Kronikk av Anine Kierulf, førsteamanuensis UIO, spesialrådgiver NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 9. mars 2024.
Stortingets kontrollkomite har i lengre tid grublet på hvordan den kan rehabilitere våre inhabile politikere.
Denne uken kom et slags svar. Ordet «tillit» ble nevnt 140 ganger da Stortinget diskuterte kontrollsakene tirsdag.
Hvordan gjenreise tilliten til at våre folkevalgte faktisk er av folket, og ikke bare en livsfjern elite av aksjespekulanter, juksemakere, vennetjenesteytere og daytradende ektemenn?
«Tilliten velgerne har til politikerne, politikken og de politiske institusjonene er et av demokratiets viktigste fundament, og at mangel på tillit kan og vil føre til en forvitring av demokratiet og redusere oppslutningen om det, er helt klart. Det er derfor helt nødvendig at ansvaret for det som har gått galt, plasseres et sted, og at vi som politikere tar ansvar for å gjenreise tilliten når den har fått seg en alvorlig knekk som den har fått det siste året», sa saksordfører Grunde Almeland.
Gjenreisningen bestod i at Arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna fikk kritikk. Med henvisning til DNs nylige avsløringer mente flere partier at det var for svakt, FrP stemte endatil for mistillit.
Anniken Huitfeldt har gått av som utenriksminister, men også hun fikk kritikk. Anette Trettebergstuen og Ola Borten Moe fikk ikke kritikk, fordi de hadde gått av. Det hadde Erna Solberg også, riktignok av en litt annen grunn, men hun fikk sterk kritikk.
Masterminister Sandra Borch gikk av fordi hun ikke hadde skilt mellom rett og galt i sitt svennebrev i faget «skillet mellom rett og galt». Borch «tror alle som skriver master henter litt her og der, limer inn i et dokument for så å skrive det til sitt eget», men hun var ikke klippet og limt inn i kontrollsaken.
Hvorfor vedtar våre folkevalgte «kritikk» av statsråder? For å uttrykke en form for misnøye som er så høytidelig at man tidvis tyr til gamle, tyske ord som «daddel» for å få frem alvoret. Eller «nese», som (gammel)danskene sier. Daddelvedtak er en slags mistillit light, som ikke har noen andre virkninger enn skampåføring (og slik kanskje tillitsgjenreisining?) Mistillit, derimot, er skikkelige saker. Statsråder som får mistillitsforslag mot seg, er rettslig forpliktet til å gå av.
I vårt demokrati er makten fordelt mellom Stortinget, regjeringen og domstolene. I tillegg til å gi lover (og beskatte og bevilge), skal Stortinget drive kontroll med regjeringen. Etter at vi fikk parlamentarismen, er det den som er kjernen i kontrollen: Hvis ikke regjeringen har Stortingets tillit, må den gå av. Og hvis Stortinget er skikkelig misfornøyd, men har tillit likevel, og også vil at folket skal ha tillit, ikke bare til statsrådene, men til Stortinget, kan det altså vedta kritikk. (Kritikk av Borch får den fjerde statsmakt ta seg av.)
I Stortingets kontrollverktøykasse ligger både dadler og mistillit. Og en storslegge som virkelig svinger: Riksretten. Hvis statsråder har brutt sine konstitusjonelle plikter ved straffbart eller annet rettsstridig forhold kan de, etter Grunnloven § 86, stilles for riksrett. Og straffes, faktisk. Opplysningsplikten sin, for eksempel.
I forrige uke var det 140-årsjubileum for Norges viktigste riksrettssak, saken mot ministeriet Selmer i 1884. Før den kunne ikke statsrådene en gang møte i Stortinget, tanken på ukentlig grilling i spørretimer må ha fremstått fullkomment latterlig. Saken la grunnlaget for den parlamentarismen som siden har gjort at Stortinget (a.k.a. folket, vi) nå har litt mer kontroll over regjeringen enn vi hadde i embetsmannsstaten.
Riksretten er så gammel at nesten ingen bryr seg om den. Inntil nylig hadde nesten ingen skrevet noe om den heller. Sånn er det heldigvis ikke lenger, Marius R. Gulbransons «Riksrett – sovende motmakt» er noe så sjelden som en lettlest og munter-lærd bok – med 800 noter. (Borch: Notér.)
Om storslegga er bedre til å gjenreise tillit, er likevel usikkert. Et eksempel jeg av habilitetsgrunner uansett må nevne, er min kriminelle tippoldefar, som var blant dem som ble dømt i 1884 for sin manglende folkelighet. Den mangelen var nok grunnen til dommen ikke fikk større konsekvenser for ham enn at han kort tid etter ble forfremmet til generalløytnant. Ansvar plassert. Men tillit gjenreist? Fjernhet fra folket er ikke noe nytt, den tar bare noen nye former.