Fint å være kritisk, men kan ikke folk bare oppføre seg?
Kronikk av Anine Kierulf, spesialrådgiver i NIM og førsteamanuensis ved UIO. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 29. november 2019.
Politidirektoratet satt i forrige uke ytringsfrihetsdebatten i full fyr. Koranskjending bør avverges i demonstrasjoner, beordret man. Bokbrenning er ugreit av mange grunner – også at man i tillegg til religionen dypt krenker de fredfullt gudfryktige. Men slike hensyn er ikke så enkle å få til å gå opp med Grunnlovens vern om ytringer og forbud mot forhåndssensur.
For ytringer skal kunne fremsettes fritt. Ikke ansvarsfritt, man risikerer sosial fordømmelse hvis man sier noe dumt, og rettslig hvis man sier noe straffbart. Etterpå. For demokratiet forutsetter informasjon. Også om hvilke hårreisende ideer folk har, og hvilke provoserende former de fremsetter dem i. Ellers kan vi jo ikke ta stilling, heie dem frem, eller mobilisere mot dem. Sensurforbudet er ikke der bare for at folk skal kunne si så rare ting de vil, men for at vi andre skal få høre dem. Om de nå formidles via saklig dialog eller ilske symbolhandlinger.
Hva betyr koranbrenning? Det spørs. Griper du til den som eneste opptenningsmulighet i en iskald nødbu, formidler du noe annet enn om du fyrer løs når du ikke synes du fikk tilgriset islam nok ved hatefullt å kaste den i søpla. Slik noen islamsinnafolk gjorde i Kristiansand. I strid med det forbud mot bruk av åpen ild som var nedlagt for å oppfylle politidirektoratordren. Så politiet, forståelig nok i regnfulle november, grep inn og stanset både brenning og demonstrasjon.
Men er det nødvendig å ytre seg så krenkende? Ofte ikke. Var en tidligere justisministers fyring med Tønsbergs Blad nødvendig? Jyllands-Postens Muhammed-karikaturer? Vietnamkrigsmotstandernes brenning av amerikanske flagg? Iranske kvinners brenning av sine hijaber? Vi ser ulikt på dette. Hverken makthavere eller opinion har noen særlig kvalifikasjon her. For offentligheten er en ytringsmosaikk. Hvilke av alle små brikker som til enhver tid er nødvendige for å gi oss hele bildet, er umulig å vurdere i samtid. Fraværet av altoverskuenhet gjør at nødvendigheten av å fremsette de mest ulike ytringer må være opp til den enkelte.
Mange provokasjoner glemmes fordi de var helt unødvendige. Men Kopernikus’ og Galileos påstand om at jorden ikke var universets sentrum, var en gang så himmelfallende provoserende at den ble sensurert bort.
Det beste hadde vært om all endring rolig kunne forklares frem med autoritativ innestemme. Som da teologiprofessor Øyvind Norderval på Facebook nylig «skammet seg inderlig», og lavmælt, men krystallklart fordømte «homoterapi» som «et skremmende eksempel på når enkelte dekker seg bak teologi, bibel og bekjennelse for å fremsette et direkte menneskefiendtlig budskap». Men nestorstemmer er ikke alltid nok. «Blasfemi er all maktkritikks mor», som en annen klok teologiprofessor sa en gang. Erasmus talte lærd om kristen humanisme; grunnleggende religionsreform forbindes likevel lettere med kjetteren Luthers provoserende teseoppslag.
Ettersom alle i forrige uke med ett sto samlet om de provokative ytringshandlingers livsnødvendighet, snudde politidirektøren debatten da hun annonserte en mer grunnlovsvennlig ordre. Men er det bare direktorater som strever i slike spørsmål? Hvor prinsippfaste er vi egentlig, sånn generelt?
Det er bare fire år siden vi opphevet blasfemiparagrafen. Over 20 år etter Salman Rushdies Sataniske vers og 15 etter at Ytringsfrihetskommisjonen anbefalte opphevelse. I mellomtiden sørget de blå partiene for å videreføre straff i 2004 før de røde prøvde det samme i 2008. Otto Jespersen ble ikke siktet for å ha brent en bibel på torget i Ålesund i 2006, men ble det da han tente på et amerikansk flagg i 2003.
For heller ikke i møte med andre krenkende eller ulovlige ytringshandlinger har vi noen lysende ytringsrefleks: I 2010 ble en mann dømt for å ha protest-tisset på porten til den amerikanske ambassade. Retten fant det «utvilsomt at urineringen skjedde på grunn av tiltaltes misnøye med amerikansk utenrikspolitikk». I 2013 ble en dame dømt for å ha vanæret det polske flagget ved å heise det opp ned – i protest mot Polens behandling av husokkupanter i Warszawa. Den brennbare ytringsfriheten er ikke engang nevnt i dommene.