I saken Alleleh mot Norge fant Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) enstemmig at staten ikke hadde krenket retten til privat- og familieliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8.
Saken gjaldt en kvinne som kom til Norge i 2001. Hun oppga da å være fra Somalia, og ble senere innvilget opphold på dette grunnlaget. Hun ble norsk statsborger i 2007. Kvinnen fikk fire barn med sin ektemann, som var norsk statsborger.
Senere ble det oppdaget kvinnen ikke var fra Somalia, men fra Djibouti, og at hun dermed hadde gitt feilaktige opplysninger til myndighetene. Utlendingsmyndighetene trakk derfor tilbake statsborgerskapet i 2015, og kvinnen ble utvist til Djibouti med to års innreiseforbud. Avgjørelsen ble senere opprettholdt av Høyesterett.
Kvinnen, ektemannen og deres barn klaget saken inn for EMD med påstand om at deres rett til privat- og familieliv etter EMK artikkel 8 var krenket. Dette ble særlig begrunnet i at familielivet ville bli vesentlig vanskeliggjort i Djibouti. De anførte videre at ektemannen ikke ville kunne gi barna forsvarlig omsorg på egenhånd hvis resten av familien ble værende i Norge. Det ble også anført at en fengselsstraff bedre ville ivaretatt hensynet til barnas beste.
EMD fant at utvisning var et inngrep i klagernes rettigheter, ved at familielivet ville bli vanskeliggjort når de ikke kunne bo i samme land. Videre fant EMD at inngrepet hadde hjemmel i lov, og forfulgte et legitimt formål, nemlig kriminalitetsbekjempelse og beskyttelse av landets økonomiske velferd. Spørsmålet var dermed om inngrepet i familielivet var forholdsmessig.
I denne vurderingen uttalte EMD at det særlig er i hvilken grad familielivet vil bli forstyrret, om det er uoverkommelige hindre for å fortsette familielivet i mottakerstaten, båndene til landet det skal utvises fra, og momenter som tilsier utvisning, herunder immigrasjonskontroll, som må avveies mot hverandre. EMD understreket også at lengden på et eventuelt innreiseforbud er av betydning, og at barnas beste for øvrig er av særlig viktighet i vurderingen. Der de involverte vet at immigrasjonsstatusen var usikker da familielivet ble etablert vil imidlertid krenkelse av artikkel 8 kun komme på tale ved eksepsjonelle omstendigheter, ifølge EMD.
EMD fant også at Høyesterett hadde foretatt en grundig vurdering og avveining av relevante momenter i saken. Selv om utvisning ville vanskeliggjøre familielivet vesentlig, forelå det også sterke immigrasjonsmessige hensyn som tilsa utvisning. EMD vektla også at utvisningen kun gjaldt for to år, og at hun ville kunne søke om å besøke familien i denne perioden.
Det forelå dermed et rettmessig inngrep i privat- og familielivet til klagerne, og ingen krenkelse av EMK artikkel 8.
I 2021 ble det innført et nytt alternativ til utvisning i utlendingsloven § 70 annet ledd. Her fremgår det det at utlendinger i stedet for utvisning kan ilegges krav om inntil tre års ekstra botid for at en fremtidig søknad om permanent oppholdstillatelse skal innvilges. Ifølge forarbeidene skal dette kunne benyttes i særlige tilfeller hvor det ellers kan være uklart om utvisning er uforholdsmessig eller ikke. Det var ønskelig med en større grad av fleksibilitet for forvaltningen, særlig i tilfeller der hensynet til barns situasjon gjør seg gjeldende. Dette gjør at det kan være rom for å vektlegge hensynet til barnets beste i noe større grad der det er ønskelig med en reaksjon overfor utlendingen, men der utvisning vil kunne ramme hardt.