Kronikk av Anine Kierulf, UiO og NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 25. januar.
Hvilken beredskap har vi mot weapons of mass distraction?
En kald, klar januardag forrige helg, noe etter at klokkene ringte tretten, ble TikTok borte for plattformens 170 millioner amerikanske brukere. Den kom raskt på plass igjen. Spekulasjonene om hvem som kan bli TikToks nye eier, er godt i gang.
Amerikansk høyesterett fastslo enstemmig at kongressens forbud mot kinesiske TikTok, vedtatt mot et kor av protester, men med utidsmessig tverrpolitisk støtte, var forenelig med den grunnlovsbeskyttede ytringsfriheten.
Hvorfor? Fordi den populære plattformen samler inn mengder av persondata om sine brukere. Slike data, i slike mengder, kan gi overvåkningsverktøy så effektive at Orwell ville siklet. De er også finfine for å trene kunstig intelligens i menneskelig adferd. TikTok samler ikke nødvendigvis så mye mer data enn mange andre – Facebook, Google eller YouTube – men gjør det med et eierselskap som er kinesisk registrert. Etter kinesisk rett må slike selskaper på forespørsel samarbeide med myndighetene i etterretningsspørsmål, herunder gi dem tilgang til private data. Og i USA er Kina en «foreign adversary».
TikTokforbudet var i tillegg begrunnet i den massive manipuleringsmuligheten i TikToks algoritme. Algoritmen er svært effektiv, men også den har likhetstrekk med de som gjør at du stirrer på Instagram eller X lenger enn du hadde tenkt.
Mens du tikker dine timer vekk på det du tror du vil ha, er plattformenes algoritmepotensial for å koke hodet ditt til å tenke på ting du ellers neppe ville kommet på, stor. Og til å drive «ampliganda» – forsterkning av uenigheter som allerede diskuteres i demokratier (by-land, EU, sau-ulv, klima, strøm), i propagandaøyemed. Og til å gi ulike grupper – for eksempel gutter og jenter – ulikt innhold, og slik polarisere dem. Ikke for å overbevise oss om noe nytt (eller gammelt), men for å hisse oss opp, ikke minst mot hverandre, og slik distrahere oss vekk fra samarbeid, konfliktløsning, årvåkenhet og sindig gjennomtenkning. Hodekokingens mål trenger ikke være propaganda for statlige formål, de kan også være «bare» kommersielle – tidstyvene stjeler de redigerte medienes klingende mynt. Målene kan også være mer ugjennomtrengelige, som hos megalomillardære marsfarere. Men i et nasjonalt sikkerhetsperspektiv er det, i alle fall foreløpig, noe eget med fiendtlige stormakter med sterke armeer.
Høyesterett hoppet over gjerdet på eierskap, og unnlot behendig å vurdere forbudets begrunnelse i å beskytte borgerne mot «covert manipulation of content», skjult innholdsmanipulering.
Siden manipuleringsbegrunnelsen er rettet mot plattformens meningsinnhold, ikke «bare» datainnsamlingen, er den mer kronglete å få til å gå opp med ytringsfriheten. I USA, men også i Europa og Norge, slik Teknologirådet og Norges institusjon for menneskerettigheter har beskrevet i den ferske rapporten Sosiale medier, ytringsfrihet og nasjonal sikkerhet.
For hva er egentlig «skadelig innhold»? Er det en for positiv eller negativ vinkling, eller en opp- eller nedprioritering av gode/skumle saker som vaksiner, ytrehøyrepolitikk, ytrevenstrepolitikk, religion, rase, identitet, melk(!) – eller hjemlige eller fremmede makter?
Det er også et spørsmål hvor manipulerende skjult innholdsstyring må være for å bli noe mer enn ordinær redaksjonsvirksomhet. Som dommer Gorsuch bemerket i TikTokdommen: “One man’s “covert content manipulation” is another’s “editorial discretion”.”
Også plattformer med «snilt» eierskap (eventuelt eiere USA har lettere tilgang til dataene fra) baler med å finne et nivå av innholdsmoderering som både ivaretar ytringsfrihet og motvirker terror, overgrep, fiendtlig etterretning og samfunnsundergraving. Dette har Dear Mark vist oss i årevis. Ingen ting tyder på at plattformene finner ut av dette villniset, selv om flere av dem nå påberoper seg å være for ytringsfrihet. For heller ikke hos dem virker viljen til å hegne likt om ytringer de selv liker og misliker, særlig overbevisende. Forbud begrunnet i innholdsmanipulering er på sporet av den tapte tid, men pådrar oss det tilleggsproblem at den umulige redaktøroppgaven legges til voldsmektige stater.