NIM anbefaler

Begrunnelse

Sivilombudet har dokumentert alvorlige utfordringer knyttet til det store omfanget av isolasjon i fengsel.²Dokument 4:3 (2018–2019). Det angis tre hovedårsaker til slik isolasjon: manglende fellesskap, begrenset aktivitetstilbud og uegnede lokaler. Utelukkelse fører til flere psykiske problemer, som fører til mer isolasjon og tvangsbruk, som igjen medfører større risiko for menneskerettighetsbrudd.³Sivilombudsmannens temarapport (2020) om bruk av sikkerhetsseng i norske fengsler, og Sivilombudsmannens særskilte melding til Stortinget om isolasjon og mangel på menneskelig kontakt i norske fengsler (2018–2019).

Senter for omsorgsforskning gjennomførte i 2021, på oppdrag fra Kriminalomsorgsdirektoratet, utredningen Kartlegging av helse- og omsorgsbehov blant innsatte i fengsel. Et sentralt funn i utredningen er at mange innsatte i norske fengsler har et større behov for helsehjelp enn det fengselshelsetjenesten og kriminalomsorgen kan tilby.⁴Senter for omsorgsforskning, Kartlegging av helse- og omsorgsbehov blant innsatte i fengsel, 13. sept. 2021, s. 83–84. I utredningen pekes det på at prinsipielle spørsmål om soningsdyktighet bør utredes videre.

Det er nødvendig å undersøke om det prosessuelle regelverket og rutinene knyttet til oppfølgning i fengslene er betryggende med henblikk på å fange opp manglende soningsdyktighet. Videre er det grunn til å undersøke om terskelen for soningsudyktighet er for høy sett opp mot det som er helsemessig forsvarlig. Dette henger sammen med hvilke muligheter kriminalomsorgen har til å tilrettelegge soningen, og hvilken helsehjelp helsetjenesten kan gi.

Myndighetene har iverksatt eller besluttet en rekke tiltak for å avbøte problemene med isolasjon i fengsel. Blant annet varslet Solberg-regjeringen i Kriminalomsorgsmeldingen at det i 2021 etableres et nasjonalt ressursteam ved Bredtveit fengsel og forvaringsanstalt, og det er etablert aktivitetsteam ved flere enheter.⁵Meld. St. 39 (2020–2021) Kriminalomsorgsmeldingen – fremtidens kriminalomsorg og straffegjennomføring, pkt. 5.5. Regjeringen varslet også om at det ville bli nedsatt et offentlig utvalg for å utrede ulike modeller for samhandling mellom kriminalomsorgen og helse- og omsorgstjenesten om oppfølging av innsatte med helsemessige forhold. Helse- og omsorgsdepartementet vurderer Sivilombudets anbefaling om lovhjemmel for helsepersonells oppfølgning av isolerte innsatte. Justis- og beredskapsdepartementet gjennomgår også regelverket om utelukkelse fra fellesskap og bruk av tvang i fengsel.

NIM mener det haster å få på plass et regelverk som sikrer en betryggende oppfyllelse av menneskerettslige krav. Som påpekt i tidligere årsmeldinger er det etter NIMs syn nødvendig med en tydeligere og mer konkret regulering av innsattes rett til å tilbringe tid i sosialt fellesskap med meningsfulle aktiviteter.⁶Se NIMs årsmelding for 2020 på nhri.no. Det vil kunne medføre at det blir forutsigbart når det er nødvendig å treffe et vedtak om utelukkelse etter straffegjennomføringsloven. Slike vedtak vil ledsages av tilhørende rettssikkerhetsgarantier, herunder begrunnelse og klageadgang. Dette er uklart i dag, og isolasjon skjer i stor grad uten at det er fattet begrunnede vedtak.⁷Høyesteretts dom i HR-2019-2048-A avsn. 53–75, se særlig avsn. 75. I gjennomgangen av regelverket bør disse spørsmålene vurderes inngående.

Begrunnelse

Denne endringen av klimaloven er nødvendig for å ivareta yngre og fremtidige generasjoners rett til et levelig klima etter Grunnloven, rett til liv og fysisk integritet etter EMK og beskytte dem mot en uforholdsmessig fremtidig kuttbyrde til fortrengsel for deres øvrige menneskerettigheter. 

Klimaendringene er ifølge FN en av de største truslene mot menneskerettighetene. Høyesterett anser det ikke tvilsomt at klimaendringer vil kunne føre til tap av menneskeliv i Norge.⁸HR-2020-2472-P avsn. 167. Ifølge FNs klimapanel må oppvarmingen begrenses til 1,5 °C for å avverge de farligste klimaendringene og unngå irreversible vippepunkter som kan trigge selvforsterkende oppvarming utenfor menneskelig kontroll. For å nå 1,5-gradersmålet må klimagassutslippene kuttes raskt og vedvarende.⁹Glasgow-pakten, CMA.3, 2021, avsn. 22.

Staten har plikt til å kutte utslipp etter Grunnloven § 112 for å ivareta retten til et miljø som sikrer helsen for nålevende og fremtidige generasjoner. Også EMK artikkel 2 og 8 innebærer forpliktelser til å kutte utslipp for å sikre retten til liv og fysisk integritet.

NIM mener det er en risiko for at staten ikke ivaretar disse sikringspliktene i dag. Nasjonale utslipp av klimagasser har knapt gått ned siden 1990, og da kun i senere år. Samtidig har norske CO₂-utslipp økt med 17 prosent siden 1990, og eksporten av olje og gass har økt betydelig. Klimaloven slik den lyder i dag, gir heller ingen beskyttelse mot ytterligere forskyvninger av kuttbyrden. Det er blant annet fordi klimalovens mål om 50–55 prosent utslippskutt innen 2030 og mål om at Norge skal bli et «lavutslippssamfunn», ikke spesifiserer de årlige utslippskuttene som er nødvendig for å nå «netto null» innenfor et nasjonalt begrenset karbonbudsjett. Klimaloven begrenser dermed ikke de kumulative utslippene som kan finne sted i mellomtiden, og åpner i stedet for å uttømme et begrenset nasjonalt karbonbudsjett til skade for klimaet og til fortrengsel for fremtidige generasjoners rettigheter.

Den tyske klimaloven, som langt på vei svarte til den norske, ble i 2021 på dette grunnlag kjent delvis grunnlovsstridig av den føderale forfatningsdomstolen i Tyskland. Fraværet av spesifiserte årlige utslippskutt fram til nullutslipp åpnet for å påføre yngre og fremtidige generasjoner en uforholdsmessig kuttbyrde på bekostning av deres fremtidige rettigheter.¹⁰Neubauer and others v. Germany, BvR 2656/18 (Federal Constitutional Court of Germany), 24. mars 2021. Den tyske forfatningsdomstolen viste til at plikten til å kutte utslipp vil måtte veie stadig tyngre dess mer prekær klimakrisen blir, og rettferdiggjøre inngrep i fremtidige rettigheter. Ettersom slike fremtidige inngrep vil være en forutbestemt konsekvens av et overforbruk av karbonbudsjettet i dag, pliktet staten å beskytte yngre og fremtidige generasjoner mot en slik skjevfordeling av kuttbyrden gjennom å spesifisere de årlige utslippskuttene som vil være nødvendig for å nå nullutslipp, allerede nå. Etter NIMs syn gjør tilsvarende betraktninger seg gjeldende etter norsk rett.¹¹Se mer om dette i NIMs brev til klima- og miljøministeren av 27. okt. 2021, NIMs innspill til Klimautvalget 2050 av 2. okt. 2021 og Sandvig og Brænden, «Sikrer den norske klimaloven et levelig klima for etterslekten?», Juristen. Hentet 7. jan. 2022 fra https://juristen.no/debatt/2021/12/sikrer-den-norske-klimaloven-et-levelig-klima-etterslekten

Begrunnelse

Enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år faller, i motsetning til andre barn under offentlig omsorg, ikke inn under lov om barneverntjenester. Sammenliknet med andre barn får de vesentlig mindre oppfølging og omsorg. Også når det gjelder formelle rettigheter, stiller disse barna svakere.

Enslige mindreårige asylsøkere er barn som kommer til Norge uten omsorgspersoner. Det statlige barnevernet har siden 2008 hatt ansvaret for enslige mindreårige asylsøkerbarn under 15 år, mens utlendingsforvaltningen har hatt ansvar for omsorgen for dem som er mellom 15 og 18 år. Lenge var det planer om at barnevernet på sikt også skulle overta ansvaret for dem mellom 15 og 18 år. Stortinget vedtok imidlertid i 2021 å lovfeste at omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år fortsatt skal ligge til utlendingsforvaltningen. I forarbeidene til lovendringen uttalte departementet: «Departementet bestrider ikke at enslige mindreårige over 15 år får en mer begrenset oppfølging og omsorg enn både enslige mindreårige som bor i omsorgssentre og øvrige barn som oppholder seg i barnevernsinstitusjoner.»

NIM har over tid fulgt situasjonen til enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år i Norge. I 2016 utga NIM en rapport om omsorgen for enslige mindreårige asylsøkere, som konkluderte med at forskjellene mellom omsorgstilbudet til enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år og øvrige barn ikke kan rettferdiggjøres og dermed utgjør diskriminering i strid med barnekonvensjonen. Dette underbygges også av forskning som viser at forholdene på mottakene har vært kritikkverdige.

Lovfesting av omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år i utlendingsloven innebærer en videreføring av forskjellsbehandlingen som utgjør et brudd på Norges menneskerettslige forpliktelser. NIM mener at den enkleste måten å sikre et likeverdig omsorgstilbud til enslige mindreårige asylsøkere over 15 år på er å overføre ansvaret til barnevernet, slik barnevernloven åpner for. Alternativt må nivået på omsorgen disse barna får, både kvalitativt og rettighetsmessig oppjusteres, slik at tilbudene blir likeverdige. Den nærmere innretningen av omsorgstilbudet må være faglig forankret. I vurderingen av hvordan omsorgsansvaret skal innrettes, herunder lov- og forskriftsfestes, må hensynet til barnets beste være et grunnleggende hensyn, på lik linje som for alle andre barn som barnevernet har omsorg for.

Begrunnelse

Flere inngrepssaker i samiske bruksområder de senere årene, avgjort både i forvaltningen og i domstolene, har vist at terskelen for krenkelse av SP artikkel 27 om urfolks rettigheter er uklar. Dagens system medfører dårlig forutsigbarhet både for rettighetshavere og utbyggere.

I Fosen-saken (om vindkraftutbygging i et reinbeitedistrikt) avklarte Høyesterett flere spørsmål om innholdet i denne bestemmelsen. Saken viser med all mulig tydelighet at det er behov for en styrket gjennomføring av dette sentrale menneskerettighetsvernet.

SP artikkel 27 handler om urfolks og andre minoriteters rett til å sikre og videreutvikle sin kultur. Bestemmelsen er inkorporert i menneskerettsloven og gjelder direkte som norsk lov, med forrang foran andre lover ved motstrid. Ordlyden i SP artikkel 27 er imidlertid veldig kort og generell, og det finnes ikke lover som nærmere sier hvordan myndighetene skal gå fram for å vurdere innholdet i bestemmelsen. Fosen-dommen viser at terskelen for krenkelse av SP artikkel 27 er nokså høy og skal vurderes ut fra om et tiltak vil gi «vesentlig negativ innvirkning» på mulighetene til fortsatt næringsutøvelse. Denne vurderingen er komplisert. Særlig viktige momenter er at den samlede effekten av tidligere og planlagte tiltak kan føre til at man kommer over terskelen for krenkelse av SP artikkel 27, mens såkalte avbøtende tiltak for å dempe de negative effektene kan gjøre at SP artikkel 27 likevel ikke krenkes. I Fosen-saken hadde departementet også foretatt en interesseavveining mellom samfunnets interesser og urfolkets behov for vern, men Høyesterett snevret inn mulighetene for slike interesseavveininger betydelig.

Det vil være en fordel å tydeliggjøre terskelen og vurderingstemaene som inngår i den samlede vurderingen av om et inngrep nærmer seg grensen for krenkelse.¹²Les mer om SP art. 27-vurderinger i NIMs rapport Menneskerettslig vern mot inngrep i samiske bruksområder. Dette kan gjøres i lov eller gjennom andre reguleringer. For rettsanvendere ville en mer detaljert anvisning på vurderingstemaer og vekting gitt bedre veiledning og dermed også sikret bedre menneskerettslig etterlevelse. For både rettighetshavere og tiltakshavere ville dette gitt større grad av forutsigbarhet.

Forhåndstiltredelse, eller tillatelse til å starte utbygging før en konsesjons gyldighet er endelig avgjort, er vanlig praksis i utbyggingssaker. Dette gjelder også i reindriftsområder, der utbygginger kan komme i konflikt med SP artikkel 27. Fosen-dommen viser at praksisen med å tillate utbygging i reindriftsområder før gyldigheten av konsesjonen er rettskraftig avgjort, er problematisk. Denne praksisen bør utredes nærmere.

Begrunnelse

Utviklingen innenfor informasjonsteknologi innebærer en omvelting som tegner til å bli en av de raskeste og mest dramatiske samfunnsendringene i menneskehetens historie. Den får store konsekvenser for menneskerettighetene.

Myndighetenes digitale informasjonsinnhenting om borgerne tiltar, og nye teknologier som kunstig intelligens og maskinlæring gir uante muligheter til å forbedre måten menneskerettighetene sikres på. Utviklingen rommer alt fra bekjempelse av arbeidslivskriminalitet, utvidet grensekontroll og økt etterretning til revolusjonerende nye måter for å innhente og sammenstille informasjon om brukerne innenfor helse- og velferdstjenestene. Denne teknologiutviklingen kan både styrke og svekke menneskerettighetene. I informasjonssamfunnet er for eksempel retten til privatliv i ferd med å bli en grunnforutsetning for oppfyllelsen av andre menneskerettigheter, på linje med retten til ytringsfrihet og ikke-diskriminering.

Teknologien endrer og forskyver makten i samfunnet og stiller store krav til hvordan vi som samfunn sikrer at nye teknologier blir mer til nytte enn til skade for menneskerettighetene. Særlig retten til privatliv, retten til ikke-diskriminering og ytringsfrihet er avgjørende for å balansere forholdet mellom individet og statsmaktene i den nye teknologiske virkeligheten. Disse rettighetene må sikres på tilfredsstillende måter når ny informasjonsteknologi tas i bruk.

Når regjeringen foreslår lover og andre reguleringer som direkte eller indirekte omhandler ny informasjonsteknologi, bør derfor konsekvensene for menneskerettslige diskrimineringsregler, retten til privatliv samt ytrings- og informasjonsfriheten kartlegges og drøftes.