Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har avvist en sak fra en kvinne som mente at Norge hadde krenket hennes rett til familieliv og vern mot diskriminering.
Sakens bakgrunn
Saken gjaldt en sudanesisk kvinne som ble nektet midlertidig oppholdstillatelse i Norge i 2019.1Alneel mot Norge ( 14368/22) Året før hadde hun giftet seg med en sudanesisk mann som hadde fått norsk statsborgerskap i 2016. Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo søknaden med begrunnelsen at kvinnen ikke var fylt 24 år ved søknadstidspunktet, og dermed ikke oppfylte alderskravet for familieetablering i utlendingsloven § 41a. Bestemmelsen oppstiller en hovedregel om at ektefeller og samboere må ha fylt 24 år for å få familieinnvandring. Regelen ble innført i Norge i 2017 for å unngå tvangsekteskap.2Prop.90 L (2015–2016) Endringer i utlendingsloven mv. (innstramninger II) pkt. 7.3.1.
Kvinnen klagde på avslaget i 2019, og Utlendingsnemnda (UNE) avslo klagen. Deretter tok kvinnen ut søksmål mot staten. Oslo tingrett frifant staten, og kvinnen anket dommen. Under saksforberedelsen i lagmannsretten fylte kvinnen 24 år og fikk opphold, men ønsket å opprettholde søksmålet for å få dom for brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). De relevante artiklene var artikkel 8, som gjelder retten til respekt for privatliv og familieliv og artikkel 14 om forbud mot diskriminering. Lagmannsretten kom til at det under tvil ikke var grunnlag til å avvise saken. Videre kom lagmannsretten under sterk tvil til at kvinnen ikke var vernet av EMK artikkel 8 eller 14 sammenholdt med 8, og staten ble frifunnet.3LB-2020-118907. Høyesterett tillot ikke saken fremmet.4HR-2021-2361-U.
Kvinnen klagde deretter Norge inn for EMD, som slapp saken inn til behandling for nesten 3 år siden. I tiden fra saken ble sluppet inn og avgjørelsen kom fra EMD, behandlet Høyesterett en sak med tilsvarende problemstilling. I denne saken, fra 2022, kom Høyesterett til at regelen om 24 års aldersgrense ikke var i strid med EMK. Høyesterett viste til at regelen er basert på om søkeren er i en risikogruppe eller ikke, og mente at regelen var forholdsmessig og ikke går lenger enn nødvendig for å oppnå det legitime målet om å unngå tvangsekteskap.5HR-2022-2329-A. EMD viste til Høyesterettsdrøftelser i saken fra 2022 i sin begrunnelse i denne saken.
Sentrale spørsmål for EMD
Spørsmålene i saken var for det første om Norge hadde jurisdiksjon, altså artikkel 1 av EMK. Norge viste blant annet til at kvinnen var utlending, og ikke hadde tilknytning til Norge. Domstolen fant ikke grunn til å ta stilling til dette spørsmålet, ettersom den avviste også de andre spørsmålene, som gjaldt brudd på EMK artikkel 8, som oppstiller en rett til privat- og familieliv. Endelig var det spørsmål om kvinnen ble diskriminert i utøvelsen av sine konvensjonsrettigheter i strid med artikkel 8 sammenholdt med artikkel 14, som pålegger statene å sikre rettighetene i konvensjonen uten noen form for diskriminering, blant annet basert på rase og etnisitet.
Rettens vurdering av spørsmålet om brudd på art. 8
Domstolen gjentok sine tidligere uttalelser om at staten har rett til å kontrollere utlendingers innreise til territoriet og deres opphold på territoriet, og videre at EMK ikke gir en utlending rett til å reise inn i eller oppholde seg i et bestemt land. EMK artikkel 8 pålegger ikke noen stat å respektere ektepars valg av land eller tillate familiegjenforening på territoriet. Men staten har likevel noen forpliktelser overfor personer som er bosatt i staten, og i en sak om innvandring, må det gjøres en vurdering opp mot retten til familieliv. Relevante momenter i denne sammenheng er i hvilken grad familielivet vil bli forstyrret, omfanget av familiebåndene i staten, om det er uoverstigelige hindringer i veien for at familien kan bo i den aktuelle utlendingens opprinnelsesland, og om det er ytterligere spørsmål knyttet til immigrasjonsregulering. Domstolen pekte også på at myndighetene har forpliktelser til effektivt å bekjempe tvangsekteskap.
Retten gjorde så en konkret vurdering av saken. Domstolen bemerket at det norske regelverket la opp til en konkret vurdering der personer som ønsker å komme til Norge for å stifte familie, kan få oppholdstillatelse dersom de kan bevise at ekteskapet er inngått frivillig, og at det ellers gjelder en 24 års grense. Det skal gjøres en individuell vurdering. Domstolen mente også at det var gjort i den konkrete saken. Domstolen fant heller ikke at det forelå noen uoverstigelige hindringer for et familieliv i Sudan all den tid mannen hadde reist til Sudan ved flere anledninger over tid, og det var der han møtte sin kone.
Domstolen fant, selv under forutsetning av at Norge hadde jurisdiksjon over kvinnen, at klagen over brudd på artikkel 8 skulle avvises som åpenbart grunnløs etter EMK artikkel 35.
Rettens vurdering av brudd på art. 14 sammenholdt med art. 8
Domstolen gjentok sine tidligere uttalelser om hva som skal til for at en behandling skal anses for å være usaklig forskjellsbehandling i konvensjonens forstand. Domstolen skrev også at statene har en viss skjønnsmargin ved vurderingen av om og i hvilken utstrekning forskjeller i ellers like situasjoner rettferdiggjør ulik behandling.
Igjen viste domstolen til at det norske regelverket la opp til en konkret vurdering av saken, og at det hadde skjedd i klagerens sak. Det ble også lagt vekt på at selv om Sudan var ett av flere land som var bakgrunnen for lovendringen, var det ikke det eneste. Det ble vist til statistikk om hvilke tilfeller familieimmigrasjon ble godkjent for personer 24 år. Det var ikke gjort unntak for personer fra land med risiko for tvangsekteskap, slik som Sudan. Domstolen la likevel ikke avgjørende vekt på det. I tillegg var det gjort både innvilgelser og avslag fra andre land, slik at hjemmelen ble ansett for ikke å være teoretisk, men også praktisk, slik også Høyesterett la til grunn i 2022.
Domstolen fant det ikke godtgjort at det forelå forskjellsbehandling basert på rase eller etnisitet og fant heller ikke at klager hadde sannsynliggjort at hun ble behandlet annerledes enn en annen gruppe personer i en tilsvarende posisjon på grunnlag av sin nasjonalitet. Under forutsetning av at det forelå en forskjellsbehandling ble den uansett ansett for å være begrunnet utfra hensynet til å bekjempe tvangsekteskap.
Domstolen fant, selv under forutsetning av at Norge hadde jurisdiksjon over kvinnen, at klagen over brudd på artikkel 14 skulle avvises som åpenbart grunnløs etter EMK artikkel 35.