Klimakrisen og menneskerettighetene

Av fagdirektør Jenny Sandvig

Fjoråret ble et av de tre varmeste årene noensinne.¹ Orkansesongen i Atlanterhavet og brannsesongen på den nordlige halvkule var ekstrem. Tyfonen Goni ble den sterkeste noensinne til å treffe land. I Death Valley ble det målt 54.4 grader Celsius, den høyeste målingen foretatt på jorden. Isdekket i Arktis er rekordlavt. Og til tross for kuttene under pandemien, steg CO₂-nivået i atmosfæren til sitt høyeste nivå på flere millioner år.² Sist gang CO₂-nivået var så høyt, var snittemperaturen 2–3 grader varmere og havene 10–20 meter høyere enn i dag.³

Trussel mot menneskerettighetene

FN omtaler nå klimaendringene som en av de største truslene mot menneskerettighetene, noensinne. Ytterligere oppvarming utgjør ikke bare en katastrofal trussel for global sikkerhet.⁴ Klimaendringene truer selve grunnlaget for liv på jorden, og derigjennom forutsetningene for menneskers rettigheter i uoverskuelig fremtid.

Det er bakgrunnen for at nesten halvparten av verdens nasjonale institusjoner for menneskerettigheter nå arbeider med klima.⁵ Også NIM prioriterer klima høyt. Vår rapport «Klima og menneskerettigheter» ble lansert i 2020, i samarbeid med CICERO Senter for klimaforskning.⁶ Rapporten vurderte menneskerettslige forpliktelser til å kutte utslipp og beskytte klimafordrevne mot retur. I fravær av raske og dype utslippskutt anslår FN at 250 millioner mennesker kan bli fordrevet fra sine hjem innen 2050. Det vil gi en flyktningkrise uten sidestykke.

Klimasøksmål

Stater og selskaper saksøkes stadig oftere for klimagassutslipp, verden over. Minst 40 slike søksmål er basert på menneskerettigheter. I Frankrike er staten for eksempel dømt av en domstol i Paris for utilstrekkelige utslippskutt, mens fransk administrativ høyesterett har krevd begrunnelser for hvordan mål om utslippskutt for 2030 skal nås, når tidligere mål ikke er nådd. I Nederland har høyesterett konkludert at staten vil krenke retten til liv og helse etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) hvis ikke nasjonale utslipp ble kuttet med minst 25 prosent i perioden 1990–2020. I Irland er klimasøksmål gitt medhold basert på nasjonal lov. Et annet klimasøksmål er avvist av høyesterett i Sveits, og klaget inn for Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Flere klager er til behandling i FNs barnekomité og menneskerettighetskomité.

Klimadommen

I Norge ble det første klimasøksmålet basert på menneskerettigheter avsluttet i fjor. Saken gjaldt gyldigheten av tillatelser til å lete etter olje og gass i 23. konsesjonsrunde. Staten ble frifunnet. NIM innga skriftlig innlegg om menneskerettslige spørsmål i saken. Innlegget tok ikke stilling til om tillatelsene var gyldige. Høyesterett hadde et vesentlig mer restriktivt syn på intensiteten i domstolskontrollen enn NIM argumenterte for, og anså den for å være svært begrenset på lovregulerte områder der Stortinget står bak det vedtak som prøves. I slike saker er terskelen for at domstolene skal kunne sette til side vedtaket svært høy, av hensyn til maktfordeling. Høyesterett la likevel til grunn at Grunnloven § 112 har et rettslig innhold som kan prøves av domstolene, at bestemmelsen gir både positive og negative plikter, at den omfatter klima og eksporterte utslipp fra norsk olje og gass, at den skjerper kravene til saksbehandling på klimaområdet, og at den kan gi plikt til å nekte utvinning av lokalisert olje og gass dersom hensynet til klima og miljø tilsier det. Dette var i tråd med NIMs syn.

Når det gjaldt EMK, argumenterte NIM for at organisasjoner kan påberope personlige rettigheter for norske domstoler. Det la Høyesterett til grunn. NIM argumenterte også for at EMK artikkel 2 og 8 kan forplikte staten til å utrede om tillatelser kan medføre betydelige utslipp er forenelig med 1,5-gradersmålet, eller godt under 2-gradersmålet. Det tok Høyesterett ikke stilling til, fordi det var for usikkert om vedtakene ville medføre tidsnære utslipp til at bestemmelsene kom til bruk.

Klage for EMD

Hvilket vern EMK gir mot klimaendringer vil avklares nærmere av EMD. En portugisisk klagesak mot 33 stater, herunder Norge, ble tatt til behandling av EMD i 2020. Klagerne er barn og unge utsatt for økning av hetebølger, skogbranner og havstigning. De hevder at klimagassutslipp krenker deres rett til liv, hjem og privatliv, med diskriminerende virkning for barn og unge. EMD har stilt spørsmål om ikke klagerne også utsettes for umenneskelig behandling og tap av eiendom, og bedt statene svare på om de kutter utslipp raskt nok for å nå 1,5-gradersmålet.

Dette blir første gang EMD avgjør en sak om klima. I desember 2020 besluttet derfor nettverket av nasjonale institusjoner for menneskerettigheter i Europa (ENNHRI) å intervenere. NIM deltar aktivt i dette arbeidet.