Kronikk av Anine Kierulf, spesialrådgiver i NIM og førsteamanuensis ved UIO. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 19. februar 2022.
Reell meningsutveksling blir nesten umulig hvis man ser bort fra hva den man snakker med, selv mente.
Kanselleringskultur er i vinden. Folk med alt for avvikende meninger eller form blir «kansellert». Det vil si: søkt marginalisert i offentligheten, eller utsatt for boikottkampanjer, på grunn av sin alt for avvikende mening eller form. Kulturen er i ferd med å kvele ytringsfriheten. Eller: Den finnes ikke. Eh, hva?
Frontene kan karikert skisseres slik: De som er kontroversielle, føler avmakt (eller svinnende makt) eller ikke blir lest eller invitert fordi de er uinteressante eller bøllete, ser kanselleringskultur overalt. De som synes offentligheten blir langt bedre uten stemmer de selv mener er overrepresentert, hatefulle eller farlige, anser påstandene om kanselleringskultur som helt overdrevne.
Kanselleringskultur brukes om alt for mye ulikt, hevdes det. Det stemmer. Men dette skiller ikke kanselleringskultur fra en rekke andre begreper om dagen.
For eksempel «netthets». Denne ulne størrelsen som alle velmenende kampanjer har søkt å bekjempe de siste årene. Uten synderlig hell. «Netthets» brukes om alt fra straffbare hatytringer og trusler via skjellsord til krass, men saklig kritikk.
I gamle dager hadde «hets» et islett av ugreie hensikter hos dem som fremsatte hetsen. Hets defineres nå tidvis ut fra hva de som lytter og leser opplever, uten hensyn til hva de som snakket eller skrev mente.
Også «hat» var i dagligspråket inntil nylig betinget av en ond vilje hos den som sa noe stygt. I ordbokeksemplene er det stadig slik. Ifølge Medietilsynets nylige undersøkelse av unges erfaringer med hatefulle ytringer, brukes «hat» nå også om «kritikk av klær eller prestasjon i spill». Man kan «hate» bare ved å stille oppriktige spørsmål, uansett hensikt, hvis spørsmålene oppleves krenkende.
I vanlig språktolking – de normene som styrer hvordan vi fastlegger meningsinnhold – er både det vi med rimelighet tror er intensjonen hos den som snakker, og inntrykket hos lytteren, viktige utgangspunkter. Frikobling, der lytteropplevelsen styrer, og intensjonen blir irrelevant, går på tvers av disse normene. Det gjør kommunikasjon vanskelig. Reell meningsutveksling blir nesten umulig hvis man ser bort fra hva den man snakker med selv mente.
De som fremsetter «hat» ut fra ignoranse eller skepsis snarere enn ond vilje, kan ha «fobi». Er du kritisk til islam, er du fort islamofob. Ikke bare om du er en rasistisk bølle, nei, også om dine spørsmål er saklig skeptiske. Er du sivilisert, men spørrende til likekjønnet ekteskap, flytende kjønnsidentitet eller ureflektert internasjonaliseringsiver i akademia, kan du være homo-, trans- eller xenofob.
I en retorisk maktkamp der slagene står om hvem som har minst makt, hvem som er mest utsatt, er dette en rar bruk av «fobi»: Fobi er en psykisk lidelse, kjennetegnet ved «angst, uro, hjertebank, skjelving, ubehag i brystet, pustevanskeligheter, kvelningsfornemmelse, svimmelhet og følelse av uvirkelighet når personen utsettes for det fobiske stimulus. Frykt for å dø er vanlig». Etter avmaktslogikken – der utsatte grupper kan tillate seg hardere ordbruk enn de mektige – må fobikere være gruppe vi bør gjøre vårt ytterste for å hegne om, og tåle mye fra.
Kritikk av privilegier, rasisme, undertrykking og ondsinnet hets og hatefulle ytringer er ikke bare legitimt, det er svært viktig. Du er ikke kansellert om noen bruker sin ytringsfrihet til å argumentere mot deg. Det som skiller kansellering fra motytringer, er målet: Er målet fortsatt herredømmefri meningsbrytning, bidrar kritikk til å muliggjøre, ikke hindre, demokrati og sannhetssøken. Er målet å skvise enkelte synspunkter ut av offentligheten, fordi man mener de er dumme, farlige eller uønsket, kan det være ganske udemokratisk: Man setter seg til doms over hva andre bør og ikke bør få høre. Det passer ikke så godt hvis folkestyre betyr at alle skal kunne informere seg selv og gjøre seg opp sin egen mening om hva som er gode og dårlige ideer. Eller hvis det er et poeng å forklare hvorfor man misliker de dumme ytringene. Eller hvis man til og med skulle ha som mål å overbevise «haterne» om at de tar feil.