10. Omtale av de norske barnevernssakene i EMD

10.1. Innledning

Som nevnt innledningsvis er det de siste årene tatt inn 39 norske barnevernssaker til behandling i EMD. Av disse har det falt dom i ni av sakene. Én av dommene er ikke rettskraftig, og er sluppet inn til behandling i EMDs storkammer etter begjæring fra klager. En av sakene ble avvist uten realitetsbehandling, fordi klagerne ikke hadde uttømt alle nasjonale rettsmidler. Heller ikke denne er rettskraftig. I tillegg til de 39 sakene, har EMD avvist tre saker med en omfattende begrunnelse.

I det følgende redegjøres det for de sakene der EMD har fattet en avgjørelse.³⁰¹Også Karl Harald Søvig har skrevet en oppsummering av dommene på norsk, se Søvig og Vindenes, «Avgjørelser fra EMD i saker om vern av privat og familieliv fra 2019–2020», Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernsrettslige spørsmål, nr. 3-4 (2020), s. 173–209, på s. 177–200.

Formålet med gjennomgangen er å gi en enkel oversikt over hva de ulike sakene dreier seg om, for å tilgjengeliggjøre dette for norske rettsanvendere og gjøre det enklere å finne sammenliknbare saker i praktisk arbeid med barnevernssaker.

10.2. Avvisningssakene

10.2.1. J.M.N. og C.H. v. Norge (3145/16) – 11. oktober 2016

Saken gjaldt et foreldrepar som fikk en gutt i 2013. Mor hadde i tillegg et særkullsbarn født i 2006. Mor led av en kronisk psykisk sykdom som krevde medisinering, og gutten hadde abstinenssymptomer ved fødsel. Seks dager etter fødsel ble det fattet akuttvedtak på grunn av mors psykiske tilstand og fars manglende forståelse for at dette kunne være skadelig for barnet. Foreldrene fikk samvær en gang i uka à to timer. Etter hvert fattet fylkesnemnda vedtak om omsorgsovertakelse for begge barna. Det eldste barnet ble plassert i fosterhjem hos mormor, hvor han hadde bodd hele livet, mens det yngste barnet ble plassert i et annet fosterhjem. Foreldrene fikk tre samvær i året à to timer med det yngste barnet. Foreldrene klaget vedtaket hva gjaldt det yngste barnet til tingretten.

Tingretten opprettholdt fylkesnemndas vedtak. Tingretten la til grunn at foreldrene kunne ivareta barnets behov for praktisk omsorg, men foreldrene kunne verken enkeltvis eller sammen ivareta barnets emosjonelle omsorgsbehov. Foreldrene anket til lagmannsretten, som forkastet anken. Videre anke til Høyesterett ble nektet fremmet.

Foreldrene klaget saken inn for EMD. Spørsmålet for EMD var om omsorgsovertakelsen av det yngste barnet var i strid med deres rett til familieliv etter EMK artikkel 8.

EMD mente foreldrenes rettssikkerhet var godt ivaretatt i barnevernssaken. Videre fremholdt EMD at fylkesnemnda og domstolenes vurderinger var basert på relevante momenter. Vurderingene var også understøttet av sakkyndige vurderinger og flere vitner som alle hadde identifisert mangler i foreldrenes omsorgsevner som var av mer langvarig karakter. EMD la videre vekt på at hjelpetiltak var vurdert, men ikke funnet hensiktsmessig grunnet foreldrenes manglende interesse og forståelse for manglene ved omsorgsevnen. EMD mente norske myndigheter hadde vurdert alle aspekter ved saken, og med særlig fokus på hensynet til hva som var barnets beste. Videre la EMD vekt på at foreldrene fortsatt hadde kontakt med barnet, og at de hadde mulighet for en revurdering av omsorgsovertakelsen og samværsspørsmålet på et senere tidspunkt. EMD kom derfor til at klagen var åpenbart grunnløs.

10.2.2. T.S. og J.J. v. Norge (15633/15) – 11. oktober 2016

Saken gjaldt en klage fra en mormor og en far til en gutt som er født i 2003. Gutten hadde hatt sin omsorgsbase hos sin mor etter at foreldrene skilte seg, men etter at moren døde overtok faren omsorgen. Noen måneder etter fattet barneverntjenesten akuttvedtak og barnet ble plassert i fosterhjem. Far fikk fire timer samvær i måneden.

Gutten var for tidlig født, og hadde særlige omsorgsbehov. Han ble født med periventrikulære blødninger, var motorisk senutviklet og hadde store synshemminger. Tilstanden hans var preget av tidlige traumer knyttet til familievold og alkoholmisbruk. Mormor, som er bosatt i Polen, hadde hatt god kontakt med gutten inntil han var fire år og flyttet fra Polen til Norge, og hadde hyppig telefonkontakt med han etter flyttingen.

I overkant av ett år etter omsorgsovertakelsen begjærte mormor samværsrett med barnet. Fylkesnemnda besluttet at hun skulle få samvær to perioder i året. Hver av periodene besto av tre samvær à tre timer under tilsyn ved behov. Mormor klaget fylkesnemndas vedtak inn for tingretten, som reduserte samværet til to ganger i året à fire timer. Samværsfastsettelsen var blant annet basert på at barnet ikke ønsket så mye kontakt med mormor, men han samtykket i å se henne en gang i året. Tingretten la til grunn at guttens forhold til mormor ikke var så godt. Hun hadde kritisert fosterfamilien, og hadde også vært kritisk til en rekke faktorer ved gutten selv og måten han levde livet sitt på. Tingretten la derfor til grunn at samværsomfanget kunne økes dersom forholdet mellom mormor og gutten bedret seg. Barneverntjenesten hadde blant annet satt inn tiltak for å veilede mormor slik at samværene skulle bli mer positive. Tingretten la til grunn at mormor kunne spille en viktig rolle i bevaringen av guttens polske identitet, men at dette ikke kunne trumfe hensynet til guttens beste. Mormor anket til lagmannsretten, som ikke samtykket til at anken kunne fremmes. Videre anke til Høyesterett ble nektet fremmet.

Mormor og far klaget saken inn for EMD. EMD avviste klagen fra far fordi han ikke var direkte berørt av avgjørelsene om mormors samvær. Spørsmålet for EMD var derfor om samværsrestriksjonene var et brudd på mormors rett til familieliv med barnebarnet etter EMK artikkel 8, herunder om det var mangler ved norske myndigheters vurdering av behovet for å bevare guttens polske identitet.

Etter en konkret vurdering la EMD til grunn at forholdet mellom mormor og gutten ga grunnlag for et familielivsvern etter EMK artikkel 8. EMD poengterte imidlertid at samværsrestriksjoner overfor besteforeldre etter en omsorgsovertakelse ikke nødvendigvis utgjør et inngrep i dette familielivet, slik som samværsrestriksjoner overfor foreldrene normalt vil. EMD poengterte at samværsrestriksjoner overfor besteforeldre kun utgjør et inngrep i tilfeller hvor myndighetene begrenser samværet til under det normale, slik at det ikke er mulig å bevare et normalt besteforeldre-barnebarn forhold. I dette tilfellet måtte mormor reise til Norge hver gang hun skulle ha samvær med gutten, og EMD mente derfor at det lave timeantallet for hvert samvær utgjorde et inngrep i hennes rett til familieliv.

EMD poengterte at familielivet mellom besteforeldre og barnebarn ikke har like sterkt vern som foreldre og barn. Videre la domstolen til grunn at årsakene til at samværet mellom gutten og mormor var så begrenset var fordi gutten ikke ønsket mye samvær, samt at samværene ikke var gode for gutten. EMD la videre vekt på at gutten var 12 år, og at det ikke var noe i veien for at han på eget initiativ kunne øke samværet med mormor dersom han hadde behov for det. EMD mente derfor at det var riktig av norske myndigheter å legge vekt på barnets syn i vurderingen av om økt samvær med mormor var til hans beste. EMD aksepterte videre tingrettens vurdering av at hensynet til at barnet skulle bevare sin polske identitet ikke kunne trumfe barnets beste, og la i denne sammenhengen også vekt på at far, som også er polsk, hadde regelmessige samvær med gutten. EMD la derfor til grunn at beslutningen om samværsrestriksjoner overfor mormor var forholdsmessige, og innenfor statens skjønnsmargin. Klagen var derfor åpenbart grunnløs.

10.2.3. I.D. v. Norge (51374/16) – 4. april 2017

Saken gjaldt en mor som fødte et barn i 2011. Barnevernet mottok flere bekymringsmeldinger knyttet til mors psykiske helse og hennes evner til å gi barnet både praktisk og emosjonell omsorg. Mor og barn fikk opphold på et senter for foreldre og barn, men mor avslo ytterligere hjelpetiltak etter dette oppholdet. Fylkesnemnda fattet vedtak om omsorgsovertakelse, og mor fikk fire samvær i året à tre timer. Etter fylkesnemndas vedtak unndro mor seg fra barnevernet sammen med barnet, og klaget saken inn til tingretten. Barneverntjenesten fattet etter hvert akuttvedtak, og barnet ble plassert på hemmelig adresse. Tingretten opprettholdt fylkesnemndas vedtak. Tingretten la til grunn at det var alvorlige mangler ved mors omsorgsevner særlig hva gjaldt personlig kontakt og trygghet. Tingretten la videre til grunn at selv om mor kunne utvikle seg, hadde hun på domstidspunktet ikke selvinnsikt og erkjennelse for sitt behov for hjelp. Videre hjelpetiltak ville derfor ikke være til barnets beste.

Etter halvannet år begjærte mor tilbakeføring av barnet. Begjæringen ble forkastet av fylkesnemnda, men samværet ble økt til fem ganger i året à tre timer. På grunnlag av utredning fra BUP og informasjon fra barnehage og fosterforeldre, la fylkesnemnda til grunn at barnet var sårbart og at det på tidspunktet for plasseringen viste klare tegn til skjevutvikling, tilknytningsproblematikk og tilknytningsforstyrrelse. Selv om hun hadde hatt en positiv utvikling i fosterhjemmet, hadde hun behov for omsorgspersoner med omsorgsevner utover det vanlige. Fylkesnemnda la også til grunn at mor hadde utviklet seg positivt, men at hun fortsatt ikke forsto at hun selv hadde utfordringer hun trengte hjelp med. Hvis barnet skulle tilbakeføres, ville mor trenge omfattende hjelpetiltak i form av assistanse mesteparten av dagen. I tillegg hadde barnet blitt så knyttet til fosterfamilien at tilbakeføring ville medføre alvorlige problemer.

Mor klaget vedtaket inn for tingretten, som opprettholdt fylkesnemndas vedtak, men økte samværet til seks ganger i året à tre timer. Tingretten la til grunn at det måtte foretas en balansering av på den ene siden barnets behov for stabilitet og til å kunne utvikle bånd til fosterfamilien, og på den andre siden, barnets behov for å ha kontakt med sin biologiske mor. Basert på den informasjonen tingretten hadde, la den til grunn at plasseringen ville bli langvarig. Samværene med mor var positive, men det måtte også tas i betraktning at far hadde fire årlige samvær. Lagmannsretten samtykket ikke til å fremme mors anke, og videre anke til Høyesterett ble også nektet fremmet.

Mor klaget saken inn for EMD. Spørsmålet for EMD var om opprettholdelsen av omsorgsovertakelsen var et brudd på mors rett til familieliv etter EMK artikkel 8.

EMD la til grunn at mors omsorgsevner og barnets sårbarhet hadde vært vurdert i detalj i flere omganger av både sakkyndige, barneverntjenesten, fylkesnemnda og tingretten. Fylkesnemnda og tingrettens vurderinger baserte seg på relevante faktorer, og var i tråd med vurderingene fra sakkyndige, som la til grunn at mor på tidspunktet for avgjørelsen ikke var i stand til å gi barnet emosjonell omsorg som understøttet barnets utvikling. Selv om mors utvikling hadde vært positiv, hadde norske myndigheter lagt til grunn at hun trengte mer tid til å utvikle seg, og til å vise på en overbevisende måte at hun kunne ha omsorg for barnet. Det var også lagt til grunn at tilbakeføring til mor på domstidspunktet ville medføre alvorlige problemer for barnet.

EMD mente derfor at den norske beslutningsprosessen hadde vært god og i tråd med EMK artikkel 8. EMD påpekte videre at mor og barn fortsatt hadde kontakt, og at mor kunne be om fornyet vurdering av både tilbakeføringsspørsmålet og samværsomfanget. Norske myndigheter hadde derfor handlet innenfor skjønnsmarginen og gitt en relevant og tilstrekkelig begrunnelse for inngrepet. EMD kom derfor til at klagen var åpenbart grunnløs.

10.2.4. Bodnariu og andre v. Norge (73890/16) – 17. desember 2020

Saken gjaldt et foreldrepar som ble fratatt sine fem barn ved akuttplassering høsten 2015.³⁰²Avgjørelsen ble avsagt samme dag som denne rapporten ble ferdigstilt, og er derfor heller ikke ytterligere innarbeidet i rapporten enn i dette kapittelet og ved ulike angivelser i rapporten over antall norske barnevernssaker i EMD. EMD tar uansett ikke stilling til anførslene om brudd på EMK artikkel 8 om retten til familieliv, og saken har dermed begrenset verdi for denne rapportens hovedtema. Denne avgjørelsen er heller ikke rettskraftig, da ankefristen på tre måneder går ut 17. mars 2021, jf. EMK artikkel 43 nr.1. Både foreldrene og de fem barna var klagere for EMD. I desember 2015 begjærte barnevernstjenesten ordinær omsorgsovertakelsessak for fylkesnemnda. Seks dager etter dette klaget foreldrene vedtaket om akuttplassering inn for tingretten. Tingrettssaken fant sted i mars 2016. Her ble akuttvedtaket opprettholdt for de fire eldste barna frem til fylkesnemnda skulle behandle hovedsaken i mai, mens det yngste barnet ble tilbakeført. Under fylkesnemndas behandling av saken om ordinær omsorgsovertakelse inngikk barnevernstjenesten og foreldrene en avtale om at foreldrene skulle få barna tilbakeført, på visse vilkår. Fylkesnemnda fattet dermed ikke vedtak. Alle barna ble tilbakeført i 2016.

EMD avviste saken fordi klagerne ikke hadde uttømt alle nasjonale rettsmidler, slik EMK artikkel 35 krever. EMD pekte på at barna saken gjaldt var tilbakeført til foreldrene da klagen ble levert, og at krenkelsen slik sett ikke var pågående. Kompensasjonen saksøkerne krevde ville da være av deklaratorisk og kompenserende karakter. Dette kunne saksøker oppnådd gjennom et fastsettelsessøksmål for brudd på EMK artikkel 8 for nasjonale domstoler, noe foreldrene ikke hadde gjort. Nasjonale rettsmidler var dermed ikke uttømt, og EMD avviste saken.

10.3. Dommene

10.3.1. M.L. v. Norge (43701/14) – 17. september 2017

Saken gjaldt en mor med to sønner, som er halvbrødre. Den eldste er født i 2008 og ble plassert i fosterhjem hos besteforeldre i 2010. Den andre sønnen, som er født i 2012, ble etter bekymringsmeldinger plassert i fosterhjem da han var fire-fem måneder gammel. Han ble imidlertid ikke plassert hos besteforeldrene slik mor ønsket.

Det EMD skulle ta stilling til var om norske domstolers avgjørelse om å plassere den yngste sønnen i et fosterhjem utenfor hans utvidede biologiske familie var et brudd på morens rett til familieliv etter EMK artikkel 8. EMD mente at beslutningen om plasseringssted hadde vært gjenstand for en balansert og grundig vurdering av norske myndigheter. Det at gutten var plassert i et fosterhjem utenfor biologisk familie var dermed ikke i strid med EMK artikkel 8.

EMD viste til at selve avgjørelsesprosessen i den norske barnevernssaken hadde vært tilfredsstillende. Saken hadde vært behandlet i to instanser med bred bevisførsel og sakkyndige dommere. I tillegg var det oppnevnt sakkyndig i tingretten og mor hadde under hele prosessen vært representert ved advokat betalt av det offentlige. EMD mente derfor at moren i tilstrekkelig grad hadde hatt mulighet til å fremme sin sak og fått ivaretatt sine interesser gjennom hele saken.

EMD vurderte deretter tingrettens begrunnelse for å plassere den yngste sønnen i fosterhjem utenfor den biologiske familie. Tingretten hadde tatt som utgangspunkt at nettverksplassering hos besteforeldre var fordelaktig, at klagers mor og stefar kunne være gode fosterforeldre for barnet og at en slik nettverksplassering også ga den fordel at barnet kunne vokse opp med sin halvbror. Det var likevel flere hensyn som talte mot å plassere barnet hos besteforeldrene. Etter en gjennomgang av disse kom tingretten til at hensynene som talte mot en nettverksplassering veide tyngre enn de hensynene som talte for en slik plassering. Under henvisning til den detaljerte begrunnelsen mente EMD at tingretten hadde foretatt en «in-depth examination of the entire family situation and the factors relevant to the case», at det var foretatt en balansert avveining av de ulike hensynene som gjorde seg gjeldende, og med et konstant fokus på å avgjøre hva som var den beste løsningen for barnet. EMD la derfor til grunn at tingretten forholdt seg innenfor skjønnsmarginen når den la til grunn at nettverksplassering hos besteforeldrene ikke ville være til barnets beste i denne saken, og at begrunnelsen for dette var relevant og tilstrekkelig.

10.3.2. Mohamed Hasan (27496/15) – 26. april 2018

Saken gjaldt et foreldrepar med to små barn. Mor og barna var ved flere anledninger på krisesenter grunnet mistanke om vold fra far, og barna ble flere ganger akuttplassert i beredskapshjem, blant annet fordi det ble lagt til grunn at mor ikke var i stand til å beskytte barna. Noen måneder etter den siste akuttplasseringen ble barna bortført på oppdrag fra far i forbindelse med at mor hadde samvær med barna under tilsyn. De ble funnet igjen hos far dagen etter, og det ble besluttet at barna skulle plasseres i fosterhjem på hemmelig sted. Både mor og far ble nektet samvær. Far ble dømt for bortføringen, og forlot senere landet. Mor og far ble senere fratatt foreldreansvaret og barna ble besluttet adoptert mot foreldrenes vilje.

Mor klaget saken inn for EMD. Spørsmålet for EMD var om norske domstolers avgjørelse om å frata mor foreldreansvar og å tillate tvangsadopsjon var et brudd på hennes rett til familieliv etter EMK artikkel 8.

EMD mente at selve avgjørelsesprosessen i saken hadde vært tilfredsstillende. Domstolen viste til at saken hadde vært behandlet over flere dager i to instanser med bred vitneførsel og sakkyndige dommere, at mor hadde vært representert av advokat under hele prosessen, og at det hadde vært sakkyndige vitner. Domstolen mente derfor at mors rettssikkerhet var godt ivaretatt.

EMD la videre til grunn at det forelå eksepsjonelle omstendigheter i denne saken, og at norske myndigheters beslutning om å frata mor foreldreansvaret og tillate tvangsadopsjon i hovedsak var motivert ut fra barnas beste, og derfor ikke utgjorde et uforholdsmessig inngrep i mors familieliv. Hennes rettigheter etter EMK artikkel 8 var derfor ikke krenket.

EMD fant ingen grunn til å stille spørsmål ved de vurderinger tingretten hadde foretatt med tanke på barnas særlige sårbarhet, og de skadevirkninger et nytt brudd i deres de facto familiesituasjon ville ha for dem. EMD viste videre til at tingretten hadde vurdert at selv om morens situasjon hadde bedret seg etter bruddet med far, ville hun ikke være i stand til å ha omsorg for to så sårbare barn, og det var derfor helt usannsynlig at noen av foreldrene ville være i stand til å kunne ha foreldreansvar for barna i fremtiden. Grunnet sikkerhetssituasjonen til barna var det også utelukket at mor kunne ha samvær med dem. Tingretten hadde vurdert hvert barn individuelt, og hadde også vurdert barnas kulturelle bakgrunn og familiære forhold. I sin vurdering av om det forelå eksepsjonelle omstendigheter i saken, viste EMD til de mange beskrivelsene av fars voldsutøvelse, og hvordan dette etter hvert hadde medført flere barnevernstiltak, som medførte at barna allerede i helt ung alder hadde opplevd en rekke relasjonsbrudd. Barna var særlig sårbare, og det var spesielt viktig at de ikke opplevde nye relasjonsbrudd. Ettersom det ikke hadde vært samvær mellom mor og barn etter kidnappingen, hadde barna ingen eller svært svak tilknytning til mor, men god tilknytning til sine fosterforeldre. Det å erstatte barnas rettslige bånd til mor med rettslige bånd til fosterfamilien i form av adopsjon, ville derfor bare medføre en konsolidering av deres faktiske familiebånd. EMD påpekte at i en situasjon hvor tilknytningen mellom biologiske foreldre og barn er svak, vil dette ha konsekvenser for graden av foreldrenes beskyttelse av sin rett til familieliv etter EMK artikkel 8.

10.3.3. Jansen v. Norge (2822/16) – 6. september 2018

Saken gjaldt en ung mor med et lite barn, som bodde sammen med hennes familie. Mor og barn var i flere omganger frivillig på et senter for foreldre og barn, fordi mor ble kastet ut hjemmefra og fordi mors far utøvde vold både mot henne og andre familiemedlemmer. Kort tid etter at mor og barn flyttet hjem igjen til mors familie ble barnet akuttplassert i beredskapshjem med sperret adresse. Begrunnelsen for akuttplasseringen var at det ble ansett som overveiende sannsynlig at jenta ville bli gjort utilgjengelig for barneverntjenesten når familien fikk vite at det var fremmet sak om omsorgsovertakelse. Foreldrene fikk ett samvær per uke á én time under tilsyn. Tilsynet var begrunnet i kidnappingsfare. Grunnet en konkret hendelse, mente barneverntjenesten at kidnappingsfaren var styrket. Det ble fattet et nytt akuttvedtak og barnet ble flyttet til nytt beredskapshjem. Foreldrenes samvær ble redusert til en gang i måneden under tilsyn og med politiassistanse. Fylkesnemnda fattet vedtak om omsorgsovertakelse, plassering av barnet i fosterhjem på sperret adresse, og foreldrene ble gitt fire årlige samvær á én time under tilsyn. Foreldrene godtok omsorgsovertakelsen, men klaget samværsspørsmålet inn for tingretten, som besluttet at foreldrene ikke skulle ha samvær. Begrunnelsen for å nekte foreldrene samvær, var at retten mente det forelå konkret og reell fare for at noen i mors familie ville bortføre barnet. Foreldrenes anke over tingrettens dom ble, etter flere runder i lagmannsretten og Høyesterett, forkastet.

Mor klaget saken inn til EMD. Spørsmålet for EMD var om lagmannsrettens avgjørelse om å nekte mor samvær med datteren var et brudd på hennes rett til familieliv etter EMK artikkel 8.

EMD mente at selve avgjørelsesprosessen i saken hadde vært tilfredsstillende, og at mors rettssikkerhet var godt ivaretatt. Domstolen hadde ingen innvendinger mot vurderingen av at det var en reell og nærliggende kidnappingsfare. EMD mente også at lagmannsretten hadde foretatt en tilstrekkelig grundig vurdering i saken og at avgjørelsen var basert på det som ble ansett å være barnets beste.

Spørsmålet for EMD var derfor om lagmannsrettens avgjørelse var basert på en tolkning og anvendelse av hensynet til barnets beste som var i samsvar med EMDs praksis, og om det i avgjørelsen var tatt hensyn til prinsippet om at omsorgsovertakelser skal regnes som midlertidige, herunder statens positive plikt til å arbeide for gjenforening av familien.

EMD aksepterte at det kunne være krevende å organisere samvær grunnet fare for kidnapping, men fremhevet samtidig at det aldri var tale om mer enn fire samvær i året, og at denne faktoren reduserte både vanskelighetene for myndighetene og faren for at barnets plasseringssted ville bli kjent. EMD fremhevet videre at lagmannsrettens avgjørelse medførte en fare for at båndene mellom mor og barn ville bli helt brutt. Lagmannsretten nevnte ikke at mor og barn ikke hadde sett hverandre på tre år, og dommen manglet også en vurdering av gjenforeningsmålsettingen. EMD savnet også en vurdering av de langsiktige konsekvensene av å skille et barn fra sine biologiske foreldre, og understreket at dette særlig gjelder i tilfeller hvor en slik adskillelse kan føre til at barnet fremmedgjøres fra sin kulturelle identitet.

EMD mente at de potensielle negative langsiktige konsekvensene av at mor og barn helt mistet kontakt, og statens positive plikt til å tilrettelegge for en gjenforening, ikke var tilstrekkelig vektlagt i lagmannsrettens helhetsvurdering. Morens rettigheter etter EMK artikkel 8 var derfor brutt.

10.3.4. Strand Lobben og andre v. Norge (Storkammer 37283/13) – 10. september 2019

Saken gjaldt en mor som fødte en sønn i 2008. Forut for fødselen ba mor om hjelp, og hun tok ved fødselen frivillig opphold på et senter for foreldre og barn. Senteret var bekymret for mors omsorgsevner, både med tanke på mat og stell, og den emosjonelle omsorgen. Da mor etter tre uker ønsket å flytte fra senteret og ikke lenger ville ha veiledning, ble det fattet akuttvedtak og senere vedtak om omsorgsovertakelse. Fylkesnemnda la til grunn at det ville bli en langvarig plassering, og samvær måtte derfor fastsettes slik at barnets prosess med å knytte seg til fosterforeldrene ikke ble forstyrret. Formålet med samvær var at barnet hadde kjennskap til moren, og ble satt til seks ganger årlig à to timer under tilsyn. Mor klaget vedtaket inn for tingretten, som opphevet det. Etter anke opprettholdt lagmannsretten fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse, men reduserte samværet til fire ganger i året à to timer.

Ett år etter lagmannsrettens dom begjærte mor tilbakeføring av barnet, subsidiært mer samvær. Barnevernstjenesten ba om at mors begjæring ble forkastet, at mor skulle fratas foreldreansvaret og at fosterforeldrene skulle få adoptere barnet. Subsidiært ba barnevernstjenesten om at mor skulle nektes samvær. Før fylkesnemndas behandling av saken hadde mor giftet seg og fått et nytt barn, som hun hadde omsorgen for. Fylkesnemnda tok barneverntjenestens begjæring til følge, og fattet vedtak om at mor skulle fratas foreldreansvar og at fosterforeldrene skulle få adoptere gutten. Mor klaget til tingretten, som opprettholdt fylkesnemndas vedtak. Tingretten la til grunn at mors omsorgsevner hadde bedret seg, men at hun fortsatt ikke var i stand til å ivareta gutten, som var et sårbart barn og hadde reaksjoner etter samvær. Videre hadde gutten så sterke bånd til fosterfamilien, hvor han hadde bodd siden han var tre uker gammel, at det ville medføre alvorlige problemer for han om han ble flyttet. Tingretten la videre til grunn at det forelå spesielle og sterke grunner som talte for at fosterforeldrene skulle få adoptere gutten, og at dette var til barnets beste.

Mor anket til lagmannsretten, og anførte blant annet at det skulle oppnevnes en sakkyndig for å vurdere mors omsorgsevner og hennes nye ektemanns muligheter for å hjelpe henne og barnet. Det ble videre informert om at hun og mannen hadde omsorg for det nye barnet, med veiledning fra barneverntjenesten i kommunen hun bodde i på det tidspunktet. Lagmannsretten ga ikke samtykke til at anken kunne fremmes, og videre anke til Høyesterett ble nektet fremmet.

Spørsmålet for EMD var om norske myndigheters avgjørelse om å frata mor foreldreansvaret og tillate at fosterforeldrene fikk adoptere gutten var et brudd på hennes og barnets rett til familieliv etter EMK artikkel 8.

Ved den første behandlingen av saken kom EMD, under skarp dissens, til at morens rett til familieliv etter EMK artikkel 8 ikke var krenket.

Storkammeret kom, under dissens 13-4, til at norske myndigheter hadde brutt mor og barns rett til familieliv. Flertallet på 13 dommere hadde imidlertid ulike begrunnelser for domsresultatet. Syv av dommerne i flertallet mente det var svakheter ved den norske beslutningsprosessen i forbindelse med adopsjonsvedtaket, sett i lys av hvor inngripende tvangsadopsjonssaker er. Særlig kritiserte de det faktiske grunnlaget adopsjonsvedtaket var basert på. Seks av dommerne som stemte for domfellelse anla en mye bredere og mer materiell vurdering av hele barnevernssaken sett helt fra omsorgsovertakelsen fant sted, og mente at myndighetene hadde låst saken for tidlig og ikke hadde gjort nok for at barnet kunne gjenforenes med sin biologiske mor. Et mindretall på fire dommere mente at morens rett til familieliv ikke var krenket.

Flertallet på syv la til grunn at et sentralt moment i tingrettens vurdering var hvorvidt mor var i stand til å gi barnet forsvarlig omsorg. Flertallet fremhevet videre at de var bevisste på at barnets beste er et grunnleggende hensyn i beslutningsprosessen. Prosessen viste imidlertid at norske myndigheter ikke hadde forsøkt å foreta en balansering av de ulike interessene til barnet og biologisk mor, men for ensidig fokuserte på hensynet til barnet. Myndighetene hadde heller ikke vurdert grundig en eventuell mulighet for at barnet kunne gjenforenes med mor. I denne sammenhengen stilte EMD spørsmål ved om norske myndigheter behørig hadde vurdert betydningen av at mor på tidspunktet for adopsjonsvedtaket gjennomgikk store endringer i livet sitt; hun hadde giftet seg og fått et nytt barn. Et viktig premiss for tingrettens vurdering var mangler ved mors omsorgsevner. Det faktiske beslutningsgrunnlaget disse vurderingene baserte seg på synes likevel å avdekke flere mangler. Blant annet ga det restriktive samværsregimet begrensede muligheter til å trekke klare konklusjoner om mors omsorgsevner, og selv om det var vitneførsel rundt mors endrede livssituasjon og hennes omsorgsevner, var det ingen oppdatert sakkyndigrapport som kunne kaste lys over dette spørsmålet. Det var også mangler ved tingrettens vurdering og beskrivelse av barnets sårbarhet, som var lite detaljert. På denne bakgrunn mente flertallet at beslutningsprosessen som ledet frem til adopsjonen ikke var god nok sett i lys av hvor inngripende tiltaket var.

10.3.5. K.O. og V.M. v. Norge (64808/16) – 5. november 2019

Saken gjaldt et foreldrepar som fikk en datter i 2015. Barneverntjenesten hadde mottatt flere bekymringsmeldinger både forut for fødselen og rett etter fødselen, og ordnet derfor etter samtykke fra mor, plass til henne og barnet på et familiesenter. Etter en ukes opphold la barneverntjenesten til grunn at mor ikke lenger samtykket til plassering på familiesenteret, og det ble derfor fattet akuttvedtak. Foreldrene ble gitt samvær en time annen hver uke. Fylkesnemnda fattet senere vedtak om omsorgsovertakelse. Nemnda la til grunn at omsorgsovertakelsen ville bli langvarig, og satte samværsomfanget til fire ganger i året. Vedtaket ble klaget inn for tingretten. Den rettsoppnevnte sakkyndige hadde tatt til orde for å tilbakeføre barnet. Tingretten la imidlertid til grunn at det var en rekke risikofaktorer knyttet til begge foreldrene, at hjelpetiltak ikke ville være tilstrekkelig til å skape gode omsorgsforhold for barnet, og at det derfor ikke var tilrådelig å tilbakeføre barnet. Tingretten la, som fylkesnemnda, til grunn at omsorgsovertakelsen ville bli langvarig, at omfattende samvær ikke ville være til barnets beste, og at formålet med samvær var at barnet skulle ha kjennskap til sitt biologiske opphav. Ettersom samværene hadde fungert fint, økte tingretten likevel samværene til seks ganger i året à to timer, med mulighet for barnevernet til å føre tilsyn. Foreldrene klaget saken inn for EMD. Jenta ble senere tilbakeført til foreldrene i 2018.

Det EMD skulle ta stilling til var om tingrettens beslutning om omsorgsovertakelse og begrensninger i samvær utgjorde urettmessige brudd på foreldrenes rett til familieliv etter EMK artikkel 8.

EMD mente at selve avgjørelsesprosessen i saken hadde vært tilfredsstillende, og at foreldrenes rettssikkerhet var godt ivaretatt. Når det gjaldt selve omsorgsovertakelsen la EMD videre til grunn at norske myndigheter hadde foretatt en grundig vurdering, at beslutningen om omsorgsovertakelse var tilstrekkelig begrunnet i relevante momenter og at det ikke var et uforholdsmessig inngrep. Norge ble derfor frifunnet for denne delen av klagen.³⁰³Foreldrene begjærte denne delen av EMDs dom tatt inn til behandling i storkammer. Begjæringen ble ikke tatt til følge.

EMD fant imidlertid at tingrettens beslutning om samvær utgjorde et brudd på foreldrenes rett til familieliv.

EMD anerkjente at myndighetene hadde justert samværsomfanget i lys av bevissituasjonen på ulike stadier i saken. Samtidig påpekte EMD at både fylkesnemnda og tingretten i stor grad baserte samværsfastsettelsen på at omsorgsovertakelsen ville bli langvarig. I stedet for å foreta en reell vurdering av mulighetene for en fremtidig gjenforening av foreldrene og barnet, ble gjenforeningsmålsettingen implisitt oppgitt uten at det var påvist hvorfor gjenforening ikke var til barnets beste. EMD påpekte videre at det er viktig at samværsomfanget understøtter gjenforeningsmålsettingen inntil myndighetene etter en grundig vurdering konkluderer med at slik gjenforening ikke lenger er forenlig med hensynet til barnets beste. I denne forbindelse understreket domstolen at det normalt sett ikke vil være i tråd med gjenforeningsmålsettingen dersom det går lang tid mellom samværene, som i denne saken. Det uttalte målet med samværene i denne saken var at barnet skulle ha kunnskap om hvem foreldrene var, ikke å bevare og styrke familiebåndene.

EMD mente at i denne saken, som gjaldt et normalt fungerende barn som utviklet seg adekvat for sin alder, og hvor det var positive tilbakemeldinger på samværene med foreldrene, hadde verken fylkesnemnda eller tingretten begrunnet konkret hvorfor det ville være i strid med barnets interesser å se foreldrene mer enn seks ganger i året.

10.3.6. Abdi Ibrahim v. Norge (15379/16) – 17. desember 2019

Saken gjaldt en ung muslimsk mor som kom til Norge i 2010 med et noen måneder gammelt barn.³⁰⁴11. mai 2020 ble det besluttet at saken skal behandles i EMDs storkammer. Den er derfor ikke rettskraftig. De tok opphold på et senter for foreldre og barn for at mor skulle få bistand til å ivareta barnet. Etter en bekymringsmelding fra senteret ble det fattet akuttvedtak og senere vedtak om omsorgsovertakelse. Barnet ble plassert i fosterhjem hos en kristen familie, og mor ble gitt samvær med barnet fire ganger i året á to timer, med mulighet for barneverntjenesten til å føre tilsyn. Mor klaget saken videre til tingretten, som opprettholdt vedtaket om omsorgsovertakelse, men justerte samværet til seks ganger i året à en time, blant annet fordi barnet skulle opprettholde kontakt med sitt kulturelle opphav og fordi det var usikkert om mors omsorgsevne ville bedre seg. Samtidig hadde barnet behov for ro og stabilitet i omsorgssituasjonen. I 2013 begjærte barnevernstjenesten at mor skulle fratas foreldreansvaret og at fosterforeldrene skulle få adoptere barnet. Fylkesnemnda fattet vedtak om adopsjon, som ble opprettholdt ved klage til tingretten. Mor anket til lagmannsretten, men aksepterte i ankerunden at barnet hadde så sterk tilknytning til fosterfamilien at en tilbakeføring ville bli vanskelig. Hun aksepterte også at barnet hadde reaksjoner på samvær, og at det kunne være at samvær skulle unngås i perioder. Hun fremhevet samtidig at man ikke kunne si med sikkerhet at enhver kontakt mellom henne og barnet i fremtiden ikke ville være til barnets beste, særlig under henvisning til barnets behov for kunnskap om sitt kulturelle og religiøse opphav. Lagmannsretten forkastet under dissens mors anke.

Spørsmålet for EMD var om norske myndigheters beslutning om å tillate adopsjon var et brudd på mors rett til familieliv etter EMK artikkel 8 og religionsfrihet etter artikkel 9. EMD la til grunn at klagers argumentasjon knyttet til brudd på religionsfriheten skulle vurderes etter artikkel 8 om retten til familieliv.

EMD tok utgangspunkt i at mor kun motsatte seg adopsjonen, at hun godtok fortsatt fosterhjemsplassering, men at hun ønsket noe samvær. Ettersom fosterforeldrene ikke hadde samtykket til åpen adopsjon, ville en adopsjon i dette tilfellet medføre at mor og barn mistet helt kontakt. Adopsjon ville også innebære at barnet ble konvertert til kristen tro i strid med mors ønsker, ettersom fosterforeldrene ville døpe gutten. EMD fremhevet at selv om mor ikke krevde tilbakeføring, hadde staten en positiv forpliktelse til å iverksette tiltak for å tilrettelegge for at mor og barn fortsatt kunne opprettholde en familierelasjon, som et minimum ved regelmessig kontakt, så lenge dette var gjennomførbart og i tråd med barnets beste. EMD påpekte videre at mor var svært ung da omsorgsovertakelsen fant sted, og at årsaken til omsorgsovertakelsen primært var mangler ved den emosjonelle omsorgen. Det var helt fra omsorgsovertakelsen fastsatt et restriktivt samværsregime, som var lite forenlig med prinsippet om at samværsregimet bør søke å bevare, styrke og utvikle familiebåndene. Det var derfor allerede en stor risiko for at båndene mellom mor og barn ville bli helt brutt, til tross for at mor hadde hatt en positiv utvikling og blitt mer moden. EMD la videre til grunn at norske myndigheter hadde gjort lite for å arbeide for en eventuell fremtidig gjenforening av mor og barn før de besluttet et så inngripende tiltak som adopsjon, og fremhevet at i tilfeller hvor myndighetene er ansvarlig for at båndene mellom foreldre og barn er svake fordi de ikke har oppfylt sin positive plikt etter gjenforeningsmålsettingen, kan ikke en beslutning om adopsjon baseres på en svak tilknytning mellom mor og barn. EMD la til grunn lagmannsrettens vurdering av at barnet hadde reaksjoner på samvær, men påpekte at denne bevisvurderingen primært baserte seg på forklaringer fra fosterforeldrene, og at det var uenigheter om årsakene til barnets reaksjoner blant de sakkyndige. EMD la videre vekt på at det var lite i sakens faktiske grunnlag som tilsa at enhver kontakt mellom mor og barn ville få så negative konsekvenser i et langsiktig perspektiv at man på adopsjonstidspunktet kunne fastslå at det ville være i barnets interesse å bryte alle bånd mellom mor og barn. Det fremsto også som om lagmannsrettens begrunnelse fokuserte mer på potensielle negative konsekvenser av at barnet ble returnert til mor, som på adopsjonstidspunktet ikke var aktuelt, enn på å begrunne behovet for å kutte all kontakt mellom mor og barn.

Etter en helhetsvurdering, særlig under henvisning til de hensynene som talte for å opprettholde muligheten for noe kontakt mellom mor og barn, spesielt med tanke på deres kulturelle og religiøse bakgrunn, mente EMD at det i saksforløpet som ledet frem til adopsjonen ikke var lagt tilstrekkelig vekt på målsettingen om at mor og barn skulle opprettholde et familieliv. Den norske beslutningsprosessen som ledet frem til adopsjonsvedtaket i denne saken var derfor ikke god nok sett i lys av hvor inngripende slike barnevernstiltak er.

10.3.7. A.S. v. Norge (60371/15) – 17. desember 2019

Saken gjaldt en mor som fødte en gutt i 2009. Fra barnet var fire måneder gammelt mottok barneverntjenesten en rekke bekymringsmeldinger og det ble iverksatt undersøkelse og hjelpetiltak i form av råd og veiledning. Da gutten var litt over to år ble det fattet akuttvedtak, og senere vedtak om omsorgsovertakelse. Omsorgsovertakelsen ble antatt å være langvarig, og mor fikk samvær to ganger i året à to timer med tilsyn. Tingretten opprettholdt fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse, men satte samværet til to ganger i året à en time under tilsyn. Tingretten la blant annet til grunn at plasseringen ville bli langvarig, og at en tilbakeføring på domstidspunktet ikke var en målsetting.

Etter ett år begjærte mor tilbakeføring, subsidiært at hun skulle få mer samvær. Fylkesnemnda avviste mors begjæring om tilbakeføring, og besluttet at hun ikke skulle ha noe samvær og at barnets adresse skulle holdes hemmelig. Mor klaget til tingretten, som opprettholdt fylkesnemndas vedtak. Tingretten besluttet at det ikke var nødvendig å oppnevne ny sakkyndig, eller å la mors privat engasjerte sakkyndige observere henne og barnet sammen. Tingretten la til grunn at mors manglende omsorgsevne knyttet seg til manglende generelle og intuitive foreldreferdigheter, og at dette ikke hadde endret seg siden omsorgsovertakelsen. Barnet hadde sterke reaksjoner på samvær med mor, og hjelpetiltak ville ikke avhjelpe dette. Tingretten la videre til grunn at plasseringen ville være langvarig, og at formålet med samvær ikke var å tilrettelegge for en fremtidig tilbakeføring. Tingretten fremhevet at det ikke var uvanlig at barn under barnevernets omsorg hadde reaksjoner i forbindelse med kontakt med biologiske foreldre. I dette tilfellet var imidlertid barnets reaksjoner så sterke at mors interesser i å ha samvær måtte vike. Lagmannsretten ga ikke samtykke til at mors anke kunne fremmes, og videre anke til Høyesterett ble forkastet.

Spørsmålet for EMD var om opprettholdelsen av omsorgsovertakelsen, nektelse av samvær og å holde barnets adresse skjult, innebar en krenkelse av mors rett til familieliv.

EMD bemerket innledningsvis at tingretten hadde lagt til grunn at omsorgsovertakelsen ville bli langvarig. Dersom en slik konklusjon også medfører, som i denne saken, at man forlater gjenforeningsmålsettingen, kan dette bare gjøres etter en grundig vurdering hvor statens positive plikt til å iverksette tiltak med tanke på gjenforening også hensyntas. EMD la videre til grunn at i saker som denne, hvor myndighetene kutter alle bånd mellom biologiske foreldre og barn, blir EMDs prøvingsintensitet knyttet til beslutningsprosessen, og om myndighetene har påvist at det foreligger eksepsjonelle omstendigheter, sterk. EMD må også være forsikret om at manglende bånd mellom biologiske foreldre og barn ikke skyldes at myndighetene ikke har ivaretatt sin positive plikt til å arbeide for gjenforening.

EMD fremhevet at norske myndigheter allerede ved omsorgsovertakelsen la til grunn at plasseringen ville bli langvarig og befestet situasjonen med et restriktivt samværsregime. Selv om EMD ikke hadde noen grunn til å stille spørsmål ved tingrettens vurderinger, bemerket domstolen at saker hvor foreldre på grunn av sin personlighet anses å ha manglende generelle og intuitive foreldreferdigheter er spesielt krevende, fordi vurderingene i stor grad baserer seg på vage og subjektive kriterier. Domstolen fremhevet også viktigheten av et oppdatert og bredt faktagrunnlag når det treffes beslutninger om inngripende tiltak, og særlig i saker hvor foreldrene anfører at det har skjedd en positiv endring i deres omsorgsevne.

EMD la til grunn at tingretten hadde vurdert en rekke relevante momenter, inkludert klagers anførsler om at hennes omsorgsevne hadde bedret seg siden omsorgsovertakelsen. Likevel mente EMD at det var påfallende at tingretten hadde sett bort fra alle bevis i morens favør, inkludert vurderingen fra hennes psykolog og de privat engasjerte sakkyndige, med liten eller ingen begrunnelse. Det var også lagt lite vekt på at det hadde vært et svært begrenset samværsomfang. Selv om det var fastslått at hjelpetiltak ville være nytteløst, var det ingen beskrivelser av om slike tiltak var forsøkt etter omsorgsovertakelsen.

EMD stilte også spørsmål ved om det var et tilstrekkelig bredt og oppdatert beslutningsgrunnlag for tingrettens vurderinger, og viste til at mors begjæring om en ny sakkyndig vurdering ikke var tatt til følge. Den siste uavhengige vurderingen av mors omsorgsevne var derfor to og et halvt år gammel. Tingrettens vurdering var primært basert på fosterforeldrenes beskrivelser av barnets utvikling og reaksjoner etter samvær. Det var videre ulike syn blant de sakkyndige på årsakene til barnets reaksjoner på samvær, og tingrettens vurdering av årsakene til barnets reaksjoner på samvær var mangelfullt begrunnet.

EMD mente derfor at den norske beslutningsprosessen som ledet frem til at omsorgsovertakelsen ble opprettholdt, mor nektet samvær og barnets adresse holdt skjult, ikke var god nok sett i lys av hvor inngripende barnevernsvedtak det var tale om.

10.3.8. Pedersen og andre v. Norge (39710/15) – 10. mars 2020

Saken gjaldt et foreldrepar som fikk en gutt i 2008.³⁰⁵Staten klaget saken inn for behandling i storkammer, men anken ble avvist. På grunn av psykiske utfordringer var foreldrene ikke i stand til å ivareta gutten og han ble derfor akuttplassert da han var et par måneder gammel. Et halvt år senere hadde mor og barn et opphold på et senter for foreldre og barn. Formålet med oppholdet var å tilrettelegge for at barnet kunne tilbakeføres til foreldrene. Oppholdet ble avsluttet fordi barnet utviklet seg negativt, og fordi det var mangler ved mors omsorgsevne. Det ble derfor fattet akuttvedtak og senere vedtak om omsorgsovertakelse. Foreldrene fikk samvær to ganger i året à to timer. Det ble lagt til grunn at plasseringen ville bli langvarig, og at barnet reagerte negativt på samvær.

Noen år senere begjærte foreldrene tilbakeføring av barnet, mens barnevernstjenesten begjærte at foreldrene skulle fratas foreldreansvaret og at det skulle gis samtykke til åpen adopsjon. Fylkesnemnda og tingretten tok barneverntjenestens begjæring til følge, og besluttet åpen adopsjon. En enstemmig lagmannsrett opphevet tingrettens dom når det gjaldt adopsjonsspørsmålet, men opprettholdt omsorgsovertakelsen.

Barneverntjenesten anket videre til Høyesterett, som opprettholdt tingrettens dom.³⁰⁶Rt. 2015 s. 110. Høyesterett mente at gutten hadde utviklet sterke bånd til fosterforeldrene, og at det ville være skadelig for ham å bli flyttet. Gutten hadde levd så godt som hele livet sitt i fosterfamilien, og han hadde liten tilknytning til sine biologiske foreldre. Han var videre et sårbart barn med et spesielt behov for trygghet, stabilitet og forutsigbarhet. Fosterforeldrene hadde samtykket til besøkskontakt ved adopsjon, noe som også gjorde at han ville opprettholde kontakten med sin etniske bakgrunn.

Spørsmålet for EMD var om norske myndigheters avgjørelse om fratakelse av foreldreansvar og samtykke til åpen adopsjon utgjorde et brudd på foreldrene og barnets rett til familieliv etter EMK artikkel 8.

EMD mente at Høyesteretts begrunnelse for adopsjonsvedtaket var basert på relevante momenter i henhold til EMDs praksis. EMD fremhevet videre at det ikke alltid kan legges avgjørende vekt på at foreldrene har gjenvunnet omsorgsevnen, og la til grunn at gutten også hadde et familieliv med fosterfamilien på tidspunktet for adopsjonen. EMD minnet også om at den hadde avstått fra å forsøke å løse opp i de iboende motstridende hensynene i spørsmålet om langvarig fosterhjemsplassering eller adopsjon var til barnets beste i en konkret sak.

Selv om det formelt sett var Høyesteretts dom i adopsjonssaken som var oppe til prøving, mente imidlertid EMD at den måtte vurdere saken som et hele. Domstolen påpekte at både fylkesnemnda og tingretten helt fra omsorgsovertakelsen hadde lagt til grunn at det ville bli en langvarig plassering, og foreldrene var gitt et svært begrenset samvær. I den utstrekning dette også innebar at myndighetene hadde gitt opp gjenforeningsmålsettingen, krever en slik beslutning en grundig vurdering, hvor også statens positive plikt til å tilrettelegge for tilbakeføring inngår. I denne saken låste det restriktive samværsregimet saken på et tidlig stadium, noe som gjorde det svært sannsynlig at barnet ville bli knyttet til fosterfamilien og fremmedgjort for sine biologiske foreldre. Dette ville vanskeliggjøre mulighetene for en fremtidig gjenforening. Det restriktive samværet ga også et spinkelt grunnlag for å vurdere foreldrenes omsorgsevner. På tidspunktet for adopsjonsspørsmålet hadde foreldrenes situasjon bedret seg. I stedet for å forsøke å finne løsninger som kunne minske risikoen for at familien ikke ville kunne gjenforenes, i en situasjon hvor foreldrene hadde samtykket i fortsatt fosterhjemsplassering, besluttet Høyesterett å befeste situasjonen ved å tillate adopsjon med begrenset besøkskontakt. EMD anerkjente at åpen adopsjon med besøkskontakt kan være en relevant faktor i tilfeller hvor gjenforening er utelukket, men fremhevet at besøkskontakten i dette tilfellet ikke var tilstrekkelig til at foreldrene kunne følge barnets utvikling og utvikle en meningsfull relasjon.

EMD mente derfor at i prosessen som ledet frem til adopsjonsvedtaket hadde norske myndigheter lagt for lite vekt på at omsorgsovertakelser skal være midlertidige, og at myndighetene ikke i tilstrekkelig grad hadde ivaretatt sin positive plikt til å sette inn tiltak for å tilrettelegge for gjenforening av foreldre og barn. Det var derfor et brudd på foreldrenes og barnets rett til familieliv etter EMK artikkel 8.

10.3.9. Hernehult v. Norge (14652/16) – 10. mars 2020

Saken gjaldt en far med tre barn som er født i 2000, 2005 og 2007.³⁰⁷Staten klaget saken inn for behandling i storkammer med anken ble avvist. Familien flyttet til Norge i 2013, og samme år ble det fattet akuttvedtak for alle tre barna. Foreldrene fikk samvær to ganger i måneden à en time med tilsyn. Fylkesnemnda fattet senere vedtak om omsorgsovertakelse, og besluttet samvær fire ganger i året à halvannen time med tilsyn. Fylkesnemnda la til grunn at det var mangler ved foreldrenes omsorgsevne knyttet til evne til å skape stabilitet, struktur og adekvat personlig kontakt med barna. Foreldrene var videre svært opptatt av sykdom og sykelighet. Fylkesnemndas vedtak ble klaget inn til tingretten, som opprettholdt vedtaket, men justerte samværet noe.

Foreldrene anket til lagmannsretten, som kom til at vilkårene for omsorgsovertakelse ikke var oppfylt. Lagmannsretten påpekte at det ikke var iverksatt adekvate hjelpetiltak før omsorgsovertakelsen, og at det derfor var vanskelig å fastslå hvorvidt vilkårene for omsorgsovertakelse var oppfylt. Bevisførselen ga beskjeden innsikt i hvordan forholdene var i hjemmet da barna bodde der, og hvorvidt hjelpetiltak kunne ha avhjulpet situasjonen. Videre var omsorgsovertakelsen av de to yngste barna en effekt av bekymringene for det eldste barnet, og var i liten grad basert på individuelle vurderinger. Lagmannsretten la videre betydelig vekt på at det eldste barnet klart hadde gitt uttrykk for at han ville flytte hjem, og at situasjonen hans ikke hadde forbedret seg på den institusjonen han bodde. Vedtaket om omsorgsovertakelse ble derfor opphevet for det eldste barnet.

Omsorgsovertakelsen ble imidlertid ikke opphevet for de to yngste barnas del, fordi en tilbakeføring ville kunne medføre alvorlige problemer for disse barna. Lagmannsretten la vekt på at barna hadde vært i fosterhjemmet i nesten ett år, at de ga uttrykk for at de trivdes og at de hadde hatt en positiv utvikling. En sakkyndig hadde uttalt at barna hadde behov for særlig omsorg og støtte, og at de var sårbare. Lagmannsretten la derfor til grunn at den samlede omsorgsbelastningen ville bli for krevende for foreldrene dersom alle tre barna skulle flytte hjem. Foreldrene ble gitt samvær med de to yngste barna seks ganger i året á seks timer under tilsyn. Foreldrenes anke til Høyesterett ble nektet fremmet.

Far klaget saken inn til EMD. Spørsmålet for EMD var om omsorgsovertakelsen og manglende tilbakeføring av de to yngste barna var et brudd på hans rett til familieliv etter EMK artikkel 8.

EMD mente at lagmannsretten hadde foretatt en grundig vurdering av saken, og at foreldrenes rettssikkerhet var godt ivaretatt. EMD hadde heller ingen bemerkninger til selve akuttvedtaket, men mente det var klare svakheter knyttet til saksbehandlingen i den innledende fasen av omsorgsovertakelsessaken. Svakhetene gjaldt mangelfulle individuelle vurderinger for de to yngste barna, at hjelpetiltak ikke hadde vært forsøkt, og at barneverntjenesten i sin kontakt med familien ikke hadde tatt foreldrenes bekymringer knyttet til det eldste barnets mulige diagnose alvorlig. Disse svakhetene ga grunnlag for å stille spørsmål ved nødvendigheten av omsorgsovertakelsen av de to yngste barna på tidspunktet for fylkesnemndas avgjørelse.

EMD la videre til grunn at prosessen for lagmannsretten ikke reparerte disse manglene. EMD anerkjente at nasjonale myndigheter sto overfor vanskelige avveininger, og uttalte at domstolen skal være varsom med å vurdere saken i etterpåklokskapens lys. Likevel konkluderte EMD med at norske myndigheter ikke hadde vist at de hadde gjort nok for å holde de to minste barna og faren sammen. EMD la vekt på at lagmannsretten hadde pekt på mangelfulle individuelle vurderinger for de to minste barna, og manglende hjelpetiltak før beslutningen om omsorgsovertakelse. EMD la videre vekt på at det på et tidlig stadium ble lagt til grunn at omsorgsovertakelsen ville bli langvarig, og at samværsfastsettelsen ikke understøttet målsettingen om gjenforening av de to yngste barna og familien. EMD mente at den kumulative effekten av disse svakhetene ved myndighetenes håndtering av saken, gjorde at inngrepet i familielivet ikke var nødvendig, og dermed i strid med EMK artikkel 8.

Denne saken skiller seg fra de øvrige dommene EMD har avsagt i de norske barnevernssakene ved at domstolen her synes å fastslå en materiell krenkelse av retten til familieliv.