Statene må sikre urfolks rett til kulturutøvelse, for eksempel til å kunne drive med reindrift. For å kunne sikre gjennomføring av denne retten til kulturutøvelse, må statene også sikre god og grundig kommunikasjon (konsultasjoner) i forkant av og under eventuelle inngrep.
Det er i utgangspunktet stater, og ikke selskaper, som har konsultasjonsforpliktelsen, ettersom det er stater og ikke selskaper som har plikter etter folkeretten og menneskerettighetene. Derfor har en rekke aktører, deriblant FN og OECD, de senere ti-årene bidratt til å «bygge broer» over dette «gapet» gjennom å utgi ulike retningslinjer og anbefalinger om hvordan selskaper kan unngå å medvirke til bl.a. menneskerettighetsbrudd. Slike retningslinjer er ikke rettslig bindende, men mange selskaper forholder seg til dem. Fra og med ikrafttredelsen av åpenhetsloven, har selskapene også hatt en rettslig plikt til å fremme respekt for menneskerettighetene.
I denne rapporten drøfter vi forholdet mellom konsultasjoner og interessentdialog, og i hvilken grad åpenhetsloven og EUs aktsomhetsdirektiv pålegger selskapene menneskerettslige forpliktelser til å kommunisere med urfolk i inngreps- og utbyggingssaker.