en viss skjønnsmargin når det gjelder å avgjøre hvilke typer ytringer som kan anses som hatefulle, men domstolen pleier å legge til grunn en relativt vid tolkning. I Perincek v. Sveits viste EMD til en anbefaling fra Europarådets ministerkomité som definerer hatefulle ytringer som:

Alle former for uttrykk som sprer, oppfordrer, fremmer eller rettferdiggjør rasehat, fremmedfrykt, antisemittisme eller andre former for hat basert på intoleranse, slik som intoleranse uttrykt ved aggressiv nasjonalisme og etnosentrisme, diskriminering og fiendtlighet mot minoriteter, migranter og personer med innvandrerbakgrunn.⁷⁶

Domstolen har bemerket at oppfordring til hat ikke nødvendigvis betyr å oppmuntre andre til vold eller kriminelle handlinger, det kan også omfatte fornærmelse, latterliggjøring eller bakvasking av bestemte grupper i befolkningen.⁷⁷

EMD har utviklet en enhetlig praksis i saker om hatefulle ytringer. EMDs administrasjon har utgitt en oversikt over domstolens praksis i saker om «hate speech».⁷⁸ Denne viser at ytringsfriheten i stor grad må vike på dette området. I enkelte tilfeller konstaterer EMD at ytringene helt savner vern under konvensjonen, siden dens artikkel 17 bestemmer at konvensjonen ikke kan brukes til å undergrave dens egne bestemmelser. Dette kan gjelde oppfordringer til vold, eller rasistisk basert undergraving av demokratiet.⁷⁹

I andre tilfeller nøyer domstolen seg med å foreta en avveining mellom ytringsfriheten og de «duties and responsibilities» som kan tilsi inngrep i ytringsfriheten. Denne avveiningen har eksempelvis medført at det var «manifestly ill-founded» å klage over domfellelse for å foreta holocaust-fornektelse på TV.⁸⁰ Domfellelse for å utgi bok om «The colonisation of Europe – Truthful remarks about the immigration and Islam” var heller ikke brudd på ytringsfriheten.⁸¹ Det samme gjaldt det belgiske Front Nationals løpeseddel med teksten «Stand up against the Islamification of Belgium» og «Send non-European job-seekers home».⁸²

Domstolen viser ofte til Europarådets ministerkomité, som senest i mai 2022 vedtok en ny anbefaling om «combating hate speech». I anbefalingen understreker komiteen ytterligere, med grunnlag i EMK og EMDs praksis, behovet for å forebygge og bekjempe hatefulle ytringer.⁸³ Komiteen anbefaler statene å skille mellom tre typer hatprat/hets. For det første de alvorligste sakene som skal forbys etter straffeloven, for det andre de sakene som ikke oppfyller terskelen for straffansvar, men som likevel er underlagt sivilrett og forvaltningsrett, og for det tredje krenkende eller skadelige ytringer som ikke er alvorlige nok til å være lovlig begrenset etter EMK, men som likevel krever forebyggende tiltak. Anbefalingen gir også veiledning om forebyggende tiltak som bevisstgjøring, utdanning, bruk av motfortellinger, samt etablering av støttetjenester for å hjelpe de som rammes av hatprat/hets og opplæring av blant annet politi og rettsvesen.

3.2.4 Den internasjonale forpliktelsen til å bekjempe fordommene som fører til diskriminering og hatefulle ytringer

Det følger av artikkel 4 og 7 i FNs konvensjon om rasediskriminering at statene har en forpliktelse til å iverksette effektive tiltak for å bekjempe fordommer som fører til diskriminering og hatefulle ytringer, og til å fremme forståelse og toleranse blant etniske grupper, særlig innen utdanning, kultur og bevisstgjøring. FNs komité mot rasediskriminering har bemerket at dette er en positiv forpliktelse som tar sikte på å adressere de grunnleggende årsakene til diskriminering og hatefulle ytringer med alle hensiktsmessige midler. Komiteen gir også flere eksempler på tiltak som stater bør vedta.⁸⁴

Først og fremst anbefaler komiteen at læreplaner, lærerutdanning og læremidler skal fremme toleranse mellom etniske grupper ved å inkludere balansert og objektiv informasjon om urfolks og etniske minoriteters historie og kultur, deres bidrag til samfunnet, samt eventuelle historiske urettferdigheter begått mot dem.⁸⁵

Komiteen anbefaler også at stater fremmer offentlige bevisstgjøringskampanjer og opplæringsprogrammer som gjør oppmerksom på skadene forårsaket av hatefulle ytringer mot etniske minoriteter og fremmer interkulturell forståelse.⁸⁶ I tillegg mener komiteen at stater bør oppmuntre pressen til å fremme rettferdige og balanserte representasjoner av urfolk og etniske minoriteter og unngå å opprettholde stereotypier og intoleranse, inkludert gjennom etiske normer, standarder og andre former for selvregulering.

I tillegg følger det av artikkel 29 (1) i barnekonvensjonen at utdanning skal fremme respekt for menneskerettigheter, fred, toleranse og likeverd mellom alle mennesker, inkludert etniske og religiøse minoriteter og urfolk. FNs barnekomité har lagt vekt på at skoleelever bør lære om historisk rasisme mot bestemte minoritetsgrupper og hvordan dette fortsetter å påvirke gruppene i dag.⁸⁷

Artikkel 31 i ILO-konvensjon nr. 169, som Norge ratifiserte i 1990, er også relevant for forebygging av hatefulle ytringer. Den krever at stater vedtar utdanningstiltak som tar sikte på å eliminere fordommer mot urfolk, med særlig fokus på de i befolkningen som er i mest direkte kontakt med urfolk. For dette formål må læreplaner, lærebøker og andre læremidler gi en rettferdig, nøyaktig og informativ fremstilling av urfolk, så vel som deres historier og kulturer.⁸⁸

Flere bestemmelser i Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter, som Norge ratifiserte i 1999, er også relevante for forebygging av hatefulle ytringer. Artikkel 6 krever spesielt at statene skal vedta effektive tiltak for å fremme toleranse, dialog, gjensidig respekt og forståelse mellom nasjonale minoriteter og den bredere befolkningen, spesielt innen utdanning, kultur og media. Den pålegger også statene å vedta passende tiltak for å beskytte personer som kan bli utsatt for trusler eller handlinger av diskriminering, fiendtlighet eller vold som følge av deres nasjonale minoritetsbakgrunn. I tillegg pålegger artikkel 12 statene å vedta tiltak innen utdanning og forskning for å fremme kunnskap om nasjonale minoriteters kulturer, historier, språk og religioner.

Den rådgivende komité for rammekonvensjonen har gitt flere anbefalinger til Norge om tiltak for å bekjempe stereotypier, hatefulle ytringer og diskriminering av nasjonale minoriteter og for å fremme toleranse og interkulturell forståelse i utdanning og media.⁸⁹ Den rådgivende komitéen anbefaler i sin siste rapport til Norge i 2022 norske myndigheter å vedta en handlingsplan for å bekjempe antisiganisme i samarbeid med romer og romani/taterne, tilsvarende de eksisterende handlingsplanene mot antisemittisme og muslimhat.⁹⁰ Komiteen trekker også frem at samer og nasjonale minoriteter som opplever hatefulle ytringer ofte er tilbakeholdne med å melde fra om sine opplevelser på grunn av lav tillit til politi og rettsvesen og en oppfatning om at den strafferettslige terskelen er så høy at det er lave sjanser for domfellelse.⁹¹

3.2.5 Forbudet mot diskriminering og hatefulle ytringer i det norske rettssystemet

De aller fleste ytringer er tillatte i Norge, men ytringsfriheten er ikke absolutt. Det finnes en rekke lovfestede begrensninger i ytringsfriheten, som forbud mot å fremsette trusler, ærekrenkelser, privatlivskrenkelser, trakassering, og diskriminerende og hatefulle ytringer.

Det følger av straffeloven § 185 at det er straffbart å fremsette hatefulle eller diskriminerende ytringer mot enkeltpersoner. Den historiske bakgrunnen for straffeloven § 185 var Norges ratifisering av FNs rasediskrimineringskonvensjon i 1970.⁹² Straffebestemmelsen om hatefulle ytringer utgjør en begrensning av den grunnlovfestede og konvensjonsfestede menneskerettigheten enhver har til å ytre seg etter blant annet Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10.

Basert på EMDs praksis fremstår det som relativt klart at den terskelen som man generelt har lagt seg på i norsk rettspraksis for når en hatefull ytring er straffbar, er i samsvar med det EMD mener må være opp til hver enkelt stat å regulere (statenes såkalte skjønnsmargin). Grunnloven § 100 inneholder et noe sterkere vern av ytringsfriheten enn det som følger av EMK artikkel 10. Særlig gjelder dette for ytringer av politisk karakter eller om andre emner av offentlig interesse, som har et forsterket vern etter Grunnloven § 100 tredje ledd, samt et særlig vern mot forhåndssensur som Grunnloven er alene om.

Bestemmelsen i straffeloven om hatefulle ytringer er blitt endret en rekke ganger etter at den først ble vedtatt. Endringene har gjennomgående styrket vernet mot hatefulle ytringer.⁹³ Paragraf 185 kalles til tider «rasismeparagrafen». Dette er ikke så treffende lenger ettersom den beskytter flere grupper enn de som utsettes for grove rasediskriminerende ytringer. I 2020 ble det vedtatt at transpersoner og andre som har en kjønnsidentitet eller et kjønnsuttrykk som bryter med omgivelsenes forventninger, skulle gis et vern mot hatefulle ytringer.⁹⁴ I tillegg oppstiller bestemmelsen vern mot hatefulle ytringer rettet mot noen på grunn av deres religion/livssyn, seksuelle orientering eller nedsatte funksjonsevne.

Ved avgjørelsen av om en ytring er en straffbar hatefull ytring, må ytringen først tolkes for å fastlegge dens meningsinnhold. Hvis ytringens innhold tilsier at den rammes av § 185, må det deretter vurderes om de hensynene som begrunner ytringsfriheten, medfører at uttalelsen likevel ikke skal rammes av straffebudet. Grensegangen mellom hvilken menneskerettighet som veier tyngst – ytringsfriheten eller diskrimineringsvernet – og følgelig hvor grensen går for når en ytring er straffbar, er et tilbakevendende spørsmål både i samfunnsdebatten og i rettsapparatet. Både språktolkningen og lovtolkningen kan være komplisert.

Vurderingstemaene ved fastsettelse av terskel for straffbarhet

Det er flere forhold som tas i betraktning når retten skal vurdere om en ytring kan straffes etter straffeloven § 185. Domstolene har lagt til grunn at det er kvalifisert krenkende eller hatefulle ytringer som rammes, selv om lovteksten selv ikke inneholder uttrykket. I juridisk teori har vurderingstemaene blitt oppsummert som følger:

Grovheten i ytringen.
Om ytringen har et tema, for eksempel religion, eller retter seg mot person.
Om ytringen innebærer en (grov) nedvurdering av en gruppes menneskeverd.
Om det er en politisk meningsytring eller sjikane. Sjikane har svakere vern enn politiske meningsytringer.
Om personen utsagnet retter seg mot, er i en utsatt posisjon.
Om det oppfordres til vold/integritetskrenkelser.⁹⁵

Høyesterett har bekreftet at det er «hvordan den alminnelige tilhører vil oppfatte utsagnet ut fra den sammenheng det er fremsatt» som styrer rettens tolkning av det som ble sagt, ikke hvordan fornærmede oppfattet dem.⁹⁶

Høyesterett har også bekreftet at terskelen for straff er lavere for rene sjikanøse uttalelser enn for ytringer fremsatt som innlegg i en debatt eller i en politisk sammenheng.⁹⁷ Skillet mellom sjikane og meningsytringer ble også understreket av Salten tingrett i 2019 i den alle første saken der samehets blir tatt til domstolen:

Retten legger også vekt på at ytringen ikke var fremsatt som et innlegg i en debatt eller for øvrig i en politisk sammenheng. Det er vanskelig lese innlegget på annen måte enn at det skal være sjikanøst og krenkende. Ytringen kan derfor ikke sies å være fremsatt som en del av det frie ordskiftet, som er den kjerneverdi ytringsfriheten skal beskytte.⁹⁸

Denne dommen ble anket til Hålogaland lagmannsrett, der den ble opprettholdt.⁹⁹

Høyesterett kom i 2020 med avklaringer om bruken av straffeloven § 185 og hvordan hatytringer i sosiale medier skal behandles.¹⁰⁰ Ytringer på Facebook, også i lukkede grupper med mer enn 20–30 personer, regnes som ytringer i det offentlige rom. I straffeutmålingen tar Høyesterett høyde for at ikke alle brukere av sosiale medier fullt ut forstår kraften av å ytre seg der. I begge sakene, som gjaldt ytringer i henholdsvis Facebook-gruppene «Vi som støtter Sylvi Listhaug» og «Fedrelandet viktigst», understreker retten ytringsfrihetens betydning og klargjør at man både kan forhåne og være smakløs så lenge ytringen er rettet mot et tema som religion, og ikke mot personer. Høyesterett avsa også en tredje dom i 2020, denne gjaldt utsagn på åpen gate om at en mørkhudet 18-åring skulle komme seg «tilbake til Afrika der du kommer fra, jævla utlending». Kvinnen som sa dette, ble dømt til 36 dages fengsel.¹⁰¹

Også andre lover har bestemmelser som kan ramme negative og krenkende ytringer. Likestillings- og diskrimineringsloven forbyr både direkte og indirekte diskriminering, men også trakassering på grunn av blant annet etnisitet, religion eller livssyn. Trakassering er definert i lovens § 13 som handlinger, unnlatelser eller ytringer som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende.

Terskelen for hva som er å regne som trakassering etter likestillings- og diskrimineringsloven er lavere enn terskelen for hatefulle ytringer etter straffeloven.¹⁰² I Likestillings- og diskrimineringslovens forarbeider står det at man ved vurderingen av om et forhold er å regne som trakassering, må gjøre en helhetlig vurdering.¹⁰³ Det er ikke krav om at den som trakasserer har til hensikt å trakassere. Vurderingen skal ta utgangspunkt i opplevelsen til den som mener seg utsatt for trakassering. Den enkeltes subjektive vurdering må likevel suppleres av en mer objektiv vurdering av hvor alvorlig forholdet er. I denne vurderingen er det relevant å legge vekt på forholdets grovhet, omstendighetene rundt handlingen, og hvorvidt forholdet har vedvart over tid eller om det er snakk om en enkelthendelse.

Forarbeidene sier at selv om én enkelt handling, ytring eller unnlatelse ikke skulle tilfredsstille kriteriene for å falle inn under trakasseringsbegrepet, vil flere handlinger, ytringer eller unnlatelser sett i sammenheng kunne være nok til å oppfylle kriteriene. Man kan også legge vekt på om personen som hevder seg utsatt for trakassering har gitt uttrykk for at atferden er uønsket, og om den som har utøvd atferden selv innså eller burde ha innsett at handlemåten kunne være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende eller ydmykende. For at en ytring skal være trakasserende, må ytringen være rettet mot en konkret person eller en konkret personkrets. Generelle ytringer rettet mot grupper vil ikke være trakassering i diskrimineringslovgivningens forstand.

3.3 Eksisterende politikk og tiltak mot diskriminering og hatefulle ytringer

3.3.1 Handlingsplaner og strategier

Mens plikten til å forby diskriminering og hatefulle ytringer først og fremst gjelder lov og håndheving, må plikten til å bekjempe fordommene som fører til hatefulle ytringer iverksettes gjennom politiske tiltak. Likestillings- og diskrimineringsloven §24 pålegger offentlige myndigheter å arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling og hindre diskriminering. Det er opp til staten å bestemme hvilke tiltak som skal iverksettes og hvordan de skal organiseres, men plikten gjelder likt for både sentrale og lokale myndigheter.¹⁰⁴ Myndighetene har de siste årene vedtatt flere tiltak på dette feltet, som ofte har vært organisert under ulike strategier og handlingsplaner.

I 2016 ble «Regjeringens strategi mot hatefulle ytringer 2016–2020» lansert.¹⁰⁵ Strategien inneholdt tiltak innenfor totalt seks innsatsområder: møteplasser, barn og unge, rettssystemet, arbeidslivet, mediesektoren og kunnskap og forskning. Ingen av tiltakene var rettet spesifikt mot samer eller de fem gruppene som regnes som nasjonale minoriteter, men strategien og annet informasjonsmateriell i forbindelse med dette ble oversatt til nordsamisk, og Sametinget var med i referansegruppen for arbeidet med strategien.

I 2021 utga By- og regionforskningsinstituttet (NIBR) en rapport som evaluerte denne strategien.¹⁰⁶ Samlet sett konkluderer forfatterne av evalueringsrapporten med at strategien har styrket myndighetenes koordinering, bidratt til prioritering av tematikken i forvaltningen, bidratt til at det har blitt produsert mer forskning om temaet og igangsatt tiltak som tilsynelatende bidrar til økt bevissthet om hatefulle ytringer. Samtidig blir det understreket at tiltakene generelt kunne vært mer konkrete, forpliktende og ambisiøse, samt mer rettet mot sosiale medier fordi det er en arena hvor hatefulle ytringer ofte fremsettes.

Frem til nå har det ikke blitt rapportert om hvorvidt strategien skal videreføres, men ifølge Kultur- og likestillingsdepartementet vil dette bli avgjort etter at eksterne vurderinger av strategiens effekter er gjennomført.¹⁰⁷ Ifølge evalueringsrapporten vil det være nyttig å videreutvikle en ny strategi mot hatefulle ytringer som favner bredt og som knytter mange av de nye strategiene og handlingsplanene sammen. Årsaken er at mange av de eksisterende strategiene er rettet spesifikt mot enkelte grupper. Uavhengig av hvordan myndighetene organiserer innsatsen på feltet fremover, anbefaler forfatterne et større fokus på å styrke forebyggingen og håndteringen av hatefulle ytringer, ikke bare på å øke bevisstheten om hatefulle ytringer. I tillegg fremhever de at tiltakene bør være konkrete og forpliktende, og de fleste tiltak bør være vidtgående og systematiske fremfor prosjektbaserte.

I desember 2019 presenterte Solberg-regjeringen sin handlingsplan mot rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion 2020–2023.¹⁰⁸ Handlingsplanen tok utgangspunkt i Granavolden-plattformen som stadfestet at regjeringen ville bekjempe rasisme, religiøs diskriminering, antisemittisme, sosial kontroll og fordommer basert på etnisitet. Planen har ni innsatsområder: kunnskap og forskning, møteplasser, debatt og demokrati, barn, unge og utdanning, arbeid, bolig, straffesakskjeden, offentlige tjenester og internasjonal innsats. Totalt inneholder den 50 nye tiltak for offentlig sektor. Ingen av disse tiltakene er rettet spesifikt mot samer eller de fem gruppene som regnes som nasjonale minoriteter. Planen viser derimot til «fordommer basert på etnisitet».¹⁰⁹ Noen av de viktigste tiltakene inkluderer:

Økt fokus på forskning om rasisme og diskriminering mot ulike grupper.
Oppbygging av et nasjonalt kompetansemiljø.
Egne tiltak rettet mot satsing i skolen.
Opprettelsen av dialogmøter med lokale og nasjonale aktører.
Styrking av mangfold i kultursektoren.
Styrking av likestillings- og diskrimineringsdepartementet.
Opprette et koordinerende statssekretærutvalg.
Opprette og videreføre ulike kampanjer mot diskriminering og hatprat.

Sistnevnte kampanjer inkluderer blant annet Stopp hatprat-kampanjen, en informasjonskampanje om hvordan man fremmer klager om diskriminering på grunn av etnisitet og religion og en kampanje om hets og trakassering i arbeidslivet. Noen av ungdomsambassadørene som er involvert i Stopp hatprat-kampanjen har samisk eller nasjonal minoritetsbakgrunn, og noen arrangementer fokuserer spesielt på disse gruppene. Liknende iverksatte kampanjer som ikke er oppgitt i handlingsplanen, men som er verdt å nevne er LDOs kampanje «Stå opp mot rasisme – du kan gjøre en forskjell».¹¹⁰ Kampanjen har som formål å senke terskelen for å engasjere seg og støtte opp om personer som utsettes for rasisme og diskriminering i det offentlige rom.

Den første statusrapporten for handlingsplanen, publisert i 2021, viser til noen eksempler på tiltak knyttet til de seks konkrete minoritetsgruppene, for eksempel Bufdirs nye kunnskapsportal om likestilling og levekår blant samer og nasjonale minoriteter, dialogmøter om diskriminering av samer samt to nye mastergrader innen barnevern som fremhever blant annet at samiske og minoritetsbarns rett til eget språk, kultur, etnisitet og religion må ivaretas i barnevernets arbeid.¹¹¹

Minotenk har gjennomført en gjennomgang av nasjonale handlingsplaner mot rasisme og diskriminering fra 1998 til 2021 og har funnet at planene i stor grad er preget av ambisiøse visjoner, men i mindre grad er ambisiøse med tanke på tiltak og gjennomføring av større og målbare tiltak.¹¹² Videre er det klart at det er i liten grad konkrete og håndfaste mål som skal nås, og mange av målene er utforskende og presiserer at det trengs mer kunnskap på feltet uten å bevilge penger til slik forskning. Minotenk anbefaler blant annet at det i større grad brukes måltall og styringsindikatorer i videre arbeid med denne tematikken, og at fremtidige handlingsplaner bør kartlegge hvordan rasisme og diskriminering påvirker grupper forskjellig, og dernest skreddersy tiltak basert på denne kunnskapen. Dette vil kunne sikre mer granulære og evidensbaserte tiltak som også i større grad treffer de gruppene som trenger det, og på en effektiv måte.

I tråd med Hurdalsplattformen skal Støre-regjeringen utarbeide en ny handlingsplan mot rasisme og diskriminering som skal tre i kraft når den eksisterende handlingsplanen utløper i 2023. I den forbindelse har Arbeids- og inkluderingsdepartementet gjennomført innspillmøter med ulike organisasjoner som representerer samer og nasjonale minoriteter.

I 2021 publiserte regjeringen sin handlingsplan mot antisemittisme 2021–2023 som bygger videre på handlingsplanen regjeringen la fram i 2016.¹¹³ Ifølge regjeringen er planen en del av deres arbeid for inkludering og mot diskriminering og hatefulle ytringer og gir grunnlag for en samlet og systematisk innsats mot jødehets og antisemittisme. Planen inneholder totalt 12 tiltak, blant annet:

Satsing på videre tiltak for skoleelever og lærere.
Videreføring av støtte til Det Mosaiske Trossamfunds informasjonstiltak og jødiske museer.
Etablering av et nasjonalt kompetansemiljø.
Fokus på forskning og gjennomføring av holdningsundersøkelser.
Økt fokus på internettovervåking.
Videreføring av Norges internasjonale engasjement mot antisemittisme.
Evaluering av den samlede innsatsen mot antisemittisme.

I tillegg har regjeringen vedtatt en handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer for perioden 2020 til 2023.¹¹⁴

Lokale myndigheter er også stadig mer aktive på dette området. En undersøkelse utført av Rambøll på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) i februar 2022 viser at de fleste kommuner rapporterer at de arbeider med forebygging og bekjempelse av rasisme og diskriminering, men kun fire av ti oppgir at de jobber med dette i stor grad og halvparten svarer at kommunen har få eller ingen utfordringer med diskriminering og rasisme på grunn av etnisitet eller religion.¹¹⁵ De utfordringene som nevnes mest av kommunene er hatefulle ytringer, mobbing i skolen, og mobbing og diskriminering på fritidsarenaer for barn og unge. De fleste kommuner som arbeider med rasisme og diskriminering prioriterer arbeid rettet mot personer med innvandrerbakgrunn (42 %), etterfulgt av samer (17 %) og nasjonale minoriteter (13 %). Undersøkelsen viser at det er større usikkerhet rundt forebygging- og bekjempelsesarbeid knyttet til samer og nasjonale minoriteter.

Et godt eksempel på lokale tiltak på dette feltet kommer fra Arendal kommune, som i februar 2021 vedtok en handlingsplan mot rasisme og diskriminering for perioden 2021-2025.¹¹⁶ Handlingsplanen synliggjør eksisterende tiltak som forebygger rasisme og diskriminering og gir et utgangpunkt for å utvikle nye tiltak sammen med lokalsamfunnet, bystyret og andre samfunnsaktører innen tre innsatsområder: kunnskap, møteplasser og demokrati.

Bystyret i Oslo kommune vedtok i desember 2021 også en handlingsplan mot hatefulle ytringer og holdninger for perioden 2022-2025.¹¹⁷ Målet med handlingsplanen er å forebygge og begrense skade forårsaket av hatefulle ytringer og holdninger. Tiltakene i handlingsplanen er rettet mot kommunens ansatte, sivile organisasjoner, næringsliv, akademia og Oslos befolkning generelt, og setter søkelys på å forebygge, begrense og konfrontere hatefulle ytringer og holdninger, samt motvirke konsekvensene for de som opplever det.

I tillegg har kommunesektorens organisasjon utviklet en satsing kalt KS Ung, som er en samling digitale spill, læringsressurser og filmer om lokaldemokrati, kommuner, medbestemmelse og yrker i kommunal sektor. Her finnes informasjon om hatprat/hets mot folkevalgte, kampanjefilmen «Stoppnetthets» finansiert med midler fra blant annet Kristiansand kommune og et videoinnslag med et medlem av Sametinget.¹¹⁸

Sametinget vedtok 15. juni 2022 sin egen handlingsplan mot samehets.¹¹⁹ Handlingsplanen har 17 tiltak som Sametinget skal jobbe med frem mot 2025. Den inneholder tiltak som Sametinget selv skal gjennomføre, og tiltak som er avhengig av samarbeid og at nasjonale myndigheter tar sitt ansvar. Disse inkluderer å opprette en egen støtteordning for prosjekter som arbeider med forebygging av samehets, å styrke opplæring i grunnskolen om samiske temaer, å lage en veileder for hvordan man går frem for å anmelde samehets og å styrke Sametingets samarbeid med politiet. I tillegg vil Sametinget kreve at regjeringen lager en egen handlingsplan mot samehets, at Statsadvokaten undersøker kvaliteten på politiets arbeid med samehets og at det opprettes en ny ombudsfunksjon under LDO som fokuserer bare på arbeid med samehets.

I juni 2022 tok Sametinget og Troms og Finnmark fylkeskommune inn et nytt punkt i sin samarbeidsavtale om bekjempelse av samehets og rasisme, og handlingsplanen inneholder et tiltak om å etablere tilsvarende dialog om samehets med andre fylkeskommunene. I tillegg har Sametinget støttet opp om prosjekter rettet mot forebygging av samehets slik som kampanjen «RomsaDál». Kampanjen synliggjør samisk kultur og språk i Tromsø¹²⁰ og anvender nettbaserte kurs om samehets til arbeidsgivere, skoleledere og frivilligheten.¹²¹

3.3.2 Registrering av hatprat/hets

Som nevnt ovenfor mener politiet at det er svært høye mørketall i statistikk over anmeldt hatkriminalitet generelt og for hatefulle ytringer spesielt. For det første er det mange som ikke anmelder denne typen forhold, og for det andre er det en del saker som av ulike grunner ikke registreres som hatkriminalitet i politiets registre. I tillegg er det flere utfordringer med å gjennomføre undersøkelser om omfanget av hatprat/hets, spesielt blant etniske minoriteter. Dette gjør det vanskelig å få et fullstendig bilde av omfanget av hatprat/hets mot samer og nasjonale minoriteter.

Det er satt i verk flere tiltak for å øke politiets kompetanse på dette området siden 2018, blant annet er det laget en egen veileder for registrering av hatkriminalitet, obligatorisk årlig opplæring (OÅO) innen hatkriminalitet for etterforskere og påtalejurister og etablert et studium innen hatkriminalitet på Politihøgskolen.¹²² I regjeringens handlingsplan mot rasisme og diskriminering 2020–2023 er et tiltak å bygge opp et nasjonalt kompetansemiljø innen hatkriminalitet. I 2021 ble politiet tildelt syv millioner kroner til formålet,¹²³ og midlene ble i sin helhet tildelt Oslo politidistrikt som har fått i oppdrag å videreutvikle kompetanse og bidra til kompetanseheving i alle politidistrikter.

I dag finnes det flere ulike alternativer for å melde fra om hatprat/hets eller diskriminering. Slike ordninger har ulike formål og ulik oppfølging. Politiet har en nettside hvor man kan tipse om hatefulle ytringer man har sett på nett.¹²⁴ Det å tipse er enklere og har lavere terskel enn å anmelde et konkret straffbart forhold, som må gjøres hos lokalt politi. Diskrimineringsnemnda har et skjema på sine nettsider for de som mener de har opplevd diskriminering eller trakassering og ønsker å sende inn en klage.¹²⁵ LDO har en veiledningstjeneste på nett som gir gratis veiledning om blant annet diskrimineringsregelverket, innspill til hvordan du kan løse din sak på egenhånd, samt henvisninger til rett instans.¹²⁶ Nettsiden med informasjon om LDOs veiledningstjeneste er også tilgjengelig på nordsamisk.¹²⁷ Antirasistisk Senter har eget skjema på sine hjemmesider hvor de som har vært utsatt for rasisme eller vært vitne til en rasistisk handling, kan melde fra.¹²⁸ Det Mosaiske Trossamfund har også en tilsvarende skjema på sine nettsider med det formål å dokumentere antisemittiske hendelser overfor myndighetene og argumentere for nødvendige tiltak.¹²⁹ Som svar på omfanget av hatprat/hets mot samer på nett, har enkeltpersoner opprettet Facebook-gruppen «Dokumenter samehetsen» og Twitter-kontoen @samehets, for å samle inn og dokumentere kommentarer og innlegg der samer blir omtalt negativt.¹³⁰

Det kan være flere årsaker til at noen ikke melder fra om hatprat/hets eller diskriminering, som språklige eller kulturelle barrierer, skamfølelse, manglende tillit til politiet og offentlige myndigheter eller en oppfatning om at en opplevelse ikke er alvorlig nok til å anmelde den. Noen velger også å tie av redsel for konsekvensene ved å si ifra. Det kan også være at man ikke sier noe fordi man er usikker på hva man har vært utsatt for og mulighetene for å melde fra om slike opplevelser. Selv om det finnes flere gode tjenester på nettet fra aktører innen fagfeltet, kan det være vanskelig å finne nettsidene og velge hvilke som passer best for situasjonen dersom man ikke vet om dem fra før, spesielt gitt at hatprat/hets kan falle innenfor rammen av hatefulle ytringer under straffeloven og trakassering under likestillings- og diskrimineringsloven.¹³¹ De ulike alternativene for å melde fra kan være forvirrende både for de som ønsker å klage formelt og de som heller vil bare dokumentere det de opplevde. Videre er henvendelsene til disse ulike tjenestene ikke samlet i én enkelt publikasjon for statistiske formål.

Et tiltak som kan bidra til å redusere mørketallene på dette området vil være et lavterskelverktøy på nett der man kan melde fra om de har opplevd eller har vært vitne til hatprat/hets, uavhengig av om de konkrete hendelsene er politianmeldt, og deretter henvises til andre tjenester og klagemekanismer som tilbys av for eksempel diskrimineringsnemnda, politiet, hjelpetelefoner og støttesenter for kriminalitetsutsatte. Formålet med et slikt verktøy vil være å produsere jevnlig statistikk over selvrapporterte opplevelser av hatprat/hets, samtidig som det blir enklere for ofre og tilskuere å melde fra, finne kvalitetssikret informasjon og oversikt over ulike hjelpetilbud. Et slikt verktøy kan på noen måter ligne på den nasjonale nettportalen om vold i nære relasjoner, overgrep og voldtekt (dinutvei.no) og den nasjonale nettportalen for bekymringsmelding til barnevernet (bekymringsmelding.fiks.ks.no).

Ytringsfrihetskommisjonen har også anbefalt opprettelse av en nasjonal digital hjelpeportal som kan samle og synliggjøre lovverkets grenser for ytringsfrihet, samt henvise til hjelpeapparat for dem som trenger bistand i krevende ordskifter.¹³² Ifølge kommisjonen har mange ordninger som finnes i dag snevre virkeområder, og tilbudet er uoversiktlig og fragmentert. En slik portal kan samle, synliggjøre og forenkle tilgangen til eksisterende tjenester og klagemuligheter.

Ifølge handlingsplanen mot rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion skal Kultur- og likestillingsdepartementet gjennomføre en informasjonskampanje om hvordan man fremmer en klage om diskriminering.¹³³ I statusrapporten til handlingsplanen fra august 2021 står det at tiltaket ikke er igangsatt enda.¹³⁴ Etter NIMs syn er det et klart behov for en slik kampanje, men den bør også gi informasjon om hvordan man kan melde fra om hatprat/hets. Ideelt sett burde dette kommet i tillegg til utviklingen av et nettbasert lavterskelverktøy som beskrevet ovenfor.

3.3.3 Læreplaner, lærerkompetanse og læremidler

Høsten 2020 startet innføring av nye læreplaner for grunnskolen og for gjennomgående fag i videregående opplæring. Både samer og nasjonale minoriteter er nevnt i læreplanene, men lærerplanene er mer eksplisitte og stiller langt strengere krav når det gjelder samer.

Ifølge læreplanene skal alle skoler i Norge gi opplæring om samer og samiske forhold. Det framgår både av overordnet del som inneholder verdier og prinsipper og er et krav i de ulike fagene.¹³⁵ Elever i kommuner som er en del av forvaltningsområdet for samisk språk eller som har rett til opplæring på samisk språk i landet for øvrig (den samiske skolen) følger et samisk parallelt likeverdig læreplanverk, som skal sørge for at samiske barns rettigheter etterleves. Alle elever i den norske skolen skal for øvrig blant annet lære om samenes historie og kamp for likeverd, om samenes rettigheter, og om mangfold og variasjon i samisk kultur og samfunnsliv. Nasjonale minoriteter er tydelig vektlagt i overordnet del av læreplanen og i de ulike fagene i grunnskolen,¹³⁶ og etter anbefalinger fra NIM i 2021 er det nå tatt inn forklaringstekster i de nye læreplanene for videregående opplæring som informerer lærere om at kompetansemål også kan omhandle nasjonale minoriteter.¹³⁷ Det er imidlertid i stor grad avgjørende om lærere selv har god kunnskap og kompetanse om samer og nasjonale minoriteter for å kunne trekke inn relevante temaer i undervisningen.

I læreplanens overordnede del står det at skolen skal fremme mangfold, demokratiske verdier og holdninger som motvekt mot fordommer og diskriminering, og at dette bør inkludere urfolks og minoriteters perspektiver. I tillegg er både samer og nasjonale minoriteter nevnt eksplisitt i verdigrunnlaget i retningslinjene som gjelder alle lærerutdanninger,¹³⁸ men de gjeldende forskriftene for utdanning av grunnskolelærere refererer kun til samer, og ikke nasjonale minoriteter.¹³⁹ NIM har tidligere anbefalt at en eksplisitt henvisning til nasjonale minoriteter i forskriftene for lærerutdanningen bør vurderes, og at kunnskap om nasjonale minoriteter i større grad kan tydeliggjøres. I hvilken grad samer og nasjonale minoriteter inngår i lærerutdanningen varierer imidlertid, avhengig av den kompetansen de ulike lærerutdanningene har blant sine ansatte og hvilke pensumbøker lærerutdanningene bruker. Hvordan lærerutdanningene i praksis inkluderer samer og nasjonale minoriteter i undervisningen og hvordan kompetansen om samer og nasjonale minoriteter kan styrkes, bør etter NIMs syn undersøkes nærmere.

Forskere har pekt på at de siste årene har det vært utfordrende å gjennomføre den økte vektleggingen av tematikk om samer og nasjonale minoriteter i skolen generelt og i lærerutdanningene spesielt. I en kommende bok med tittelen «Indigenising Education and Citizenship» viser kvalitative intervjuer utført av Torjer A. Olsen at lærere og pedagogiske ledere i Norge strever med å finne de menneskelige, økonomiske og pedagogiske ressursene for å implementere læreplanens mål og krav om samiske temaer.¹⁴⁰ Dette samsvarer med en kvalitativ undersøkelse fra 2019 som fant at nedprioritering av samiske temaer skjer oftere utenfor forvaltningsområdet for samisk språk der lærere får mindre kunnskap gjennom samiske institusjoner. Slik nedprioritering forekommer også innenfor forvaltningsområdet fordi lærere ofte tror elevene kan dette fra før, selv om det ikke alltid er tilfelle.^{¹⁴¹Borghild Hanem Kavli, «Samiske tema i samfunnsfag – en nedprioritering? En kvalitativ undersøkelse av seks ungdomsskolelærere sin undervisning om samiske tema» (Masteroppgave i samfunnsfagdidaktikk, NTNU, 2019).} I en undersøkelse blant 817 elever i niende klasse ved 15 skoler fra 2011, fant forsker Hadi Strømmen Lile at flertallet av elevene oppga at de ikke hadde fått noen opplæring om samene i det hele tatt eller at opplæringen de hadde fått var ganske dårlig eller dårlig.¹⁴² I 2015 måtte flere høgskoler og universiteter avlyse videreutdanningstilbud i samisk kulturhistorie og samfunnsfag på grunn av å få søkere og også fordi skoleeiere heller ikke hadde prioritert å sende lærere til disse kursene.¹⁴³

En gjennomgang av statens virkemidler i politikken overfor nasjonale minoriteter utført av Telemarksforsking i 2019 fant at det er stor mangel på kunnskap om de nasjonale minoritetene i majoritetsbefolkningen generelt og i skolesektoren spesielt.¹⁴⁴ En av undersøkelsens informanter som har reist rundt på skoler i Norge for å snakke om nasjonale minoriteter sa at det var svært sjelden å møte elever og lærere som visste hvem de nasjonale minoritetene i Norge var. I 2014 utredet forskerne Midtbøen, Orupabo og Røthing hvordan samer og nasjonale minoriteter ble fremstilt i skolen og i lærebøker for ungdomstrinnet og videregående opplæring.¹⁴⁵ De fant at de nasjonale minoritetene ble tildelt liten plass, og når de ble omtalt var det først og fremst knyttet til historiske forhold heller en dagens situasjon. De understreket også at romani/tatere, romer, kvener og skogfinner særlig ofte ble utelatt. Andre påpeker at fremstillingen av samer og nasjonale minoriteter i lærebøker og andre læremidler fortsatt er preget av stereotypier og betraktning på avstand.¹⁴⁶

I nyere lærebøker er denne trenden i ferd med å snu. I 2020 kom den første boken for lærere og lærerstudenter som omhandler urfolk og nasjonale minoriteter i Norge, som vil være viktig for å redusere kunnskapsmangelen og manglende læremidler i skolen om temaet.¹⁴⁷ I tillegg har Senter for samiske studier ved UiT utviklet en nettressurs kalt «Reaidu» for å gi lærere og lærerstudenter bedre undervisningsverktøy og oppdatert kunnskap om samisk språk, kultur og samfunn.¹⁴⁸ Det nasjonale tilbudet om kompetanseheving for skoler i forebygging av antisemittisme, rasisme og udemokratiske holdninger (Dembra) har også publisert flere undervisningsøkter og ressurser om samer og nasjonale minoriteter de siste årene.¹⁴⁹ Nettressursen foreligger nå på nordsamisk. Et annet viktig tiltak er Samiske veivisere, som er en gruppe ungdom som reiser rundt og holder foredrag om samer og tilbyr besøk på grunn- og videregående skoler.¹⁵⁰ Målet er å motarbeide negative holdninger og ytringer, og forbedre ungdommers kunnskap og forståelse av det å være same i dagens samfunn.¹⁵¹ En lignende ordning med jødiske veivisere finnes også.¹⁵²

Selv om disse prosjektbaserte tiltakene er viktige, det er et klart behov for et nasjonalt kompetanseløft for alle for alle lærere og lærerutdannelser om samer og nasjonale minoriteter dersom de overordnede målene i læreplaner og retningslinjer for lærerutdanningen skal implementeres.¹⁵³ Dette kan ligne på de tidligere nasjonale kompetansehevingene på andre områder som har representert store utfordringer i norsk skole, som for eksempel «spesialpedagogikk og inkluderende praksis», «ungdomstrinn i utvikling» og «kompetanse for mangfold».

Fotnoter:

¹Nik Brandal, Cora Alexa Døving, og Ingvill Thorson Plesner, reds., Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900 til 2016 (Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2017).
²For en oversikt over en del relevant forskning om slike forhold, se NIM, Norges nasjonale minoriteter (Oslo: rapport nr. NIM-R-2019-003, 2019).
³Susanne Skjåstad Lysvold, «Dømt for hatefulle ytringer mot samer: – En seier for alle samer i Norge», NRK. 01.02.2019. Hentet fra https://www.nrk.no/nordland/domt-for-hatefulle-ytringer-mot-samer_-_-en-seier-for-alle-samer-i-norge-1.14410857.
⁴Mette Ballovara, «Mann bøtelagt for hatefulle ytringer – Hanne tror dette kan bremse samehets», NRK Sápmi. 06.05.2020. Hentet fra https://www.nrk.no/sapmi/mann-botelagt-for-hatefulle-ytringer-_-hanne-tror-dette-kan-bremse-samehets-1.15005758.
⁵Anja Ariel Tørnes Brekke, «Samehets i fotballen», NRK. 19.10.2020. Hentet fra https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/tar-et-oppgjor-med-samehets-i-fotballen_-_-hadde-det-dreid-seg-om-hudfarge_-hadde-alle-skjont-det-1.15204011; Øyvind Sivertsen, «Provosert av joiking fra Vålerenga-supporterne», Aftenposten. 23.11.2021. Hentet fra https://www.aftenposten.no/sport/fotball/i/eE67pQ/provosert-av-joiking-fra-vaalerenga-supporterne-helt-uakseptabelt.
⁶Carima Tirillsdottir Heinesen og Linda Tinuke Strandmyr, «Stopp rasismen mot samer», NRK. 21.10.2021. Hentet fra https://www.nrk.no/ytring/stopp-rasismen-mot-samer-1.15677056; Per Jan Pedersen, «Samiske elever: hetses på Skånland skole», Harstad Tidende. 10.12.2020. Hentet fra https://www.ht.no/nyheter/i/17a8xl/samiske-elever-hetses-pa-skanland-skole.
⁷Lena Marja Myrskog m.fl., «Jon-Richard (21) ble slått ned: – Skal fortsatt ha på meg samekofta», NRK Sápmi. 23.09.2019. Hentet fra https://www.nrk.no/sapmi/jon-richard-_21_-ble-slatt-ned_-_-skal-fortsatt-ha-pa-meg-samekofta-1.14714120; Berit Solveig Gaup og Mette Ballovara, «Raja er rystet over samehets i Tromsø», NRK Sápmi. 07.12.2020. Hentet fra https://www.nrk.no/sapmi/kulturministeren-er-rystet-over-samehets-i-tromso-1.15277285; Mari Ranheim, «Fikk «lappjævel» ropt etter seg: – Hadde jeg hatt på bunad hadde ingen gjort noe», NRK. 30.10.2021. Hentet fra https://www.nrk.no/innlandet/rita-laakso-fikk-_lappjaevel_-ropt-etter-seg-pa-gata-i-hamar-da-hun-deltok-pa-samisk-sprakuke-1.15709574; Alexander Kjønsø Karlsen, «Magnus (5) gledet seg til 17. mai – skal ha blitt møtt med hets i barnehagetoget», NRK. 17.05.2022. Hentet fra https://www.nrk.no/nordland/magnus-_5_-gledet-seg-til-17.-mai-_-ble-mott-med-hets-i-barnehagetoget-1.15970389; Eirik Rognaldsen, «Anna opplevde samehets på 17. mai», NRK. 20.05.2022. Hentet fra https://www.nrk.no/sorlandet/opplevde-samehets-pa-17.-mai__-folk-skjonner-ikke-at-det-ikke-er-greit-1.15972197; Håkon Mudenia, «Opplever hets på TikTok: – Jeg slutter ikke på grunn av det», NRK Sápmi. 16.05.2022. Hentet fra https://www.nrk.no/sapmi/opplever-hets-pa-tiktok_-_-jeg-slutter-ikke-pa-grunn-av-det-1.15947193.
⁸Politifagavdelingen seksjon for straffesak, STRASAK-rapporten: Anmeldt kriminalitet og politiets straffesaksbehandling 2021 (Politidirektoratet, 2022) s. 35.
⁹Ingjerd Hansen, Anmeldt hatkriminalitet i Oslo politidistrikt 2021 (Oslo politidistrikt, 2022) s. 10-13.
¹⁰Kantar, Politiets innbyggerundersøkelse (2019) s. 33.
¹¹Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), «Hatefulle ytringer og hatkriminalitet mot samer, nasjonale minoriteter og personer med innvandrerbakgrunn». 08.08.2022. Hentet fra https://www.bufdir.no/en/Statistikk_og_analyse/Etnisitet/hatkriminalitet/; Bufdir, «Diskriminering av samer, nasjonale minoriteter og personer med innvandrerbakgrunn». 27.07.2022. Hentet fra https://www.bufdir.no/en/Statistikk_og_analyse/Etnisitet/Diskriminering/; Arnfinn Midtbøen og Hilde Lidèn, Diskriminering av samer, nasjonale minoriteter og innvandrere i Norge – En kunnskapsgjennomgang (Oslo: Institutt for samfunnsforskning, rapport nr. 1, 2015); Maria Rosvoll og Natasha Bielenberg, Antisiganisme, stereotyper og diskriminering av rom (Oslo: Holocaust-senteret, temahefte nr. 14, 2012); Monica Five Aarset og Ragnhild Nordvik, Dagens situasjon – Levekår og livskvalitet blant tatere/romanifolk (Vedlegg 6 til NOU 2015: 7), s. 117.
¹²NIM, En menneskerettighetsbasert tilnærming til samisk statistikk i Norge (Oslo: rapport nr. NIM-R-2020-003, 2020).
¹³Audun Fladmoe, Marjan Nadim og Simon Roland Birkvad, Erfaringer med hatytringer og hets blant lhbt-personer, andre minoritetsgrupper og den øvrige befolkningen (Oslo: Institutt for samfunnsforskning, rapport nr. 4, 2019).
¹⁴De fleste samiske respondentene var medlemmer av den største samiske organisasjonen og politisk partiet i Norge, Norske samers riksforbund (NSR). De fleste jødiske respondenter var medlemmer av Det Mosaiske Trossamfund (DMT) eller Det Jødiske Samfunn i Trondheim (DJST). Rapporten understreker for eksempel at de høye tallene kan være en konsekvens av at NSR også er et politisk parti, og at medlemmene som har svart således, trolig er mer politisk aktive og ytrer seg oftere enn samer flest.
¹⁵Ketil Lenert Hansen, «Selvopplevd diskriminering av samer i Norge» i Samiske tall forteller 9 (Kautokeino:
¹⁶Ibid, s. 140.
¹⁷Marita Melhus og Broderstad, Folkehelseundersøkelsen i Troms og Finnmark. Tilleggsrapport om samisk og kvensk/norskfinsk befolkning (Tromsø: UiT Norges arktiske universitet, 2020), s. 48; Marita Melhus og Broderstad, Folkehelseundersøkelsen i Nordland. Tilleggsrapport om samisk og kvensk/norskfinsk befolkning (Tromsø: UiT Norges arktiske universitet, 2020), s. 48-49.
¹⁸Ketil Lenert Hansen og Sara With Skaar, Unge samers psykiske helse. En kvalitativ og kvantitativ studie av unge samers psykososiale helse (Tromsø: UiT Norges arktiske universitet, 2021).
¹⁹Den norske Helsingforskomiteen, kommende rapport om hets mot minoriteter, forventes å bli publisert i 2022.
²⁰Christhard Hoffmann og Vibeke Moe, Holdninger til jøder og muslimer 2017 (Oslo: Holocaust-senteret, 2017) s. 9, 11, 118.
²¹Christhard Hoffmann, Øivind Kopperud og Vibeke Moe, Antisemittisme i Norge? Den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter (Oslo: Holocaust-senteret,2012).
²²Hoffmann og Moe, Holdninger til jøder og muslimer 2017; Holocaust-senteret, «Jødisk, norsk, minoritet-ish?». 28.04.2021. Hentet fra https://www.hlsenteret.no/aktuelt/nyheter/2021/jodisk-eller-minoritet-ish-.html.
²³Hanne Vaagen og Anne-Britt Gran, Kartlegging av kunnskaper og holdinger på området rasisme og antisemittisme i Osloskolen (Oslo: Perduco, 2011).
²⁴Hjeltnes, Medieanalyse av antisemittisme i dag.
²⁵Brandal, Døving og Plesner, Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk.
²⁶Monica Five Aarset og Hilde Lidèn, «Historiens betydning for rom og romanifolks/tateres situasjon i dag», i Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900 til 2016, Nik Brandal, Cora Alexa Døving, og Ingvill Thorson Plesner, reds. (Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2017), s. 286-90; Malin J Fævelen, «Rom for forskjell? Barnevernstjenestens møte med norske romer» Fontene forskning, årgang 9, nr. 2 (2016) s.16-28; NOU 2015: 7 Assimilering og motstand – Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag; Rosvoll og Bielenberg, Antisiganisme, stereotyper og diskriminering av rom; Den norske Helsingforskomité, Norsk romani-/taterpolitikk: Fortid, nåtid, fremtid (2009).
²⁷Aarset og Nordvik, Dagens situasjon – Levekår og livskvalitet blant tatere/romanifolk.
²⁸Bufdir, «Statistikk og analyse: Diskriminering av samer, nasjonale minoriteter og personer med innvandrerbakgrunn». 17.03.2022. Hentet fra https://bufdir.no/Statistikk_og_analyse/Etnisitet/Diskriminering/.
²⁹Se for eksempel Høyesterett i HR-2001-1588 som uttaler at norske domstoler skal «[…] benytte samme metode som Domstolen, med den reservasjon at det i første rekke er Domstolen som skal utvikle konvensjonen. Dersom den tolkning av en inkorporert konvensjonsbestemmelse som utfra en slik bedømmelse har de beste grunner for seg, kommer i strid med annen norsk lovgivning, skal konvensjonsbestemmelsen gå foran, jf. menneskerettsloven § 3.»
³⁰Høyesterett fastslo i HR-2016-2554-P, avsn. 65-70, at dette ikke kan tolkes som en inkorporasjonsbestemmelse, men må forstås som et pålegg til domstolene og andre myndigheter om å håndheve menneskerettighetene på det nivå de er gjennomført i norsk rett.
³¹Ot.prp. nr. 93 (2008–2009) s. 32; Geir Ulfstein, «Høyesteretts anvendelse av traktatorganers tolkningspraksis» Lov og Rett, nr. 7 (2016).
³²Grunnloven § 92; HR-2022-401-A (Tolgasaken); NIM, Kommuner og menneskerettigheter.
³³FN-pakten, 1 UNTS XVI (24.10.1945) art. 1(3); Menneskerettighetserklæringen (UDHR), UN Doc. A/810 (10.12.1948) art. 2; FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering (RDK), 66 UNTS 195 (21.12.1965, trådte i kraft 04.01.1969) arts. 2, 5, 1(4), 2(2); FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP), 999 UNTS 171 (16.12.1966, trådte i kraft 23.03.1976) arts. 2(1), 26, 27; FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK), 993 UNTS 3 (16.12.1966, trådte i kraft 3.01.1976) art. 2(2); FNs konvensjon om barnets rettigheter (BK), 1577 UNTS 3 (20.11.1989, trådte i kraft 02.09.1990) art. 2; FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), 2515 UNTS 3 (13.12.2006, trådte i kraft 03.05.2008) art. 5; FNs konvensjon om å avskaffe alle former for diskriminering mot kvinner (KDK), 1249 UNTS 13 (01.03.1980, trådte i kraft 03.09.1981) arts. 2, 5; Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), CETS No. 005 (04.11.1950, trådte i kraft 03.09.1953) art. 14.
³⁴Frank La Rue, Report of the Special Rapporteur on the Promotion and Protection of the Right to Freedom of Opinion and Expression, UN Doc. A/67/357, 2012, avsn. 44.
³⁵FNs menneskerettskomité, General Comment 34: Article 19 Freedom of Opinion and Expression, UN Doc. CCPR/C/GC/34, 12.09.2011, avsn. 22 og 50; FNs komité mot rasediskriminering, General Recommendation 15: Measures to Eradicate Incitement to or Acts of Discrimination, UN Doc. A/48/18, 23.03.1993, avsn. 4; David Kaye, Report of the Special Rapporteur on the Promotion and Protection of the Right to Freedom of Opinion and Expression, UN Doc. A/74/486, 09.10.2019, avsn. 6.
³⁶FNs generalforsamling, Rabat Plan of Action on the Prohibition of Advocacy of National, Racial or Religious Hatred, UN Doc. A/HRC/22/17/Add.4, 11.01.2013, avsn. 18.
³⁷Ibid, paras. 34 and 20.
³⁸Ibid, avsn. 29.
³⁹FNs komité mot rasediskriminering, General Recommendation 35: Combatting Racist Hate Speech, UN Doc. CERD/C/GC/35, 26.09.2013, avsn. 6.
⁴⁰Ibid, avsn. 7.
⁴¹Ibid, avsn. 12; Yilmaz-Dogan v. The Netherlands, UN Doc. CERD/C/36/D/1/1984, 10.08.1988, avsn. 9.4.
⁴²FNs komité mot rasediskriminering, General Recommendation 35, avsn. 15.
⁴³FNs generalforsamling, Rabat Plan of Action, avsn. 35.
⁴⁴FNs menneskerettskomité, Concluding Observations on the Seventh Periodic Report of Norway, UN Doc. CCPR/C/NOR/CO/7, 25.04.2018, avsn. 16, 17 og 37; FNs komité mot rasediskriminering, Concluding Observations on the Combined Twenty-Third and Twenty-Fourth Periodic Reports of Norway, UN Doc. CERD/C/NOR/CO/23-24, 2.01.2019, avsn. 12-14.
⁴⁵Se for eksempel EMDs storkammeravgjørelse Perinçek v. Switzerland (27510/08) 15.10.2015. Saken gjaldt rasistiske uttalelser om deportasjon og massakre av armenere, og EMD uttalte at den måtte «strike a balance» mellom artikkel 8 om privatliv og artikkel 10 om ytringsfrihet.
⁴⁶Vejdeland and Others v. Sweden (1813/07) 09.02.2012, §§ 48-52.
⁴⁷Ibid; Sugg and Dobbs v. Sweden (dec.) (45934/99) 28.08.2001.
⁴⁸Ibid; Pedersen and Baadsgaard v. Denmark (49017/99) 19.06.2003, § 69 og 70; Kobenter and Standard Verlags GmbH v. Austria (60899/00) 02.11.2006, § 29.
⁴⁹Erdoğdu and İnce v. Turkey [GC] (25067/94) 08.07.1999; Stomakhin v. Russia (52273/07) 09.05.2018; Jersild v. Denmark [GC] (15890/89) 23.09.1994; Alves da Silva v. Portugal (41665/07) 20.10.2009; M’Bala M’Bala v. France (dec.) (25239/13) 20.10.2015; Fatullayev v. Azerbaijan (40984/07) 22.04.2010, § 81.
⁵⁰Perinçek v. Switzerland, § 79.
⁵¹Vejdeland and Others v. Sweden, § 55; Féret v. Belgium (15615/07) 16.07.2009, § 73.
⁵²Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), «Factsheet: Hate speech». 2022. Hentet fra https://www.echr.coe.int/documents/fs_hate_speech_eng.pdf.
⁵³Se Glimmerveen and Hagenbekk v. Nederland (8348/78 og 8406/78) kommisjonsavgjørelse 11.10.1979, hvor det ble lagt til grunn at et hefte med sterkt nedsettende omtale overhodet ikke hadde vern. (“… the major part of our population since a long time has had enough of the presence in our country of hundreds of thousands Surinamers, Turks and other so-called guest workers, who moreover are not at all needed here, and… the authorities merely have to see to it that these undesired aliens leave our country as soon as possible”). I Norwood v. UK (23131/03) 16.11.2004 ble en klage over domfellelse for å ha hengt opp plakat med «Islam out of Britain – Protect British People» erklært «inadmissible» på samme grunnlag.
⁵⁴Williamson v. Germany (64496/17) 8.01.2019; Pastörs v. Germany (55225/14) 03.10.2019.
⁵⁵Soulas and others v. France (15948/03) 10.07.2008.
⁵⁶Feret v. Belgium (15615/07) 16.07.2009.
⁵⁷Europarådets ministerkomité, Recommendation of the Committee of Ministers to Member States on Combating Hate Speech, CM/Rec(2022)16, 20.05.2022.
⁵⁸FNs komité mot rasediskriminering, General Recommendation 35, avsn. 10 og 30.
⁵⁹Ibid, avsn. 32-35.
⁶⁰Ibid, avsn. 36-40.
⁶¹FNs barnekomité, General Comment No. 1 The Aims of Education, UN Doc. CRC/GC/2001/1, 17.04.2001.
⁶²FNs generalforsamling, Erklæring om urfolks rettigheter, UN Doc. A/RES/61/295, 13.09.2007, art. 15(2).
⁶³Den rådgivende komité for rammekonvensjonen om beskyttelse av nasjonale minoriteter, Fjerde uttalelse om Norge, ACFC/OP/IV (2016)008, 13.10.2016, s. 29.
⁶⁴Den rådgivende komité for rammekonvensjonen om beskyttelse av nasjonale minoriteter, Femte uttalelse om Norge, ACFC/OP/V(2021)7, 02.02.2022, s. 24.
⁶⁵Ibid, s. 22 – 23.
⁶⁶Gjennom dens forløper straffeloven 1902 § 135 a.
⁶⁷Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) s. 247.
⁶⁸Prop. 66 L (2019–2020) kap. 21.4.
⁶⁹Vidar Strømme, «Ekspertkommentar til HR-2020-184-A og HR-2020-185-A, hatytringer på Facebook», Juridika. 15.6.2020. Hentet fra https://juridika.no/innsikt/ekspertkommentar-til-dommer-om-hatytringer-p%C3%A5-facebook; Erlend Andreas Methi og Vilde Jalleni Tennfjord, «Hatefulle ytringer - grensen mellom ytringsfrihet og diskrimineringsvern - kommentar til HR-2020-2133-A», Juridika. 27.04.2021. Hentet fra https://juridika.no/innsikt/hatefulle-ytringer-grensen-mellom-ytringsfrihet-og-diskrimineringsvern-kommentar-til-hr-2020-2133-a; Jon Wessel-Aas, Audun Fladmoe og Marjan Nadim, Hatefulle ytringer. Delrapport 3: Grenseoppgangen mellom ytringsfrihet og strafferettslig vern mot hatefulle ytringer (Oslo: Institutt for samfunnsforskning, rapport nr. 16, 2016) s. 29.
⁷⁰HR-2018-674-A.
⁷¹HR-2012-689-A.
⁷²TSALT-2018-159702.
⁷³LH-2019-36965.
⁷⁴HR-2020-184-A og HR-2020-185-A.
⁷⁵HR-2020-2133-A.
⁷⁶Merk at etter ldl. § 39 første ledd bokstav b kan den som i fellesskap med minst to andre personer som grovt overtrer forbudet om å trakassere på grunn av etnisitet, religion eller livssyn straffes med bøter eller fengsel inntil tre år. Også gjentatte overtredelser av straffebestemmelsen kan rammes av straff, selv om den nye overtredelsen ikke er grov. Bestemmelsen viderefører gjeldende rett og erstatter diskrimineringsloven om etnisitet § 26, jf. Prop. 81 L (2016-2017) s. 337–338.
⁷⁷Prop.81 L (2016–2017) s. 320.
⁷⁸Kommunene har et selvstendig menneskerettighetsansvar, jf. Grunnloven § 92 og HR-2022-401-A (Tolgasaken).
⁷⁹Kommunal- og distriktsdepartementet, Handlingsplan mot handlingsplan mot antisemittisme 2021-2023, 27.01.2021.
⁸⁰Stian Lid, Tone Maia Liodden og Marianne Stærkbye Leirvik, Evaluering av regjeringens strategi mot hatefulle ytringer (Oslo: By- og regionforskningsinstituttet NIBR, 2020).
⁸¹Kultur- og likestillingsdepartementet, Handlingsplan mot rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion 2020-2023, 11.12.2019, s. 44.
⁸²Ibid.
⁸³Ibid, s. 4.
⁸⁴Likestillings- og diskrimineringsforbundet (LDO), «Stå opp mot rasisme – du kan gjøre en forskjell» 2021. Hentet fra https://www.ldo.no/ombudet-og-samfunnet/siste-nytt2/sta-opp-mot-rasisme--du-kan-gjore-en-forskjell/.
⁸⁵Kultur- og likestillingsdepartementet, Statusrapport for Handlingsplan mot rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion (2020-2023), 16.08.2021.
⁸⁶Sjur Kristian Moen Tveit, Tony Sandset og Kine Marie Michelet, Kunnskapsoppsummering om rasisme og diskriminering (Minotenk, 2022) s. 32.
⁸⁷Kommunal- og distriktsdepartementet, Handlingsplan mot handlingsplan mot antisemittisme.
⁸⁸Kultur- og likestillingsdepartementet, Handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer 2020-2023, 23.09.2020.
⁸⁹Rambøll, Kartlegging av kommunenes arbeid mot rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion, 10.02.2022.
⁹⁰Arendal Kommune, Handlingsplan mot rasisme og diskriminering, 2021-2025, 18.02.2021.
⁹¹Oslo Kommune, Handlingsplan mot hatefulle ytringer og holdninger 2022-2025, 22.12.2021.
⁹²Kommunesektorens organisasjon, «Hatefulle ytringer mot folkevalgte – en trussel mot lokaldemokratiet?». 2022. Hentet fra https://www.ks.no/fagomrader/barn-og-unge/ks-ung/faglig-fordypning/samfunnsfag/hatefulle-ytringer-mot-folkevalgte--en-trussel-mot-lokaldemokratiet/.
⁹³Sametinget, Handlingsplan mot samehets, 22/9569, vedtatt i plenum 14.06.2022.
⁹⁴Sametinget, «Støtte til TIL-prosjekt som skal forebygge samehets i Tromsø - Sametinget». 08.10.2021. Hentet fra https://sametinget.no/aktuelt/stotte-til-til-prosjekt-som-skal-forebygge-samehets-i-tromso.16612.aspx.
⁹⁵Sametinget, «Nettbaserte kurs om samehets til arbeidsgivere, skoleledere og frivilligheten». 2021. Hentet fra https://innsyn.onacos.no/sametinget/postliste/norsk/wfdocument.ashx?journalpostid=2021008326&dokid=1015819&versjon=1&variant=A&.
⁹⁶STRASAK, Anmeldt kriminalitet og politiets straffesaksbehandling 2021, 15.03.2022, s. 37.
⁹⁷Justis- og beredskapsdepartementet, Tildelingsbrev til politiet, 08.01.2021.
⁹⁸Politiet, «Hatefulle ytringer». 2022. Hentet fra https://www.politiet.no/rad/hat-ytringer-og-trusler/hatefulle-ytringer/.
⁹⁹Diskrimineringsnemnda, «Informasjon til klager». 2022. Hentet fra https://www.diskrimineringsnemnda.no/for-klager.
¹⁰⁰LDO, «Veiledningstjenesten». 2022. Hentet fra https://www.ldo.no/ombudet-og-samfunnet/ombudets-arbeid/veiledningstjenesten/.
¹⁰¹LDO, «Áittardeaddji birra». 2022. Hentet fra https://www.ldo.no/samisk-side/.
¹⁰²Antirasistisk senter, Meld fra om rasisme. 2022. Hentet fra https://antirasistisk.no/meld-fra-om-rasisme/.
¹⁰³Det Mosaiske Trossamfunn, «Meld ifra om antisemittisme». 2022. Hentet fra https://www.dmt.oslo.no/meld-fra-om-antisemittisme/.
¹⁰⁴Anne Biret Holmestrand, «Gikk lei av samehets – begynte å dokumentere den», NRK Sápmi. 24.07.2018. Hentet fra https://www.nrk.no/sapmi/startet-opp-jakten-pa-netthets-mot-samer-1.14113929.
¹⁰⁵Se kapittel 4.2.5.
¹⁰⁶NOU 2022: 9, kapittel 6.8.3.
¹⁰⁷Kultur- og likestillingsdepartementet, Handlingsplan mot rasisme og diskriminering, s. 61.
¹⁰⁸Kultur- og likestillingsdepartementet, Statusrapport for Handlingsplan mot rasisme og diskriminering, s. 18.
¹⁰⁹Utdanningsdirektoratet, «Samisk i skolen: Alle elever skal lære om samer og samiske forhold». 20.11.2020. Hentet fra https://www.udir.no/laring-og-trivsel/samisk-i-skolen/.
¹¹⁰Nasjonale minoriteter nevnes eksplisitt i tre læreplaner for grunnskolen: læreplan i KRLE, kompetansemål etter 7. trinn, læreplan i samfunnsfag, kompetansemål etter 7. trinn og læreplan i samfunnsfag, kompetansemål etter 10. trinn.
¹¹¹Se kompetansemål og vurdering for Samfunnskunnskap vg1/vg2 (SAK01‑01), Historie (HIS01‑03) og Religion og etikk (REL01‑02).
¹¹²Universitets- og høgskolerådet, Nasjonale retningslinjer for lærerutdanningene. Fellestekst for retningslinjene for alle typer av lærerutdanning, 17.10.2018, s.1; Universitets- og høgskolerådet, Nasjonale Retningslinjer For Grunnskolelærerutdanning Trinn 1 – 7, s. 29 og 62.
¹¹³Se forskrifter om rammeplan for grunnskolelærerutdanning for trinn 1–7, trinn 5–10 og trinn 8–13.
¹¹⁴Torjer A. Olsen, «Not Good Enough for Anyone? Managing Sámi Education in the Cultural Interface» i Indigenising Education and Citizenship Perspectives on Policies and Practices from Sápmi and Beyond, Torjer A. Olsen og Hilde Sollid, reds. (Oslo: Universitetsforlaget, 2022).
¹¹⁵Borghild Hanem Kavli, «Samiske tema i samfunnsfag - en nedprioritering? En kvalitativ undersøkelse av seks ungdomsskolelærere sin undervisning om samiske tema» (Masteroppgave i samfunnsfagdidaktikk, NTNU, 2019).
¹¹⁶Hadi Strømmen Lile, «FNs barnekonvensjon artikkel 29 (1) om formålet med opplæring: En rettssosiologisk studie om hva barn lærer om det samiske folk» (PhD: Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo, 2011); Hadi Strømmen Lile, «Human Rights Education» i Malcolm Langford; Marit Skivenes & Karl Harald Søvig (reds.), Children’s Rights in Norway: An Implementation Paradox? (Universitetsforlaget, 2019) s. 415.
¹¹⁷Mette Ballovara, «Tror utydelig kurskatalog forklarer få søkere», NRK Sápmi. 16.03.2015. Hentet fra https://www.nrk.no/sapmi/fa-soker-pa-samisk-kulturhistorie---tror-utydelig-kurskatalog-har-skylda-1.12263440.
¹¹⁸Ola K. Berge, Åsne Dahl Haugsevje og Nanna Løkka, Kulturell berikelse – politisk besvær: Gjennomgang av politikken overfor nasjonale minoriteter 2000–2019 (Telemarksforsking, rapport nr. 490, 2019) s. 9-10.
¹¹⁹Arnfinn Midtbøen, Julia Orupabo og Åse Røthing, Beskrivelser av etniske og religiøse minoriteter i læremidler (Institutt for samfunnsforskning, rapport nr. 11, 2014); Arnfinn Midtbøen, Julia Orupabo og Åse Røthing, «Gamle minoriteter i det nye Norge» i Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900 til 2016, Nik Brandal, Cora Alexa Døving og Ingvill Thorson Plesner, reds. (Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2017) s. 255–72.
¹²⁰Norunn Askeland og Bente Aamotsbakken, Folk uten land? Å gi stemme og status til urfolk og nasjonale minoriteter (Oslo: Cappelen Damm, 2016).
¹²¹Bengt-Ove Andreassen og Torjer A. Olsen, Urfolk og nasjonale minoriteter i skole og lærerutdanning (Bergen: Fagbokforlaget, 2020).
¹²²UiT Norges arktiske universitet Senter for samiske studier, «Reaidu: Et verktøy for undervisning i samiske temaer». 2022. Hentet fra https://result.uit.no/reaidu/.
¹²³Demokratisk beredskap mot rasisme og antisemittisme (Dembra), «Urfolk og nasjonale minoriteter». 2022. Hentet fra https://dembra.no/no/utema/urfolk-og-nasjonale-minoriteter/?fane=om-temaet.
¹²⁴Ordningen Samiske veivisere var opprinnelig et treårig prøveprosjekt som ble satt i gang av Kommunal- og regionaldepartementet i 2004. Det ble slått fast i Stortingsproposisjon nr. 1 (2007-2008) at tiltaket med samiske veivisere ville bli videreført som en fast ordning.
¹²⁵Samisk høgskole, «Samiske veivisere». 2022. Hentet fra https://samiskeveivisere.no/om-veiviserordningen/.
¹²⁶Det Mosaiske Trossamfund, «Jødiske veivisere». 2022. Hentet fra https://www.xn--jdedommen-l8a.no/jodiske-veivisere/.
¹²⁷Torjer A. Olsen et. al., «Kunnskap om samiske forhold som integrert del av lærerutdanningene» Acta Didactica Norge 11, nr. 2 (2017).