Innhold på denne siden
Avgjørelsene føyer seg inn i rekken av saker mot Norge som har blitt avvist av Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) dette året. Her forklarer vi kort hva avgjørelsene handler om.
Bakgrunn
EMD har de siste årene behandlet en rekke saker som omhandler norsk barnevernspraksis. NIM skrev i april om tolv avvisningsavgjørelser fra EMD mot Norge fra de fire første månedene av 2024. Et spørsmål var om EMD kan ansees å ha godtatt den kursjusteringen Høyesterett har foretatt i kjølvannet av EMDs kritikk i storkammersaken Strand Lobben m.fl. mot Norge i 2019.
I etterkant av NIMs artikkel i april har EMD publisert to nye avvisningsavgjørelser. Sakene ble avsagt 16.april.
Hva avgjørelsene gjelder
Saken A.D. m.fl. mot Norge gjelder vedtak om akuttplassering på grunn av bekymring om vold i nære relasjoner, og samværsrett under plasseringen. Saken I.O. og R.A. mot Norge gjelder vedtak om omsorgsovertakelse samt samværsrett under plasseringen.
Begge sakene er avvisningsavgjørelser, som innebærer at EMD etter en konkret vurdering har kommet til at saken klart ikke kan føre frem. Ifølge EMK artikkel 35 nr. 3 kan EMD avvise en avgjørelse som er «manifestly ill-founded», altså åpenbart grunnløs.
I begge sakene går EMD likevel relativt detaljert inn i vurderinger av de materielle sidene av saken, hvor spørsmålet blant annet var om Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8 om retten til familieliv var krenket som følge av norske myndigheters avgjørelser.
Nærmere om A.D. m.fl. mot Norge
Klagen gjaldt vedtak om akuttplassering og at samvær var satt til halvannen time to ganger i uken med tilsyn fra barnevernet. Spørsmålet for EMD var om vedtakene var forholdsmessige. I den anledning viste EMD til kriteriene som ble fastlagt i Strand Lobben m.fl. mot Norge, og gjentok særlig at nasjonale myndigheter har en vid skjønnsmargin i vurderingen av nødvendigheten av vedtak om omsorgsovertakelse, men at EMD blant annet kan overprøve om myndighetene har forsøkt mindre inngripende metoder, og effekten av disse.
EMD la vekt på at domstolen ga detaljerte begrunnelser for vedtakene. Tingretten kom til at akuttvedtaket var nødvendig inntil hjemmesituasjonen var undersøkt og tilstrekkelige hjelpetiltak var iverksatt, med mål om å gjenforene familien. Dette ble blant annet begrunnet med at barnevernet hadde vært i kontakt med familien i seks år før akuttvedtaket, at de i løpet av denne tiden hadde mottatt flere bekymringsmeldinger, og ulike hjelpetiltak for familien var forsøkt. En omfattende undersøkelse av barnets situasjon gjennomført etter akuttvedtaket viste videre at barnet hadde spesielle behov. Foreldrene hadde videre uttalt at de trengte hjelp med å håndtere barnet, og barnet uttalte konsekvent at han ble utsatt for vold av foreldrene.
Med tanke på samvær vurderte tingretten at ukentlig samvær ville bidra til å ivareta familiebåndene, samt båndene til familiens religiøse, språklige og kulturelle bakgrunn. Tingretten kom til at tilsyn under samvær var nødvendig i lys av akuttvedtaket og barnets behov, og også ville gjøre det mulig å gi foreldrene nødvendig veiledning.
EMD kom på denne bakgrunn til at begrunnelsene var både relevante og tilstrekkelige til å rettferdiggjøre vedtakene, og følgelig at inngrepet i søkernes rett til respekt for familielivet var forholdsmessig. Dermed ble konklusjonen at klagen var åpenbart grunnløs etter EMK artikkel 35 nr. 3, og måtte avvises.
Nærmere om I.O. og R.A. mot Norge
Spørsmålet i I.O. og R.A. mot Norge var om vedtak om omsorgsovertakelse for klagernes tre barn, beslutningene om samvær og beslutningen om å ikke oppgi to av barnas adresse krenket klagernes rettigheter etter EMK artikkel 8. Klagen gjaldt også om EMK artikkel 6 var brutt på grunn av bevisføringen, retten til kontradiksjon i forhandlinger samt begrunnelsen gitt av nasjonale myndigheter.
Spørsmålet for EMD var om vedtakene var nødvendige. I denne vurderingen pekte retten på de generelle kriteriene som ble fastslått i Strand Lobben mot Norge, hvor det avgjørende er om begrunnelsene fra nasjonale myndigheter er relevante og tilstrekkelige under artikkel 8, og om klagerne ble tilstrekkelig involvert i beslutningsprosessen.
Etter en gjennomgang av alle de nasjonale beslutningene mot klagerne kom EMD til at begrunnelsene fra nasjonale myndigheter var relevante og tilstrekkelige. EMD viste til at vedtak om omsorgsovertakelse var begrunnet med at to av barna var blitt utsatt for alvorlig mishandling i foreldrenes omsorg, som foreldrene ble straffedømt for, og at det var en risiko for ytterligere mishandling. Vedtak om omsorgsovertakelse ble ansett nødvendig for det yngste barnet, som ble født mens foreldrene sonet fengselsstraffen, for å beskytte henne fra en uholdbar omsorgssituasjon som innebar en risiko for at hun ble mishandlet.
Med tanke på samvær vurderte EMD at det var flere viktige forskjeller mellom den aktuelle saken, og tidligere saker mot Norge hvor EMD har fastslått brudd på EMK artikkel 8. EMD vektla særlig at samvær ble vurdert i detalj av fylkesnemnda og tingretten for hvert av barna. For de to eldste barna fant tingretten at det viktigste målet på det aktuelle tidspunktet var å beskytte barna slik at de kunne utvikle seg i et trygt miljø, og at samvær med foreldrene kunne vurderes på nytt når barna var mer modne. Dette ble begrunnet med en klinisk rettsmedisinsk undersøkelse som viste at barna var utsatt for omfattende og gjentatt fysisk mishandling og at gjenopplevelse av traumene under møter med foreldrene kunne utgjøre en risiko for barnas utvikling. Tingretten viste også til at foreldrene nektet for å ha påført mishandlingen, noe som gjorde det vanskelig å veilede dem, og at en av klagerne hadde avslått tilbud om psykologiske konsultasjoner.
For det yngste barnet besluttet nasjonale myndigheter samvær en og en halv time fire ganger i året, og at gradvis økning i omfanget av samvær kunne vurderes over tid. Lagmannsretten vektla særlig barnets sterke reaksjoner etter samværsmøtene, og at de negative reaksjonene, blant annet problemer med søvn og magesmerter etter møtene, hadde økt når møtene var hyppigere. Vedtaket om å ikke oppgi barnas adresse ble begrunnet med risikoen for at foreldrene eller andre kunne ta barna ut av landet, særlig i lys av en av klagernes uklare oppholdsstatus i Norge og risikoen for deportasjon.
Klagerne var etter EMDs syn også tilstrekkelig involvert i beslutningsprosessen ettersom at klagerne ble hørt i forhandlingene for fylkesnemnda og i tingretten, og var representert ved advokat for lagmannsretten.
EMD konkluderte på denne bakgrunn med at inngrepet var nødvendig. Søknaden var dermed åpenbart grunnløs etter EMK artikkel 35 nr. 3, og måtte avvises.
EMD fant ikke holdepunkter for at håndteringen av saken var i strid med artikkel 6, og kom derfor til at også denne søknaden måtte avvises etter EMK artikkel 35.
Avsluttende bemerkninger
De to nye avgjørelsene føyer seg inn i rekken av avvisningssaker fra EMD mot Norge dette året. Sakene som klagene knytter seg til, ble behandlet i nasjonale domstoler etter kursjusteringen Høyesterett foretok i kjølvannet av storkammersaken Strand Lobben m.fl mot Norge. EMD har fremdeles ikke behandlet spørsmål om norsk praksis for tvangsadopsjon i etterkant av kursjusteringen, slik at flere spørsmål på dette feltet fremdeles gjenstår.