Høyesterett avgjorde i avdeling den 30.mai en sak om ytringsfrihet og retten til privat- og familieliv. Saken gjaldt utmåling av straff mot en mann som ble dømt for seksuallovbrudd overfor barn. Spørsmålet for Høyesterett var om forbud mot bruk av Snapchat krenket mannens menneskerettigheter.
Mannen ble i tingretten og lagmannsretten dømt for seksuallovbrudd mot to gutter under 16 år, etter straffeloven § 302 og § 305. Han ble også dømt til tap av retten til å inneha brukerkonto på Snapchat i en periode på to år etter straffeloven § 56 bokstav b og § 58 første ledd. Dette ble begrunnet med at mannen i begge sakene hadde kommunisert med barna via Snapchat hvor mannen hadde sendt, og fått de fornærmede til å sende, nakenbilder. Spørsmålet for Høyesterett var om et slikt forbud mot bruk av Snapchat krenket mannens menneskerettigheter.
Kravet til klar lovhjemmel og anvendelsen av straffeloven § 56 om rettighetstap
Høyesterett kom først til at straffeloven § 56 bokstav b oppfylte kravet til klar lovhjemmel for straff etter Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7. Selv om ordlyden «aktivitet» i straffeloven § 56 har et vidt innhold, fastslo retten at bruk av elektroniske kommunikasjonstjenester naturlig falt innenfor. I forarbeidene ble lovbrudd mot mindreårige gjennomført på chattesider fremhevet som en aktuell bruk av bestemmelsen overfor forbrytere i forarbeidene til straffeloven, noe retten anså som relevant også for Snapchat. Under henvisning til forarbeidene ble det konstatert at formålet med rettighetstap er å hindre den dømte fra å foreta visse handlinger. Retten la til grunn at det avhenger av en konkret vurdering i den enkelte sak om rettighetstap skal idømmes og at reaksjonen skal brukes med varsomhet, særlig når det gjelder dagligdagse aktiviteter.
Retten til ytringsfrihet og respekten for familie- og privatlivet
Høyesterett konstaterte at forbud mot å ha en brukerkonto Snapchat, og dermed i praksis et forbud mot å bruke denne kanalen, utgjorde et inngrep i ytringsfriheten etter Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10. Disse bestemmelsene beskytter retten til å meddele og motta opplysninger og bilder, men verner etter EMDs praksis også tilgangen til kommunikasjonskanaler i seg selv.
Videre konstaterte Høyesterett at forbudet utgjorde et inngrep i retten til familie- og privatliv i Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8. Retten viste til HR-2024-775-A, hvor Høyesterett la til grunn at telefonsamtaler må ansees som «korrespondanse», at private telefonsamtaler beskyttes av retten til privatliv, og at kontakt med nær familie vernes av retten til familieliv. Ifølge Høyesterett måtte det samme gjelde vernet av kommunikasjon i Grunnloven § 102, og for kontakt med familie og venner gjennom sosiale medieplattformer.
Spørsmålet for retten var følgelig om inngrepet var nødvendig i et demokratisk samfunn og hadde et legitimt formål. Disse vurderingskriteriene følger av EMK artikkel 8 og 10. Høyesterett uttalte kort at ytringsfrihetsbestemmelsen i Grunnloven § 100 inneholder en egen regulering av adgangen til inngrep som avviker fra EMK artikkel 10. Høyesterett gikk imidlertid ikke nærmere inn på dette, ettersom de mente det var «klart at dersom rettighetstapet som A er idømt, ikke er i strid med EMK artikkel 10, vil det heller ikke være i strid med Grunnloven § 100».
Grunnloven § 100 fjerde ledd inneholder imidlertid en egen bestemmelse om forhåndssensur som fastlegger at «[f]orhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler [ikke kan] benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder». Høyesterett la til grunn at å fradømme retten til å bruke Snapchat hadde et legitimt formål nettopp fordi det skulle forebygge seksuelle overgrep mot mindreårige. Likevel vurderte ikke Høyesterett adgangen til å gripe inn i mannens ytringsfrihet etter Grunnloven § 100 fjerde ledd og vurderingskriterier etter denne bestemmelsen.1Se også vurderingskriteriene i HR-2007-506-A med henvisning til relevante forarbeidsuttalelser.
I forholdsmessighetsvurderingen la Høyesterett til grunn at et forbud mot å ha brukerkonto på Snapchat utvilsomt vil være egnet til å forhindre at denne plattformen blir brukt for å komme i posisjon til å begå nye seksuelle overgrep mot mindreårige. Selv om også andre plattformer kan benyttes, ble det tatt hensyn til at Snapchats funksjonaliteter gjør denne tjenesten særlig egnet i en slik sammenheng.
Videre vurderte retten det slik at forbudet ikke gikk lenger enn nødvendig. Selv om forbudet ville ramme all bruk av Snapchat, mente domstolen at håndhevingsproblemer tilsa en slik løsning. Brudd på et mer begrenset forbud, eksempelvis et forbud mot å bruke Snapchat til kontakt med mindreårige gutter, ville etter rettens syn være vesentlig vanskeligere å avdekke enn brudd på et generelt forbud.
Endelig kom retten til at forbudet ikke ville ramme uforholdsmessig hardt. Høyesterett anerkjente at forbud mot bruk av Snapchat over to år utvilsomt ville utgjøre en følbar begrensning i muligheten til å holde kontakt med familie og venner. En god del av denne perioden ville sammenfalle med soning av fengsel i ett år og én måned, hvor et slikt forbud ville være unødvendig. Retten kom, under tvil, til at allmenne hensyn tilsa at rettighetstap burde idømmes. Retten la da avgjørende vekt på behovet for å beskytte mindreårige mot slik bruk av sosiale medier.
Konklusjonen ble følgelig at forbudet var forholdsmessig, og dermed at inngrepet i Grunnloven og EMK kunne forsvares.