Politiets maktbruk mot barn - Norges institusjon for menneskerettigheter

Politiets maktbruk mot barn har i den siste tiden vært gjenstand for offentlig debatt. Stavanger Aftenblad skrev i vinter artikkelserien «Politimakt mot barn». Ifølge avisa viser dokumentasjonen den har gjennomgått at politiet på ett år utførte 2 800 oppdrag for barnevernet og at tvangsmidler som håndjern, spyttbeskytter og andre maktmidler (slik som bodycuffs, stripps m.m) ble brukt overfor barn. Stortinget skal om et par uker ta stilling til et representantforslag som gjelder politiets maktbruk i oppdrag mot barn under barnevernets omsorg.¹

Barn er en sårbar gruppe, hvilket har vært tydelig under pandemien. Fordi barn er sårbare, må myndighetene være ekstra forsiktige i møte med barn. Tiltak rettet mot barn kan ha psykologisk innvirkning på dem, og det skal mindre til for at maktbruk mot barn er ulovlig, enn når maktbruken retter seg mot voksne. Det gjelder et særlig strengt forholdsmessighetskrav ved bruk av makt overfor barn. Det har betydning for hvilke typer tvangsmidler myndighetene kan bruke mot barn og i hvilke situasjoner. Adgangen til tvangsbruk vil bero på behovet for tvang, barnets alder, helsesituasjon og barnets sårbarhet for øvrig.

Barneombudet har skrevet flere brev til politiet og Justis- og beredskapsdepartementet om politiets tvangsbruk overfor barn. Brevene har blant annet handlet om behov for bedre regulering av politiets tvangsbruk overfor mindreårige og hvilke klagemuligheter barn har.² NIM har rådet myndighetene om at det utredes hvordan politiloven og politiinstruksen med tilhørende retningslinjer kan endres for mer presist å reflektere det menneskerettslige vernet mindreårige har ved bruk av makt. Vi har også bedt om at det vurderes hvordan det kan gis mer presise og inngående retningslinjer for barnevernets involvering av politiet.³

Aftenbladet rapporterte den 20. april at Barne- og familieminister Kjell Ingolf Robstad allerede har varslet tiltak for å bedre situasjonen til barn under barnevernets omsorg i møte med politiet. For å forsikre seg at politioppdrag mot barn begrenser seg til det som er nødvendig har Robstad varslet at det trolig vil komme endringer i barnevernets saksbehandlingsrundskriv, at de vil vurdere å skjerpe kravene til dokumentasjon for å sikre at barnevernet har prøvd alt før politiet tilkalles og at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet vil føre statistikk over politioppdrag.⁴ Dette er NIM positive til. FNs barnekomité har tidligere vært positive til Norges bruk av statistikk om et betydelig antall spørsmål. Samtidig har komiteen oppfordret Norge til å øke sin innsats for å sikre at systemet for innsamling av data muliggjør innsamling av slike data knyttet til alle rettighetsområdene barnekonvensjonen gjelder for.⁵ Justis- og beredskapsdepartementet har også varslet at de har tatt saken under behandling, og vil komme med orientering om oppfølging av NIMs innspill. Justis- og beredskapsdepartementet har ansvaret for politiloven og politiinstruksen. Derfor mener NIM det er viktig med oppfølging på justisfeltet for å ivareta barns menneskerettigheter i møte med politiet.

Et av forslagene som fremmes i representantforslaget, og som Stortinget skal ta stilling til, er om det skal be regjeringen innføre et forbud mot bruk av spyttbeskytter på barn. NIM har tidligere advart mot innføring av dette maktmidlet i kriminalomsorgen uten en nærmere helsefaglig utredning.⁶ NIM mener at terskelen for bruk av dette maktmidlet er svært høy, og kan være betydelig problematisk i relasjon til barns vern mot nedverdigende behandling. Dersom spyttbeskytter skal videreføres som et maktmiddel politiet kan benytte, bør det etter vårt syn i det minste foreligge en vurdering fra helsemyndighetene av helserisiko ved faktisk bruk.