Kronikk av Anine Kierulf, spesialrådgiver i NIM og førsteamanuensis ved UIO. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 31. desember 2020.
Jeg misliker dine krenkende tegninger. Bør jeg likevel til døden forsvare din rett til å vise dem frem?
I 2020 var det 15 år siden Jyllands-Posten trykket Muhammedkarikaturene. For å plage vanlige, fredsommelige muslimer? Nei. For å problematisere selvsensur i møte med islamister: En forfatter fant ingen tegner til barneboken sin om profetens liv. Tre skal ha takket nei, av frykt. «Karikaturstriden» førte til over 150 dødsfall. En av tegnerne og Jyllandspostens daværende redaktør må ha politibeskyttelse 24/7. Fremdeles.
I 2020 var det fem år siden islamistiske terrorister drepte og såret en rekke mennesker i det franske satiremagasinet Charlie Hebdo. Blant bladets harselas med ulike religioner, var også flere karikaturer av Muhammed.
I 2020 ble den franske læreren Samuel Paty halshugget for å ha vist frem karikaturene. Ikke for å provosere frem debatt. Ikke for å drive maktkritikk ved å latterliggjøre religiøse symboler. Men for å undervise i dette sentrale kapittelet i moderne ytringsfrihetshistorie. Som flere andre religioner, forbyr islamsk lære avbildning av levende vesener. Generelt, og profeten spesielt. Hvordan så egentlig de tegningene ut som skapte så voldsomme reaksjoner? Paty formidlet skånsomt – han lot elever som kunne bli ille berørt forlate timen. Det hjalp ikke. Han ble halshugget fordi han forsøkte å forberede ungdommer på den verden de skal ut i – med pedagogisk gjennomtenkte ytringer.
«Formålet med å undervise et barn er å gjøre det i stand til å klare seg uten sin lærer», skrev forfatteren Elbert Hubbard. Men hvordan forbereder man unge mennesker på en sivilisasjon som også står på krigers, repressive dogmers og ulidelig uretts skuldre?
I en undersøkelse fra Utdanningsforbundet sa én av tre lærere at de er redde for å vise karikaturene i undervisningen. Forståelig nok, PST skjerpet sin trusselvurdering av ekstrem islamisme etter drapet på Paty. De som forklarer menneskerettigheter og ytringsfrihet – lærere, journalister og akademikere – er mulige mål.
Det går fint an å undervise i ytringsfrihet uten å vise frem karikaturene. Er det av pedagogiske grunner – man bruker kanskje ord, ikke bilder, eller har elever som ikke er modne nok – er ingen skade skjedd. Endrer man et undervisningsopplegg man før drapet mente var pedagogisk velbegrunnet, basert på frykt for egen sikkerhet, er det et demokratisk problem.
Demokratiet forutsetter at ytringer fritt kan fremsettes til meningsbrytning: Vi må kunne ytre oss selv, og vi må få høre andres ideer, slik at vi kan heie dem frem eller mobilisere mot dem. Den friheten kveles av frykt – om frykten nå springer ut av reelle trusler eller av velmente ønsker om ikke å støte noen. Nesten halvparten av lærerne i undersøkelsen sa de synes det er krevende å undervise om temaer som kan virke støtende.
Skolen skal møte elever med tillit, respekt og krav. Den skal utfordre, danne og fremme lærelyst. Krenkelse av personer er aldri et mål i seg selv. For de fleste lærere er det helt selvsagt. Men vi har ulike oppfatninger av hva som er støtende: En del synes det er fælt å se karikaturer av en profet de holder hellig. Andre av bilder av Hitler eller Stalin. For noen er referanser til sykdom eller selvmord traumatisk. Darwins utviklingslære utfordrer dypt religiøse. Skulle undervisningen styres av ønsker om ikke å støte noen, ville mange kompetansemål være umulige å nå.
Etter Grunnloven § 109 har vi ett grunnlovsfestet undervisningskrav: «Opplæringen skal…fremme respekt for demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene». Vi kan ikke lære demokrati uten å forstå hvilke begrunnelser og begrensninger menneskerettigheten ytringsfrihet har. Skal unge mennesker dannes til ansvarlige samfunnsborgere, må de på sin vei lære å tåle også kunnskap, innsikter og ytringer som gjør vondt. For å fungere som demokrati, må vi vedvarende forholde oss til hverandre, til dundrende uenighet og helt opprørende og annerledes syn på samfunnsspørsmål – med ord.
Vi har ikke ytringsfrihet bare fordi den står i en grunnlov eller ved at vi lærer om den. Skal vi forstå hvordan den er nødvendig for sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse, må vi trenes til å bruke den – på retta og på vranga – hver dag.