2. Generelt om menneskerettigheter

Menneskerettighetene er juridisk bindende, og gir uttrykk for grunnleggende verdier som vårt samfunn og det internasjonale samfunnet bygger på.

De hviler på historiske erfaringer om behov for et særlig vern av visse verdier, også av og til mot et politisk flertall. De følger av norsk rett, folkerettslige avtaler og folkerettslig sedvanerett. Menneskerettighetene sikrer en felles internasjonal standard for statlige myndigheters forpliktelser overfor individene. Menneskerettighetene bidrar også til en demokratisk maktfordeling og hindrer at myndighetstiltak rammer hardere enn nødvendig, blant annet ved at inngrep overfor borgerne krever særlige menneskerettslige vurderinger og et krav til forholdsmessighet. Ivaretakelse av menneskerettigheter er også et kollektivt gode gjennom for eksempel rettssikkerhetens, ytringsfrihetens og diskrimineringsvernets betydning for demokrati og samfunn.

Menneskerettighetene sikrer dels grunnleggende rettigheter som det er lite politisk strid om, slik som retten til en rettferdig rettergang, uskyldspresumsjonen i straffesaker og vernet mot tortur. Dels legger de rammer for mindretallsvern som kan være politisk kontroversielle, som for eksempel grensesnittet mellom ytringsfrihet og hatefulle ytringer. Menneskerettighetene gir utsatte og sårbare grupper, for eksempel voldsutsatte barn, asylsøkere eller personer med funksjonsnedsettelser, mulighet til å stille krav til myndighetene. De rammer inn det politiske handlingsrommet og legger begrensninger på hva et flertall kan vedta. Mindretallsvern kan få særlig betydning i en krisesituasjon, når et presset flertall lettere nedprioriterer mindretallets behov for beskyttelse.

Norge er part i en rekke internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. I tillegg er sentrale menneskerettighetskonvensjoner inkorporert i menneskerettsloven og andre lover, og en rekke menneskerettigheter er også nedfelt i den norske Grunnloven.²⁹

Norge er blant de statene som i stor grad respekterer og sikrer menneskerettighetene. Samtidig er det stadig saker for norske domstoler, kontrollorganer og internasjonale håndhevingsorganer som omhandler spørsmål om mulige menneskerettighetsbrudd i Norge. Oppfyllelse av menneskerettigheter nødvendiggjør ofte avveininger mellom rettigheter. For eksempel kan et vedtak om omsorgsovertakelse eller adopsjon utfordre foreldres rett til familieliv. Samtidig kan myndighetene ha plikt til å sikre at barnet ikke utsettes for omsorgssvikt. I slike tilfeller kan det oppstå et motsetningsforhold mellom myndighetenes ulike menneskerettighetsforpliktelser som krever at det foretas en balansering av mellom ulike menneskerettigheter.

Menneskerettighetene er ofte generelle fordi de skal gjelde over tid og i ulike stater. Gjennom den håndhevingen som finner sted i domstoler og andre kontrollorganer tolkes innholdet i menneskerettighetene i takt med endrede samfunnsforhold. Dette kalles å tolke menneskerettighetene dynamisk. For eksempel er oppfatningen av hva som beskyttes av ytringsfriheten ikke den samme i dag som i 1950.

Det skilles ofte mellom sivile og politiske menneskerettigheter på den ene siden, og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter på den andre. Eksempler på sivile og politiske rettigheter er:

retten til liv
forbudet mot tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling og straff
ytringsfrihet
retten til politisk deltakelse
retten til privat- og familieliv
vernet av privat eiendom

De økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene omfatter blant annet:

retten til arbeid
retten til utdanning
retten til tilfredsstillende levestandard og høyest oppnåelig helsestandard

Siden evnen til å oppfylle særlig økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter kan avhenge av statens økonomiske ressurser, krever disse forpliktelsene at statene gradvis skal realisere rettighetene ut fra hvor mye ressurser de har. De sivile og politiske rettighetene er ikke gjenstand for en gradvis realisering, men må til enhver tid sikres fullt ut.