Kronikk av Anine Kierulf, UiO og NIM.
Fra demokratisk opplysning til techbrokratisk formørkelse
Står det så dårlig til med ytringsfriheten i Europa som J.D. Vance forklarte oss på sikkerhetskonferansen i München? Og står det så mye bedre til med den i USA, nå med ny sheriff i byen?
Blant de pussige punktene i en sikkerhetstale der det primære sikkerhetspoenget virket å være at det er lite poeng med sikkerhet i Europa siden vi ikke har stort å verne, var Vances bekymring over ytringsfriheten vår. De fleste uavhengige målinger tilsier at ytringsfriheten i Norden og Europa er best i verden, bedre enn i USA.
Kanskje han primært snakket til sin nye sheriff.
Over there har sheriffen fulgt opp sin innsettelsestale med å presidentbeordre bort all føderal sensur. Selv om det ikke er mange eksempler på slikt, kan dette være godt nytt. I kampen mot vår tids kjemiske våpen – “wokeviruset” – lukker han imidlertid den føderale pengesekken for feilslåtte DEI-initiativer (mangfold, likebehandling, inkludering). Det får følger ikke bare for det forhatte teknokratiet, men også for viktige ytringer. Frie vitenskaps- og pressefolks, for eksempel. Budsjettforslag med “forbudte ord” forkastes. Det amerikanske forskningsrådet luker nå forskningssøknader for mistenkeligheter som “historisk”, “kvinne”, “institusjonell”, “rimelighet”, “ofre” og “traumer”. Noen ord er blitt påbudt også – som “Gulf of America”. Følger du ikke ytringspåbudet, får du ikke komme på pressekonferanse.
Altså: Det er nok av ytringsfrihetsproblemer å ta av i Europa også. Og det er mer alvorlig at ytringsgrenser håndheves med straff enn “bare” med erstatningskrav, finansieringskutt eller sparken. Hadde vi ikke hatt ytringsfrihetsproblemer også her, kunne jo sånne som jeg bare jobbet med noe annet. Hatyringsbestemmelser er sårbare for overivrig og politisert tolkning, for eksempel. Et visst demokrati har vi likevel hatt det halve århundre vi har hatt dem. Men når selv åpenbart sarkastisk bruk av nazisymboler straffedømmes, er det ugreit, og ikke bare for amerikanske strateger med høyrearmstiks. Et mer påtrengende problem, som Vance må ha glemt, er begrensningene på pro-palestinske demonstrasjoner i en rekke Europeiske land. En vedvarende utfordring, ikke bare for den enkeltes ytringsfrihet, men også samfunnets informasjonstilgang, er ansattes frykt for å ytre seg offentlig. Rettslig sett har slike ytringer imidlertid sterkt vern i Europa. I USA kan arbeidsgivere si “You’re FIRED!” hvis du ytrer noe de ikke liker. Der borte bør du heller ikke slumse med krass kritikk av privatpersoner. Får Trump det som han vil, heller ikke av maktpersoner. Da risikerer du å bli dømt for ærekrenkelser enda raskere enn i Norge for 20-30 år siden, før den Europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) gav oss et litt mer prinsipielt ytringsfrihetsvern.
Den institusjonelle ordningen EMD er imidlertid både regelbasert og overnasjonal, oppstod i erkjennelsen av ofrene for et verdenskrigstraume og har historisk satt standard for både rimelighet og likebehandling. Den kan nok derfor være for woke til å telle som verneverdig i Vances transatlantiske verdensorden. Eller atlantiske, som den vel nå er, siden “trans” ikke lenger finnes på kontinentet vest for Pecos. Eventuelt vest for PK, som woke het før, da alt var mye bedre.
Disse atlantiske betraktningene gjelder uansett bare regler. Som påpekt for tiår siden, blant andre av Vances ytringsprofessor på Yale, ville det ikke være slikt, men teknologi som avgjorde ytringsfriheten i vår tid.
Nå som internett er blitt infrastrukturen for samfunnssamtalen vår, hjelper det ikke med fravær av statlig sensur – vi er uansett prisgitt hvor mye reell meningsbrytning teknoligarkene til enhver tid ønsker at vi skal ha på plattformene deres. Og når de kjøper opp de tradisjonelle mediene, er vi prisgitt dette også der – slik Jeff Bezos denne uken viste, da han forbød kritikk av det han selv mener i Washington Post. Så langt fremstår ikke techbrokratiet som noen vellykket styreform hvis målet er å realisere ytringsfrihetens begrunnelser i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse.