Kronikk av Anine Kierulf, for tiden konstituert dommer Borgarting lagmannsrett og spesialrådgiver i NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 3. august 2024.
Sport er ikke bare en lek, det er også en dannelse på torneroser.
Mellom all sint fordømmelse av Paris-OLs åpningsseremoni på den ene siden, og flirende fordømmelse av de som fordømte seremonien på den andre, har Paris den siste uken forent oss fra Kreml til California i interessen for klassisk dannelse. Det mangfoldige seremonibordet var dekket for kunstneriske fabuleringer over kulturelle idealer og klassiske parafraser fra Dionysos via Bacchus til Blåmann.
Forargelsen og begeistringen har gitt et formidabelt oppsving i kunnskapstilfang om vår idé- og kunsthistorie, epokers kulturuttrykk, forholdet mellom gresk og kristen mytologi, mellom da Vincis Nattverden (1498) van Bijlerts Festin des Dieux (1635-40) og de opprinnelige og moderne olympiske leker. Et vell av nysgjerrighetspirrende innganger til ny innsikt for alle som lar seg anspore av slikt. Og bøtter av bensin til de som er mer opptatt av kulturkrigsild enn den olympiske.
Det tilsynelatende «sidebyttet» i politiske fløyers fordømmelse av (antatt) blasfemiske ytringer viste seg oktandrivende: Det siste tiåret har blasfemidebatt primært dreid seg om karikaturer og koranbrenning krenkende for mange muslimer. Etter åpningsseremonien følte mange (kultur)kristne seg krenket av «wokefiseringen» av de kristne verdier som for tiden utgjør sjablongen for «verden slik den var og burde være» for en del av dem.
Plutselig skalv «de» som lenge har okket seg over at «de andre» er persilleblader som må «tåle såpass», som aspeløv selv. Sånt er jo gøyalt, ikke minst når de plutselig nakne #jesuischarliene møter raljeringen med snurt selvforsvar.
Men usporty hånfliring bidrar jo ikke akkurat til bedre forståelse, uansett hvem som står for den. Og denne plutselige prinsippløsheten hos de snurte (og ditto insisteringen på at dyp identitet selvsagt kan raljeres med hos «de andre»), er ikke noe nytt. Slike sidebytter er snarere regelen i variasjonene over temaet «ytring er for drøy og burde vært unngått» vs. «såpass må man tåle».
For på alle kanter av kulturkrigen er vi bare små, følelsesdrevne mennesker. Det vi ikke blir berørt av selv, turnerer vi med letthet prinsipielt. Først når noen ytringstråkker på våre egne følelser forstår vi hvor opprørende slikt kan være.
En feilslutning som har fått feste det siste tiåret er at ytringsfrihet hører hjemme på høyresiden. Slikt kan man kanskje hevde hvis man har det samme forholdet til historie som de som glapp OLs greske opphav. Også i nyere tid er det krevende å etablere noen empiri for at høyresiden er noe mer prinsippfast eller mindre krenkbar i følelsene sine enn venstresiden. Fremfor prinsipper, er følelsesdrevet liberalitetsopportunisme grunnstenen i de fleste politiske fløyers syn på ytringsspørsmål. Historien frem mot opphevelsen av Norges blasfemiforbud i 2015 er et talende eksempel: Den ble stoppet først av de blå, siden av de rødgrønne (og i fjor ble forbudet jammen forsøkt gjenopplivet av et slags Sentrum).
Det vi blir sterkt berørt av, trenger ikke å skyldes de andre – det kan skyldes oss. Ikke alt som ser ut som nattverd, er nattverd. Vi må rett og slett ta litt mer ansvar for våre egne krenkelsesopplevelser, og ikke tolke alt fra «de andre» i verste mening. Vi kunne laget kulturkrig av de dentidswoke nasjonalistisk-hedenske vettene i Lillehammer-OL i 1994 også. De som mislikte dem, klarte i stedet fint bare å kritisere dem for å være ganske stygge fremfor å se dem som nok et endetidstegn.
Hvis vi er så opptatt av kultur, sivilisasjon og OL (og det er vi åpenbart, tverrpolitisk, på ymse måter), kunne vi i det minste prøve å legge opp kulturkrigen vår litt mer i Pierre de Coubertins sivilisatoriske, olympiske ånd. Nasjonalister og globalister trenger ikke lese mursteiner om sporten som nasjonsformende fenomen for å forenes om OLs bidrag til nasjonalstolthet, for eksempel. Coubertins ideal var forbrødring mellom stridende basert på opplyst patriotisme, ikke aggressiv nasjonalisme. Striden kan være knallhard, og ikke alltid vennskapelig, men skal foregå i redelige former, basert på fair play. Det blir bedre sport av slikt. Også sport.