I Norge, som i flere andre land, oppholder det seg statsløse personer. Dette er mennesker som ikke har statsborgerskap i noe land. En person kan bli statsløs av flere grunner. Det kan for eksempel skje hvis en stat slutter å eksistere, grensene mellom stater endres, eller statsborgerskap blir fjernet på en diskriminerende måte. Enkelte statsløse havner i lengeværende juridisk limbo, uten særlige rettigheter.
Det er flere internasjonale avtaler som kan få betydning for statsløse. Ingen av konvensjonene NIM har vurdert stiller krav om at alle statsløse skal få oppholdstillatelse eller en annen form for regularisert opphold. Det kan likevel være slik at en statsløs har rettigheter som må sikres i et konkret tilfelle. NIM har vurdert hvilke rettigheter statsløse har etter både FNs statsløskonvensjon, Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og FNs flyktningkonvensjon. Også avtaler mellom EU og Norge får betydning for statsløse.
Statsløse skal i en del tilfeller sikres visse rettigheter etter FNs statsløskonvensjon. Dersom en utlending har lovlig opphold eller bopel, utløses en del ytterliggere rettigheter. Der en statsløs har et vernet privat- eller familieliv etter EMK artikkel 8, må også myndighetene ha prosedyrer som gjør det mulig å utøve denne retten. Ikke alle statsløse er flyktninger, men noen statsløse vil være flyktninger i flyktningkonvensjonens forstand. Barn er særlig sårbare, enda mer som statsløse. Hensynet til barna må tillegges vekt som et grunnleggende hensyn, og kan også få betydning i saker mot deres statsløse foreldre.
NIM mener at norsk forvaltningspraksis bør presiseres for å sikre disse rettighetene.
Utlendingsloven § 38 legger opp til en vurdering av om «sterke menneskelige hensyn» gir grunnlag for oppholdstillatelse etter utlendingsmyndighetens skjønn. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn, og i utlendingsforskriften er det presisert nærmere hvordan denne vurderingen skal gjøres der det er en søknad om oppholdstillatelse fra barn.
Statsløshet kombinert med returhindringer kan i noen tilfeller gi grunnlag for opphold etter den skjønnsmessige adgangen i utlendingsloven § 38. Samtidig mener NIM at norsk rett bør presiseres for bedre å sikre statsløses rettigheter. NIMs inntrykk, basert på en gjennomgang av anonymisert praksis fra Utlendingsnemnda (UNE), er at det i Utlendingsdirektoratet (UDI) og UNE ved behandling av en sak om asyl, kartlegges hvilket formelt statsborgerskap en asylsøker har, men ikke i særlig grad om personen i praksis blir statsløs fordi hjemlandet ikke anerkjenner statsborgerskapet. Dette skaper rettsikkerhetsutfordringer ved at spørsmålet om opphold etter utlendingsloven § 38 ved praktiske returendringer på grunn av statsløshet først blir vurdert ved en omgjøringsbegjæring. Utlendingen har da som den klare hovedregel ikke krav på – og får som regel ikke – rettshjelp etter søknad.
NIM har derfor sendt brev til UNE hvor vi redegjør for hvorfor vi mener det er behov for retningslinjer om returhindringer til hjemlandet på grunn av statsløshet i saker etter utlendingsloven § 38, og hva vi mener slike retningslinjer bør inneholde. Slike retningslinjer vil også kunne oppfylle hensynene bak anbefalinger UNHCR, FNs barnekomité og FNs menneskerettighetskomite har gitt til Norge om statsløse.
NIMs brev er tilgjengelig her: