Direktøren har ordet

2021 var nok et år da flere menneskerettigheter ble satt på prøve.

NIMs mandat er å fremme og beskytte menneskerettighetene i Norge. Menneskerettighetene er i norsk rett innført med forrang foran bestemmelser i annen lovgivning og setter rammer for politikken på svært mange rettighets- og livsområder. Vårt mandat er bredt, og det siste året har vi jobbet med alt fra personvern til ytringsfrihet, rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, barns rettigheter og retten til beskyttelse mot vold og overgrep, for å nevne noe. Denne årsmeldingen gir et overblikk over sentrale menneskerettslige utviklingstrekk og vårt arbeid gjennom året.

Koronapandemien har i år som i fjor foranlediget en rekke menneskerettslige vurderinger og debatter, som har tatt opp mye av NIMs kapasitet. På den ene siden har staten en grunnleggende menneskerettsligforpliktelse til å beskytte liv og helse under en pandemi. På den andre siden må alle tiltak som staten iverksetter, ivareta menneskerettslige krav. Det betyr kort sagt at alle tiltak som griper inn i menneskerettigheter som forsamlingsfriheten, bevegelsesfriheten og retten til privatliv, må ha et rettsgrunnlag, ivareta et lovlig formål og være nødvendig i et demokratisk samfunn, det vil si at de må være forholdsmessige. NIM har ved gjentatte anledninger understreket betydningen av at myndighetene synliggjør begrunnelser for tiltak som griper inn i menneskerettighetene, som viser hvordan ulike rettigheter og hensyn er veid mot hverandre. Slike begrunnelser må være basert på den til enhver tid tilgjengelige kunnskapen om hvilke effekter tiltakene har, og myndighetene må redegjøre særlig for hvordan tiltakene påvirker sårbare grupper. Dette er viktig for å gi forutsigbarhet for borgerne, men er også nødvendig for å sikre demokratisk forankring, og for å muliggjøre arbeidet til kontrollorganer som NIM.

Også en rekke andre saker har de siste årene vist betydningen av gode vurderinger av våre internasjonale forpliktelser. Både Nav-saken og de mange barnevernssakene for Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) viser hvor alvorlige konsekvenser manglende gjennomføring av internasjonalt bindende regler kan få.

Men noen slike saksområder går likevel ofte under radaren. Helt siden etableringen av NIM har vi fremmet årlige anbefalinger til Stortinget om menneskerettslige utfordringer i norske fengsler. Vi har pekt på den store risikoen for at Norge vil bli dømt for menneskerettighetsbrudd. De siste årene har også norske myndigheter i to saker erkjent brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 3, forbudet mot umenneskelig og nedverdigende behandling, og har blitt dømt i flere saker for brudd på det samme forbudet gjennom overdreven bruk av kroppsundersøkelser. At staten dømmes for brudd på EMK artikkel 3, er svært alvorlig. Det bør ikke forekomme. Konsekvensene av dette må være målrettet arbeid for å fjerne risikoen for ytterligere menneskerettighetsbrudd i norske fengsler.

Et annet sentralt og aktuelt menneskerettighetsfelt er sakene om norsk barnevern for EMD, hvor Norge ved utgangen av 2021 er blitt felt i til sammen 14 slike saker. Fortsatt venter flere titalls klagesaker på behandling i EMD. Vedtakelsen av ny barnevernslov og Stortingets utvalg som skal se på rettssikkerheten i barnevernet, vil forhåpentligvis bidra til at man løser de betydelige menneskerettslige utfordringene vi har i norsk barnevern.

Også på andre rettsområder har domstolene gitt viktige rettsavklaringer og vist menneskerettighetenes betydning og gjennomslagskraft. Høyesterett konkluderte med at reindriftseiere på Fosen fikk sine menneskerettigheter krenket etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 27, og sendte med det viktige signaler om betydningen av å beskytte minoriteters rett til kulturutøvelse.

En av menneskerettighetenes sentrale funksjoner er å beskytte minoriteter, som ellers risikerer å bli overkjørt av et demokratisk flertall. De siste årene har vi jobbet mye med klima og menneskerettigheter. Det bygger på et litt annet menneskerettslig perspektiv, nemlig spørsmålet om yngre og fremtidige generasjoners rett til vern av sine menneskerettigheter i møte med en eksistensiell klimakrise. Menneskerettighetene må ikke bare beskytte minoriteter, de må også gi et vern for dem som ikke i tilstrekkelig grad er representert demokratisk i dag. FNs barnekomité har for eksempel understreket at klimagassutslipp truer barns rettigheter etter FNs barnekonvensjon, og uttalt at stater kan ha et ansvar for rettighetsbrudd som følge av utslipp under statens kontroll. Grunnloven § 112 er den eneste menneskerettighetsbestemmelsen i Grunnloven som omtaler hensynet til fremtidige generasjoner uttrykkelig, ved at den fastslår at naturens ressurser skal disponeres slik at retten til miljø ivaretas også for etterslekten. Dette kom imidlertid ikke på spissen da Høyesterett vurderte dette. Andre domstoler har tilnærmet seg dette direkte. Den tyske føderale konstitusjonsdomstolen pekte for eksempel på at manglende langsiktige kuttforpliktelser vil skyve for store belastninger over på fremtidige generasjoner, på en måte som vil krenke deres rettigheter i fremtiden.

Stadig flere domstoler verden over blir nå bedt om å ta stilling til om stater kutter nok i klimagassutslipp til å ivareta menneskerettslige og konstitusjonelle krav om å beskytte retten til liv, helse og også eiendom, slik domstoler gjennom historien har kontrollert rammene for politikken i møte med endrede samfunnsforhold og nye utfordringer. EMD vil antakelig i løpet av det neste året komme med avgjørelser som vil si noe om rekkevidden av EMK i møte med klimakrisen, blant annet i en sak mot Sveits hvor NIM har ledet arbeidet med en intervensjon fra samtlige av Europas menneskerettighetsinstitusjoner.

Et lyspunkt på tampen av året er regjeringens beslutning om å inkorporere FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) i norsk rett, som lenge har vært etterlyst, og som forhåpentligvis vil bidra til et styrket menneskerettighetsvern for denne gruppen. Vi vil jobbe målrettet for å bidra til at dette blir mer enn ord på papir i årene som kommer. Det er på høy tid at samfunnet slutter å behandle funksjonshemmede som en gruppe som trenger omsorg og medlidenhet og heller ser på dem som likestilte borgere med de samme rettigheter som alle andre.

God lesning.

Adele Matheson Mestad
direktør