EMD kunngjorde torsdag 20. januar to nye avgjørelser mot Norge som omhandler barnevern. Norge ble dømt i én av disse, og dermed er Norge nå dømt i totalt 15 saker.
Begge sakene mot Norge er avgjort i kammer, i motsetning til den forenklede behandlingsmodellen i komité som flere av de nylige sakene mot Norge. I begge sakene var Anne Grøstad ad hoc-dommer i Arnfinn Bårdsens sted.
Saken der Norge ble frikjent er E.M. m.fl. mot Norge. I saken ble Norge frifunnet for både opprettholdelse av omsorgsovertakelse, fratakelse av foreldreansvar, og total nektelse av samvær. Denne saken illustrerer at manglende samvær ikke i seg selv er i strid med EMK artikkel 8, men at det krever tungtveiende grunner for å nekte samvær eller redusere samvær til et minimum. I saken ble barnas beste flere ganger trukket inn som et tungtveiende moment, og barnas egne meninger om samværet ble også vektlagt. Ettersom saken gjaldt alvorlig omsorgssvikt og mistanke om straffbare forhold, og barna selv ikke ønsket kontakt, var inngrepet rettmessig. Beslutningen om fratakelse av foreldreansvar var også forholdsmessig, blant annet i lys av at moren (klageren i saken) hadde delt sensitiv informasjon om barna på nett.
Saken illustrerer også at foreldre ikke nødvendigvis kan klage på vegne av sine barn der det tydelig er konflikt mellom foreldrene og barnas interesser, noe domstolen fant risiko for i denne saken.
Saken der Norge ble domfelt er A.L. m.fl. mot Norge. Denne saken føyer seg inn i rekken av saker der nasjonale domstoler har fastsatt et skjematisk lavt samvær i saker der det er antatt at barnet vil være plassert i fosterhjem i lang tid. Som kjent er dette en praksis som har utviklet seg og festnet seg over tid, og det er grunn til å tro at flere av de resterende sakene for EMD vil kunne lede til domfellelse på dette punktet.
E.M. m.fl. mot Norge
I saken E.M. and others mot Norge fant EMD at det ikke forelå krenkelse av artikkel 8 i konvensjonen. Saken gjaldt myndighetenes beslutning om å opprettholde en omsorgsovertakelse, fratakelse av foreldreansvaret og nektelse av samvær mellom en mor og hennes to barn.
Moren, som var førsteklageren i saken, hadde bedt om å få klage på vegne av sine to barn for brudd på deres rettigheter, i tillegg til klagen på vegne av seg selv. Domstolen viste til at barn kan klage til EMD for brudd på deres rettigheter, og at de biologiske foreldrene i utgangspunktet representerer barna. EMD viste imidlertid til at det i noen tilfeller kan være interessekonflikt mellom foreldre og barna i sakene, med henvisning til de generelle bemerkningene om dette i saken Strand Lobben mot Norge. I denne saken fant EMD at slik interessekonflikt kunne oppstå, på bakgrunn av den omsorgssvikten de var utsatt for av begge foreldrene, og at moren ikke hadde greid å beskytte barna sine mot misbruk. Moren fikk dermed ikke tillatelse til å klage på vegne av barna i saken og representere dem. Dette er første gang EMD har nektet dette i barnevernssakene mot Norge.
Når det gjaldt substansen i saken, var spørsmålet om opprettholdelse av omsorgsovertakelse, fratakelse av foreldreansvar for begge barna, samt nektelse av kontakt mellom moren og de to barna, var i strid med morens rett til familieliv etter EMK artikkel 8.
EMD gjentok de generelle prinsippene for barnevernssaker slik de fremgår Strand Lobben og senere rettspraksis mot Norge. EMD gjentok utgangspunktene om statens positive plikt til å sørge for familiegjenforening så raskt det rimeligvis er mulig. Samtidig uttalte EMD at dette alltid må alltid balanseres mot hensynet til barnets beste. I denne saken var det iverksatt undersøkelser om både omsorgssvikt og alvorlige beskyldninger om fysisk og seksuelt misbruk av barna fra en eller begge foreldrene, som hadde ledet til den opprinnelige omsorgsovertakelsen.
EMD fant at fratakelse av foreldreansvar var begrunnet tilstrekkelig, og at inngrepet var nødvendig. Klager hadde publisert sensitiv informasjon om barna på nett og i andre medier, og fratakelse av foreldreansvar var besluttet for å forhindre henne i å fortsette denne aktiviteten. EMD bemerket også at fratakelsen av foreldreansvar ikke var en permanent eller irreversibel beslutning, i motsetning til hva adopsjon ville være.
Når det gjaldt samværet, var klageren i de nasjonale prosessene ikke gitt noen samværsrett med noen av barna. Dette innebar at EMD måtte gjøre en strengere vurdering av hvorvidt forholdene var så eksepsjonelle at et slikt inngrep var rettmessig. I denne vurderingen la EMD spesielt vekt på barnas egen oppfatning om samvær, og arten og graden av deres negative reaksjoner når spørsmålet om samvær ble bragt på banen. EMD fant at det ikke forelå noen grunn til å anse tingrettens vurdering som mangelfull. EMD understreket videre at en forelder ikke har rett etter EMK artikkel 8 til å gjennomføre tiltak som vil skade et barns helse og utvikling. Det ble videre vektlagt at en biologisk forelder kan be om at samværsretten prøves på ny etter tolv måneder. EMD vektla også alvorligheten i bekymringene rundt barnas situasjon da de først ble plassert i fosterhjem, og samtidig at betydelig oppmerksomhet var viet til spørsmålet om å beholde, i den utstrekning det var mulig, forholdet mellom mor og barn, men med barnets beste interesser som den sentrale faktor.
Samlet sett fant EMD derfor at det ikke forelå krenkelse av EMK artikkel 8.
A.L. and Others v. Norge
Saken gjaldt omsorgsovertakelse og samværsbegrensninger etter omsorgsovertakelse. Klagen var inngitt av både foreldrene, barnet og bestemoren til barnet.
Foreldrene anførte at omsorgsovertakelsen og samværsordningen innebar en krenkelse av deres rett til privatliv etter EMK artikkel 8.
EMD fant innledningsvis at klagen fra foreldrene og barnet kunne behandles fordi det ikke var noen interessekonflikt mellom barn og foreldrene, men at bestemorens klage måtte avvises fordi hun ikke hadde vært part i saken for norske domstoler, og derfor ikke hadde uttømt nasjonale rettsmidler.
EMD viste igjen til de veletablerte prinsippene for barnevernssaken slik de fremgår av blant annet Strand Lobben og senere rettspraksis fra domstolen. EMD fant som i tidligere saker at staten har vid skjønnsmargin når det gjelder selve omsorgsovertakelsen. Nasjonale domstolers begrunnelse fremsto både relevant og tilstrekkelig for å begrunne omsorgsovertakelsen. EMD bemerket likevel at omsorgsovertakelsen ble besluttet etter en lang periode med betydelig inngripen i familielivet, herunder restriktivt samvær på en time hver 14 dag i tiden etter akuttplasseringen.
Når det gjaldt samvær etter omsorgsovertakelsen, som besto av en time tre ganger i året, gjentok EMD at såpass strenge samværsrestriksjoner normalt er uforenlig med gjenforeningsmålsetningen og prinsippet om at omsorgsovertakelser så langt mulig skal være midlertidige. EMD gjentok at samværsregimet ikke bør utsette barn for «undue hardship», men at det bør støtte gjenforeningsmålsetningen frem til – etter grundig vurdering og hensyntatt myndighetenes positive plikt til å iverksette tiltak for å bidra til gjenforening – frem til myndighetene rettmessig kan konkludere at gjenforeningsmålsetningen ikke lenger er kompatibel med barnets beste. Gjenforening kan normalt ikke oppnås dersom det går uker, eller måneder, mellom hvert samvær, uttalte EMD og henviste til tidligere praksis mot Norge.
EMD fant at samværet etter omsorgsovertakelsen hadde blitt redusert såpass at det var i strid med gjenforeningsmålsetningen. Avgjørelsen fremsto hovedsakelig å være bygget på at foreldre og barn kunne opprettholde et visst forhold, og ikke på å unngå at omsorgsovertakelsen ble permanent. EMD fant derfor at den foreliggende saken hadde store likhetstrekk med andre saker mot Norge om svært begrenset samvær, hvor EMD tidligere har funnet krenkelse av EMK artikkel 8, og at avgjørelsen ikke oppfylte de strenge kravene for såpass begrenset samvær. Det forelå derfor krenkelse av EMK artikkel 8 hva gjaldt samværsordningen.
Foreldrene klaget også over at saken ikke hadde blitt avgjort innen rimelig tid, i strid EMK art. 6. EMD fant at denne delen av klagen måtte avvises som «manifestly ill-founded», ettersom det ikke var noen periode med inaktivitet. Den lange saksbehandlingstiden skyldtes i hovedsak opphevelse av tingrettens dom grunnet inhabilitet, og selv om dette var en prosessuell feil, hadde myndighetene respondert adekvat til denne feilen.