Menneskerettigheter i krise?

Av direktør Adele Matheson Mestad

Pandemihåndtering er menneskerettslig balansekunst. På den ene siden har staten en grunnleggende forpliktelse til å beskytte retten til liv og helse. På den andre siden må alle tiltak være i tråd med menneskerettighetene. Disse rettighetene har forrang i norsk rett: Hvis en vanlig lov eller myndighetsbeslutning kolliderer med en menneskerettighet, ja da vinner menneskerettigheten. Når staten eller kommunene lager tiltak som griper inn i menneskerettighetene, må de følge visse regler for dette. Når isolasjonsbestemmelser begrenser bevegelsesfriheten og besøksforbud griper inn i privat- og familielivet, må de såkalte menneskerettslige inngrepsvilkårene være oppfylt for at tiltakene skal være lovlige. I et demokratisk samfunn betyr det at smitteverntiltak som berører menneskerettigheter må ha et rettsgrunnlag, ivareta et legitimt formål og være nødvendige.

Sagt på en annen måte: Statens verktøykasse for å bekjempe en pandemi er innrammet av menneskerettigheter. Målet om pandemibekjempelse helliger ikke alle midler. Det politiske handlingsrommet er ikke ubegrenset.

Midt på denne menneskerettslige dumphusken har NIM sitt oppdrag. Av og til savner jeg et entydig hjørne og en entydig interesse å forsvare. Men det vil underslå det helt grunnleggende faktum at pandemitiltak ikke er valget mellom godt og dårlig. Tiltak som griper inn i menneskerettigheter, beskytter menneskerettigheter.

Begrunnelser og prosesser

For at menneskerettighetene skal realiseres i praksis, må de være en del av grunnlaget når myndighetene vurderer hvilken politikk de skal iverksette. Derfor minner vi i NIM stadig om betydningen av gode begrunnelser. For bare da kan vi se hvilke forholdsmessighetsvurderinger som er gjort ved tiltak som berører menneskerettighetene. Begrunnelser er også viktige hvis det blir rettsprosesser hvor pandemitiltak utfordres på menneskerettslig grunnlag, slik vi nå ser eksempler på i hele Europa.

Menneskerettighetsvurderinger kan ikke gjøres i et vakuum. De blir både bedre, og bedre belyst, hvis de foretas åpent og i demokratiske prosesser. Høringsinstituttet, som innebærer at lover og forskrifter som hovedregel skal sendes på høring før de vedtas, sikrer at myndighetene får et ytre 360 graders blikk på reglene de foreslår. Det er viktig, for en del av de som bidrar i høringer er nettopp dem som har på seg de skoene som statens tiltak på ulikt vis vil knyte lissene på. Det er lett å snuble ellers. Demokrati er mer enn valg hvert fjerde år. Særlig i pandemiens startfase var det mange inngripende tiltak som ikke ble sendt på høring og som ikke involverte Stortinget.¹ Det er uklokt, selv når noe haster. Også fordi faglige innspill og kritikk, som kommer etterpå uansett, kunne gjort reglene bedre. Er det bare rom for slike innspill når det er for sent, kan dette også svekke tilliten til myndighetene. Denne formen for hastverk er i tillegg unødvendig. For demokratiske prosesser kan faktisk virke raskt, når de må. Det har de korte høringsfristene som ble gitt for tiltak under pandemien vist. Høringsinstituttet er derfor et av de mest lønnsomme fondene for sikring av statens tillitsvaluta.

Reelle skranker

Men vi kan selvsagt ikke sikre menneskerettighetene bare gjennom prosesser og begrunnelser. Menneskerettighetene setter også skranker for hvor langt myndighetene faktisk kan gå, uansett begrunnelse. EMD har formulert dette som at det ikke kan gripes inn i essensen i en menneskerettighet. Noen veldig inngripende tiltak som har vært diskutert, som for eksempel portforbud, kan derfor rett og slett være ulovlige i Norge, fordi de gjør nettopp det.

Positive forpliktelser

Menneskerettighetene handler ikke bare om å beskytte de frihetene vi alle har. De handler også om mindretallsvern, som å sikre ivaretakelsen av sårbare grupper som innsatte i fengsel, funksjonshemmede og barn i utsatte familier. Kriser forsterker forskjeller. De mest utsatte blir mer utsatt. Urettferdigheter blir større.

Staten har ikke bare plikt til å la være å gripe inn i borgernes friheter, den har også plikt til å påse at noen menneskerettigheter ivaretas særskilt, såkalte sikringsforpliktelser. Staten må for eksempel passe på å ha adekvate tiltak for å beskytte et barn som utsettes for vold og overgrep. Denne forpliktelsen ivaretas på individnivå hele tiden av oppmerksomme lærere, helsepersonell, barnevern og politi rundt om i landet. Men skal slike forpliktelser ivaretas mer generelt, må staten sikre at vi har systemer som er bygget opp og dimensjonert for disse sentrale oppgavene over tid. Når krisen treffer, og helsesykepleiere plutselig blir omdisponert til smittesporing, påvirkes statens beskyttelseskapasitet. Derfor må staten vedvarende vurdere hvordan ulike tiltak kan utformes slik at de i størst mulig grad beskytter sårbare grupper. Her kan ikke myndighetene prioritere fritt politisk, da ville ikke menneskerettighetene fungert som mindretallsbeskyttelse, som de jo skal, også i kriser. Da skolene stengte, ble det for eksempel ikke gjort noen konkret menneskerettslig vurdering av på hvilken måte dette tiltaket ville påvirke sårbare barn. Kunnskapsgrunnlaget innsamlet i ettertid viser tydelig at det var mange barn som måtte bære tunge konsekvenser av dette.

De vanskelige vurderingene

NIM har utarbeidet en rapport til Koronakommisjonen om menneskerettslige sider ved pandemien, der mange av de komplekse menneskerettslige spørsmålene som tiltakene har fremtvunget gjennomgås. I rapporten drøfter vi for det første om ulike koronatiltak har hatt tilstrekkelig hjemmel. Så om de har hatt et lovlig formål. Det har de stort sett, tiltakene ivaretar et lovlig smittevernformål. Det tredje, men ofte viktigste, og gjerne også det vanskeligste spørsmålet i de fleste inngrepsvurderinger, er om et tiltak er forholdsmessig. Myndighetene ønsker å være føre var, og sette inn tiltak som kan forhindre spredning før man får pandemikniven tettere på strupen. Men føre-var-prinsippet kolliderer gjerne med prinsippet om at man ikke må iverksette strengere tiltak enn nødvendig for å ivareta formålet (minste inngreps prinsipp). Lager man tiltak med romslige smittevernmessige sikkerhetsmarginer, går de per definisjon lenger enn nødvendig. Samtidig kan jo et inngripende tiltak i dag hindre enda mer inngripende tiltak i morgen. For å kunne foreta gode forholdsmessighetsvurderinger, kreves et godt smittevernfaglig fundament og kunnskap om kapasiteten i helsevesenet. Og denne kunnskapen er ofte usikker, og av og til ikke tilgjengelig. Forholdsmessighetsvurderinger er med andre ord ikke enkelt, verken for myndighetene eller for oss som har som oppgave å vurdere forholdsmessigheten av pandemitiltak.

Verdien av menneskerettigheter

Vi mennesker klarer ikke fullt ut å forestille oss risikoer som vi aldri har sett i praksis på nært hold. Derfor er det egentlig oppsiktsvekkende hvor god oppslutning vi har hatt om tiltakene i Norge. Jeg tror det forteller mye om hvor høy tillit nordmenn flest har til myndighetene. Men tillitsvalutaen er ingen fast størrelse. Som med oljefondet bør man ikke bruke mer av den enn avkastningen. Og en måte å få god avkastning på kontoen i en krise, er å gjøre gode menneskerettighetsvurderinger.

Det er ikke alltid så lett å formidle verdien av menneskerettigheter. Vi tar dem i stor grad for gitt. En rettighet som stadig utfordres under en pandemi, er retten til privat- og familieliv som er beskyttet av Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8. Før pandemien tenkte jeg alltid at dette var en av våre mest sårbare rettigheter, i samfunn hvor den digitale utviklingen og det overvåkningspotensialet som ny teknologi gir, stadig spiser opp alt vi har privat. Mange ser ikke lenger verdien i at privatlivet beskyttes mot statlig inngripen, når vi samtidig frivillig har sluppet multinasjonale tech-kjemper inn i våre aller mest private rom. At det var en pandemi som skulle utfordre vår rett til privat- og familieliv på så mange måter, gjennom restriksjoner på hvem vi kan omgås og hvor vi kunne være, var det ikke så lett å spå. Men kanskje gjør pandemien at vi tenker litt mer over nettopp verdien av frihetsrettighetene våre, som vi ellers tar for gitt. Det er lov å håpe.