Kronikk av Kirsten Kolstad Kvalø, seniorrådgiver i NIM. Opprinnelig publisert i Dagsavisen 14. april 2024.
Det er på høy tid at Norge gir barn rett til å klage til FN over brudd på sine rettigheter.
Søndag 14. april er det ti år siden barn i verden fikk mulighet til å klage til FN over brudd på sine rettigheter. Et tillegg til barnekonvensjonen trådte i kraft denne dagen, og sikrer en ordning der barn selv kan klage inn brudd på sine rettigheter til FNs barnekomité. 52 stater har til nå sluttet seg til denne ordningen, inkludert Danmark, Tyskland, Finland og Spania. Norge er blant dem. Stortinget har stemt over spørsmålet flere ganger – sist i mars 2022. Selv om nær sagt alle partier har vært for å gi norske barn klagerett til FN på ulike tidspunkt, har det ikke blitt flertall for å slutte seg til ordningen så langt.
Norge som pådriverland
Norge har historisk vært ansett som en internasjonal pådriver for barns rettigheter. Vi ble verdenskjente i 1915 for de Castbergske lovene som sikret rettslig likestilling for barn født i og utenfor ekteskap. I 1981 fikk vi verdens første barneombud, en ordning som siden er eksportert til en rekke andre land. Senere bidro Norge sterkt til forhandlingene om FNs barnekonvensjon, som vi ratifiserte i 1991, og som har fått forrang over norsk lov. En rekke lover og politikk er endret for at Norge skal kunne ivareta forpliktelsene etter konvensjonen på en god måte. Barns rett til medvirkning fremgår av både barnekonvensjonen og Grunnloven, og er ellers sikret systematisk i en rekke lover. Snart kommer en endring i veilederen til Utredningsinstruksen som vil understreke plikten myndigheter har til å vurdere barnets beste i saker som angår det.
Likevel lykkes ikke Norge på alle områder. Barn blir utsatt for rettighetsbrudd også her.
Siden 2015 har over 400 mindreårige asylsøkere forsvunnet fra Norge, og en kartlegging fra NRK i 2022 viser at det sjelden letes aktivt etter disse barna. Ifølge årets elevundersøkelse opplever ti prosent av skoleelever å bli mobbet, og av disse opplever 19,2 prosent at skolens tiltak ikke hjelper. Og selv om det var et uttalt mål å skjerme barn og unge fra konsekvensene av pandemitiltakene, viste tre koronaevalueringer at barns rettigheter ikke ble vektet høyt nok i pandemihåndteringen. Norge har et ansvar for å sikre barns rettigheter, men der norske myndigheter ikke gjør nok for å skjerme barn, vil ikke barn selv kunne klage inn saken til FN.
Rettighetsvernet i konvensjonen binder allerede norske myndigheter
Forrige gang forslaget om tilslutning til klageordningen ble behandlet i Stortinget var en av begrunnelsene for manglende tilslutning at man ikke ønsket en innsnevring av det politiske handlingsrommet. Gjennom å være part i konvensjonen er imidlertid Norge, uavhengig av tilslutning til klageordningen, bundet av konvensjonen. Det er altså snakk om å gi barn adgang til å klage på rettigheter som de allerede har krav på.
Før barnekomiteen kan ta en klage til behandling, må den vurderes av alle nasjonale organer og domstoler. Praksis viser også at barnekomiteen er tilbakeholden med å overprøve de nasjonale myndighetenes avgjørelser i vurdering av nasjonal rett, faktum og bevis. Klageordningen kan dermed vanskelig anses å innsnevre det politiske handlingsrommet mer enn det konvensjonen gir grunnlag for.
Barn har færre muligheter enn voksne
Klageordninger og domstoler knyttet til andre internasjonale konvensjoner enn barnekonvensjonen har eksistert i lang tid, og Norge er tilsluttet mange av disse. Barn kan også bruke disse, men slike klageorganer brukes i langt større grad av voksne enn av barn. Tall fra FN viser at kun 2,5 prosent av klagene for FNs ulike organer kommer fra barn. Det er heller ingen andre organer som kan vurdere klager knyttet til de særegne rettighetene som bare finnes i barnekonvensjonen.
Mens Norge har en avventende holdning til barns klagerettigheter, vokser bunken av saker som handler om foreldres rettigheter avgjort av Den europeiske menneskerettsdomstolen mot Norge. Disse foreldrene er i sin fulle rett til å få prøvet krenkelser av sine menneskerettigheter. Men i disse sakene er det foreldrenes perspektiv som er dominerende, og det innebærer en risiko for at barnets rettigheter blir oversett. Det er en grunnleggende svakhet at ikke barn har de samme mulighetene til å få konstatert rettighetsbrudd som voksne.
I mellomtiden blir de voksne
Ti år er lang tid i et barneliv. Faktisk er det mer enn en halv barndom. For barn som opplever ulike typer rettighetsbrudd er det helt avgjørende å få avdekket og reparert rettighetsbruddet tidsnok. Mange barn engasjerer seg i spørsmål som påvirker dem i stor grad, og som haster veldig, for eksempel klimasaker og konsekvenser av teknologisk utvikling. Uten klagerett til FN, mangler det siste trinnet i stigen av et helhetlig rettighetsvern for barn. Om åtte år er barna som ble født da barn fikk klagerett til FN blitt voksne, og ikke lengre beskyttet av barnekonvensjonen. Det bør ikke gå en hel barndom før barn får det samme internasjonale rettighetsvernet som voksne.