Kronikk av Anine Kierulf, UiO og NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 5. april.
Det er ikke bare den regelbaserte verdensorden som er under press. Det er også rettsstaten USA.
Alle disse presidentordene som kom og gikk, også de er faktisk loven. Den eneste delen av loven trumportunismen virker å være for. For øvrig skal advokater, påtalejurister og dommere underordnes politikken. Motreaksjoner finnes, men er de sterke nok? Det er ikke bare den medisinske immunologien som nå brytes ned i USA, det gjør også den juridiske.
Mange trakk et lettelsens sukk da høyesterettsjustitiarius John Roberts nylig forklarte at rettsmiddelet mot dommer man er uenig i, i 200 år har vært anke. Ikke riksrett mot dommerne som har avsagt dommene. Sannelig godt noen står opp for rettsstaten i en tid der de amerikanske grunnlovsfedrenes maktfordeling trampes ned i tweets.
Og for demokratiet. Uten domstoler som håndhever spilleregler som ytringsfrihet, likebehandling og rettferdig rettergang, intet demokrati. Også dette har vi visst etparhundre år. Sammenhengen føles mer påtrengende nå.
I gode, gamle dager – før 2025 – kunne man tenke at påminnelser som den Roberts kom med var overflødige. Men budskapet, som av alle andre enn den trumpete presidenten ble oppfattet som en irettesettelse nettopp av ham, fremførte justitiarius faktisk også i sin nyttårstale.
Høyesterettsfader Roberts siterte der grunnlovsfader Hamilton som siterte rettsstatsfader Montesquieu (1788 og 2024 var i de dager da Amerika ennå så vennlig til Europa): Det finnes ingen frihet der den dømmende makt ikke er adskilt fra de to politiske. Han viste til at denne tredje statsmakten, som hverken har lovgivernes penger eller regjeringens våpen, og bare utøver makt ved jusfaglige resonnementer, ville trenge all beskyttelse den kunne få.
Roberts fremhevet dette fordi domstolsangrepene var oppadgående også før nymonarkismens tid. Over tusen alvorlige trusler er fremsatt mot føderale dommere de siste fem årene. Politiske myndigheter henger jevnlig ut dommere de misliker. Ikke for feilaktige fagresonnementer, men for å være fordekte politikere. For eksempel når de avsier politisk upopulære avgjørelser om kvoterings-, abort- og våpenspørsmål.
Jus og politikk henger sammen, men er ikke det samme. Heller ikke i USA, der domstolene er mer politisert, og pengemakten sterkere. Politikere driver fri og fremadskuende maktkamp, dommere vurderer enkeltsaker bundet av vedtatte prinsipper. Politikken er velgermotivert representativ, domstolene uavhengige. Der politikken er gassen, er jussen en bremse.
I saklig form er domstolskritikk et viktig uttrykk for “the countermajoritarian difficulty”, vår tids variasjon av det romerske grubleriet “hvem skal vokte vokterne.” Jo mer bøllete og usaklig slik “kritikk” fremføres, jo større er imidlertid faren for at den fører til rettsstatsvelt. For at den penge- og vergeløse tredje statsmakt mister sin maktbalanserende funksjon. Nekter den utøvende makt å forholde seg til den dømmende, er hverken dommer eller grunnlover verdt mer enn pergamentet de er skrevet på.
Bare de mest iherdige trumpologeter vil unnskylde rettsstatsnedrakkingen som nå foregår bare fordi også tidligere regjeringer usaklig har kritisert domstolene. Musks og Trumps presidentale bølling er en klasse for seg. Som for lengst har økt antall trusler mot dommere.
Det er likevel til ettertanke at mange av de som nå melder seg som bekymrede rettsstatstilhengere, også hertillands, i roligere tider har vært mindre opptatt av å se domstolene som balanserende statsmakt enn som illegitim begrensning på det politiske handlingsrom.
Mange har avskrevet amerikansk høyesterett som politisk. Dumme dommer kritiseres ikke faglig, de idiotforklares ideologisk. Her hjemme delegitimeres “aktivistisk” rettslig prøving av det man selv mener bør avgjøres politisk, som “amerikanske tilstander”. Grunnlovfestingen av domstolenes 200 år gamle prøvingsrett i 2015 ble betydelig motarbeidet. Fjorårets grunnlovsvern av domstolenes uavhengighet ble møtt med et gedigent gjesp, både i den første, andre og fjerde statsmakt.
Kanskje kan de opportunistiske angrepene den amerikanske rettsstaten nå utsettes for åpne for en litt mer prinsipiell og litt mindre situasjonsbetinget støtte til rettsstaten. Også her hjemme.