Hvilke holdninger har nordmenn, svensker og dansker til menneskerettigheter, og særlig til ytringsfrihet og personvern? En ny undersøkelse viser at befolkningen i alle landene er opptatt av menneskerettigheter, men noen interessante forskjeller kommer også fram.
9. desember ga NIM – sammen med den danske og svenske institusjonen for menneskerettigheter – ut en rapport som undersøker hvordan skandinaver oppfatter og forstår menneskerettighetsspørsmål, herunder spørsmål om ytringsfriheten og retten til privatliv. Rapporten ser nærmere på befolkningens oppfatninger av menneskerettighetenes relevans, hvilke rettigheter som anses som mest truet og tilliten til de offentlige institusjonene som har ansvar for å beskytte menneskerettighetene.
Les hele rapporten her:
Samlet angir 82 prosent av innbyggerne i disse landene at menneskerettigheter er viktige for dem. Men av de spurte i Danmark kunne 53 prosent ikke angi en bestemt menneskerettighet. I Norge var det 42 prosent som ikke kunne det, mens det i Sverige bare var 35 prosent.
Ytringsfrihet var den menneskerettigheten som flest kjente til, i alle landene. Ytringsfriheten står sterkt i alle de skandinaviske landene, og de scorer alltid høyt på internasjonale rangeringer av pressefrihet og demokrati.
Undersøkelsen er basert på svar fra 7 500 respondenter fra Norge, Sverige og Danmark. I denne artikkelen omtaler vi noen av rapportens funn knyttet til ytringsfrihet og personvern.
Ytringsfrihet i teori, og i praksis
Ytrings- og informasjonsfrihet er en menneskerettighet som har sterk beskyttelse i den norske Grunnloven. Den er nødvendig for både samfunnets og den enkeltes utvikling. Ytringsfriheten er en forutsetning for et velfungerende demokrati, for bare gjennom den kan vi finne ut hva makthaverne driver med og så forholde oss til det. Fordi vi mennesker gjerne tror at vi har rett, er det også viktig at vi selv får utfordret våre oppfatninger. Kritikk, selvkritikk og toleranse er grunnleggende, og fungerer best på et godt fundament av virksom ytringsfrihet.
Dette høres jo fint ut. Men så er det jo ikke slik at ytringsfriheten av alle brukes til å fremsette saklige, nøkterne argumenter. Et vesentlig poeng med ytringsfriheten er at den skal beskytte ytringer som er ubehagelige. Det er dem som behøver et vern, det behagelige er selvgående. Ytringsfriheten er et prinsipp vi må hente fram når våre umiddelbare instinkter forteller oss at ytringer bør bekjempes. Fordi vi i det lange løp er best tjent med å tolerere også dem. Ytringsfrihet innebærer dilemmaer. Blant annet det paradoksale dilemma at vi til en viss grad må tolerere det intolerante.
Dette betyr at den reelle testen av ytringsfrihet skjer når ytringsfriheten i større eller mindre grad kommer på tvers av andre verdier eller rettigheter som vi også vil beskytte, eller hvor noen ytrer noe som vi virkelig plages av. Det kan altså være forskjeller mellom å være for ytringsfrihet i teorien, og å være det i praksis. Hvordan ligger dette an i Skandinavia?
Selv om ytringsfriheten er den menneskerettigheten flest skandinaver kjenner til (96 % av nordmenn, 94 % av svensker og 93% av dansker oppgir å ha hørt om ytringsfriheten) svarer kun 36 prosent av nordmenn at folk bør få uttrykke seg som de selv vil, også hvis det innebærer å gjøre narr av eller fornærme andre mennesker. Flere har en slik oppfatning i Norge enn i Sverige og Danmark, der svaret er henholdsvis 33 og 28 prosent.
Også slike ytringer er imidlertid vanligvis beskyttet av ytringsfriheten, selv om de kan være uhøflige. Ytringsfriheten verner i utgangspunktet alle ytringer, også de som krenker, sjokkerer eller forstyrrer («offend, shock or disturb», som Den europeiske menneskerettsdomstol har formulert det). Det kan bare gjøres inngrep i ytringsfriheten dersom det er hjemmel i lov for det, og inngrepet er forholdsmessig.
Ytringsfrihet under ansvar – brenning av religiøse skrifter
I alle de skandinaviske landene har det vært opphetede debatter om brenning av religiøse gjenstander og symboler, særlig etter flere tilfeller hvor koranen har blitt brent. Alle landene har opphevet sine forbud mot blasfemi. Danmark innførte imidlertid, som det eneste landet, straff for slik brenning.
Koranbrenning er ikke ulovlig eller straffbart i Sverige eller Norge.
Man kan heller ikke hindre noen i å foreta slike handlinger, fordi det kan sees som forhåndssensur. Forhåndssensur er forbudt etter den norske Grunnloven, og det er ikke adgang til å gjøre unntak fra det forbudet. Brenning av religiøse skrifter kan sees som en ytring, og ytringer kan man ikke stanse før de er fremsatt. Det henger sammen med at man ikke kan vite hva en ytring bidrar til før den har kommet ut, og innebærer at folk må gis frihet under ansvar: man forbyr ikke ytringer. Men dette er kanskje et litt abstrakt resonnement, og hva mener egentlig befolkningen i de skandinaviske landene om dette?
Et funn fra undersøkelsen er at et flertall av de spurte støtter et forbud mot å brenne religiøse gjenstander og symboler. 57 prosent av danskene, 57 prosent av svenskene og 54 prosent av nordmennene mener slike handlinger burde forbys.
Det er altså ganske mange som legger større vekt på det støtende ved slike handlinger, enn verdien av å ikke gripe inn mot ytringer i som er på kanten. Nordmennene er her litt mer prinsipielle enn våre naboer.
Aksept av overvåkning
De siste årene har overvåking vært på agendaen i alle de tre skandinaviske landene. I Norge har debattene særlig dreid seg om PST og etterretningstjenestens adgang til å hente inn store mengder data fra internett i bulk, og til å analysere disse for å drive med bekjempelse av kriminalitet og terror. Den teknologiske utviklingen har også fått betydning for regulering av politiets virkemidler for å drive med kriminalitetsbekjempelse.1Se f.eks. Høring – skjult kameraovervåking ved bruk av mobilt kamera mv. – regjeringen.no Også private teknologiselskaper innhenter store mengder opplysninger om oss, opplysninger som kan brukes til markedsføring eller selges. Dette er grunnleggende utviklingstrekk i våre samfunn.
For at staten skal kunne gjøre inngrep i retten til privatliv, må inngrepet følge av lov, ivareta et legitimt formål og være forholdsmessig. Det er et grunnleggende menneskerettslig krav at staten skal beskytte borgernes liv og sikkerhet, og dette er derfor legitime formål for å gripe inn i retten til privatliv. Men om inngrepet er forholdsmessig, beror på en sammensatt vurdering, blant annet av effekten av tiltakene veid opp mot ulempene, og i hvor stor grad tiltakene kan gå ut over de demokratiske samfunnsverdiene tjenestene skal beskytte. Kontroll og rettsikkerhetsmekanismer er grunnleggende i slike vurderinger.
Den skandinaviske undersøkelsen viser at mange aksepterer overvåkning hvis det kan bidra til å bekjempe kriminalitet. Så mange som 39 prosent av de spurte nordmennene har ikke noe imot at elektronisk kommunikasjon (f.eks. e-post eller SMS) overvåkes hvis dette kan bidra til kriminalitetsbekjempelse. Tallene er enda høyere i Danmark og Sverige der de er henholdsvis 41 og 45 prosent. Tallene er omtrent like om respondenten har høy eller lav kunnskap om menneskerettigheter.2Se undersøkelsens s. 27.
Men det betyr ikke at slik overvåkning ikke har betydning for vår atferd. I undersøkelsen ble respondentene også spurt om de har latt vær å ytre seg eller innhente informasjon av frykt for å bli overvåket. Det er kjent at slike uønskede virkninger kan inntre gjennom det vi kaller en nedkjølende effekt. I alle landene har 10–11 prosent oppgitt at de har latt være å søke hjelp med personlige problemer på nett. 21 prosent av svenskene, og 17 prosent av danskene og nordmennene, har latt vær å delta i diskusjoner på sosiale medier av frykt for å bli overvåket. Rapporten viser at selv om ytringsfriheten har gode vilkår i Skandinavia så er det fortsatt, og i litt varierende grad, både farer og forbedringspotensial.