Regjeringens forebyggings- og behandlingsreform på rusfeltet følger opp flere av NIMs anbefalinger. Samtidig har reformen skapt stor debatt, særlig knyttet til rusavhengiges døgnbehandlingstilbud og strafferettslige virkemidler mot rusbruk.
Fredag 25. oktober la regjeringen frem første del av sin forebyggings- og behandlingsreform for rusfeltet i stortingsmeldingen Meld. St. 5 (2024-2025) «Trygghet, fellesskap og verdighet: Forebyggings- og behandlingsreformen for rusfeltet Del I – en ny politikk for forebygging, skadereduksjon og behandling». Stortingsmeldingen inneholder totalt 74 tiltak for forebygging og behandling av rusmiddelproblemer.
Regjeringens reformarbeid og den endelige reformen har skapt stor debatt, både blant brukere, sivilt samfunn, stortingspolitikere og i behandlingsapparatet. I forkant av regjeringens pressekonferanse, møtte en stor mengde demonstranter opp for å protestere mot følgene av Helse Sør-Østs anbudsprosess innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling. I tillegg har det vært betydelig offentlig debatt om de strafferettslige sidene av reformen, som skal legges frem i 2025.
Flere menneskerettslige utfordringer på rusfeltet
Rusbrukeres menneskerettigheter har lenge vært et prioritert arbeidsområde for NIM. I rapporten Rus og menneskerettigheter (2022) skisserte NIM en rekke menneskerettslige utfordringer for mennesker som bruker ulovlige rusmidler. I oppfølgingsrapporten «Du har ikke noe her å gjøre» (2024) fant NIM at flere rusavhengige opplever stigma og diskriminering i møte med offentlige tjenester. Dagen før regjeringens reform ble lansert offentliggjorde også NIM en fersk undersøkelse om befolkningens holdninger til rusavhengige.
Med bakgrunn i dette har NIM fremmet flere anbefalinger til myndighetene om hvordan realiseringen av rusbrukeres rettigheter kan styrkes.
Oppfølging av NIMs anbefalinger
Formålet med regjeringens stortingsmelding er å sikre bedre forebygging og behandling av rusmiddelproblematikk. På pressekonferansen erkjente helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre at samfunnet på flere områder har sviktet mennesker med rusmiddelproblemer, og at deler av politikken på rusfeltet har feilet. NIMs rapporter om rusfeltet ble omtalt flere ganger i løpet av pressekonferansen.
Blant tiltakene som skisseres i reformen er blant annet:
- Handlingsplan for å bekjempe stigmatisering og forskjellsbehandling av rusavhengige, med tydeliggjøring av gruppens diskrimineringsvern.
- Tiltak for å redusere gapet i forventet levealder mellom rusavhengige og resten av befolkningen.
- Innføring av et nasjonalt rusmiddelforebyggende program for barn og unge, som skal sikre mer kunnskapsbasert tilnærming i det forebyggende arbeidet.
- Etablere behandlingstilbud til barn og unge og voldsutsatte kvinner med rusproblemer.
- Legge til rette for etablering av flere brukerrom.
- Utrede et nasjonalt system for monitorering av rusmiddelsituasjonen i Norge og vurdere etablering av rusmiddelanalysetjenester.
NIM er glade for at reformen følger opp flere av NIMs anbefalinger, blant annet relatert til stigma og diskriminering, hjelpetilbudet til barn og unge, beskyttelse mot vold og overgrep, og helsehjelp til mennesker med samtidige psykiske og rusrelaterte lidelser. Retten til helse og menneskerettslige perspektiver er nevnt en rekke ulike steder i stortingsmeldingen.
Det er likevel viktig at disse forslagene følges opp med konkrete tiltak og ressurser, slik at de får en effekt i praksis. Den største utfordringen ved ivaretakelsen av rusbrukeres rettigheter i Norge er nettopp i stor grad implementeringsgapet som ofte finnes mellom rettigheter på papiret og ivaretakelse av gruppens rettigheter praksis.
Stigma og diskriminering
Bekjempelse av stigma og diskriminering omtales flere steder i reformen. Stortingsmeldingen har en grundig gjennomgang av NIMs undersøkelse «Du har ikke noe her å gjøre», som innhentet erfaringer fra rusavhengige, brukerorganisasjoner, helsepersonell og politiansatte. Rapporten fant at flere rusavhengige risikerer å oppleve stigma og diskriminering i møte med helsevesenet og andre offentlige tjenester, og at dette blant annet kan føre til forverret helsetilstand, utenforskap og redusert hjelpesøkende atferd.
I forrige uke lanserte NIM en oppfølgingsundersøkelse om befolkningens holdninger til rusavhengige, som langt på vei bekrefter at stigma mot gruppen fremdeles er en samfunnsutfordring. Undersøkelsen finner at 6 av 10 nordmenn mener rusavhengige fortjener å få bedre helsehjelp. Samtidig forteller 1 av 4 at de har observert hets eller hatprat mot rusavhengige i løpet av det siste året, og mange har negative holdninger til gruppen.
I stortingsmeldingen varsles det at regjeringen vil følge opp NIMs anbefalinger om tydeliggjøring av rusavhengiges menneskerettslige vern mot diskriminering. NIM ser frem til videre dialog med myndighetene og sivilt samfunn om hvordan dette kan oppnås på best mulig måte.
Neste steg
Stortingsmeldingen er første del av regjeringens todelte reform, og gjelder de helsemessige aspektene ved rusbruk. Ifølge regjeringen skal neste del av reformen, som gjelder de justispolitiske sidene, legges frem før påske 2025. Selv om denne ikke er klar, har justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl varslet at den vil bygge på en del av forslagene i det såkalte Rushåndhevingsutvalgets utredning NOU 2024: 12 Håndheving av mindre narkotikaovertredelser. Utredningen ble sendt på høring i sommer. NIM hadde flere innspill til denne høringen, som kan oppsummeres slik:
- Den strafferettslige tilnærmingen til befatning med narkotika til eget bruk må sees i sammenheng med retten til helse etter FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 12. Det var utenfor utvalgets mandat å vurdere hvordan en strafferettslig tilnærming kan påvirke muligheten til å oppsøke eller benytte seg av de hjelpetiltakene som foreligger eller som skal videreutvikles med regjeringens forebyggings- og behandlingsreform.
- Lovverket må formelt være i tråd med kravene som følger av menneskerettighetene og av Grunnloven. I tillegg bør regelverket også i størst mulig grad være utformet slik at det heller ikke oppstår risiko for menneskerettsbrudd i enkelttilfeller, selv om lovverket på overordnet nivå ikke strider mot menneskerettighetene. NIMs mandat er ikke bare å gjøre myndighetene oppmerksomme på absolutte menneskerettslige grenser, men også bidra til at regelverket sikrer betryggende menneskerettslig oppfyllelse i praksis. NIM kommer i høringsuttalelsen med flere forslag som etter vårt syn kan redusere risikoen for uhjemlet og/eller uforholdsmessig tvangsbruk i enkelttilfeller.
- NIM mener prinsipielt at endringer i straffeprosessuelle regler om tvangsmidler som kan slå ut generelt, bør utredes bredt og med henblikk på alle sakstyper som kan påvirkes.
NIM hadde også innspill til utredningens kapittel IV som gjaldt forebygging, særlig rettet mot barn og unge. Dette henger også sammen med retten til helse og barns rettigheter etter Barnekonvensjonen. Se nærmere om disse innspillene og les NIMs høringssvar her:
Straff, stigma og retten til helse
Selv om det ikke er noe menneskerettslig krav om å avkriminalisere bruk og befatning med narkotika til eget bruk, kan straff være et inngrep i retten til privatliv etter EMK artikkel 8. En rekke internasjonale organer anbefaler avkriminalisering for å bedre realisere retten til helse, blant annet FNs høykommissær for menneskerettigheter, FNs spesialrapportør for retten til helse, og FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Sistnevnte komité har anbefalt Norge å avkriminalisere bruk av ulovlige rusmidler og styrke tilgjengeligheten og kvaliteten på skadereduserende tiltak og helsetjenester til rusbrukere.
Straff og stigma kan med andre ord stå i veien for hjelpesøkende atferd ved at brukere vegrer seg for å oppsøke hjelpeapparatet. Dermed bør de negative effektene av straffelegging motvirkes, slik at dette ikke hindrer realisering av retten til helse. Det er også viktig at de som reelt sett trenger hjelp med et rusmiddelproblem fanges opp av den foreslåtte lovgivningen. Det er etter NIMs syn viktig at de to delene av reformen kan fungere sammen, og at potensielle negative effekter av strafflegging motvirkes.