Høyesterett har den siste tiden behandlet to saker om menneskerettigheter. I den ene saken var spørsmålet om domstolene skal tillate at krav på fastsettelsesdom om blant annet brudd på regler i Grunnloven fremmes etter tvisteloven § 1-3. I den andre saken var spørsmålet om kontroll av private telefonsamtaler under soning i fengsel krenker innsattes rett til respekt for privatliv og korrespondanse etter EMK artikkel 8. I denne artikkelen gjennomgås avgjørelsene kort.
Krav på fastsettelsesdom etter Grunnloven, EMK og SP (HR-2024-826-A)
Kjennelsen i HR-2024-826-A ble behandlet av Høyesterett i avdeling, og er avsagt under dissens 4-1. I saken hevdet to kvinner som var underlagt tvungent psykisk helsevern at tvangstiltakene de ble utsatt for, herunder medisinering, beltelegging, isolasjon og skjerming, var i strid med Grunnloven, Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP).
Høyesterett hadde tidligere avklart at krav på fastsettelsesdom om brudd på EMK og SP er et «rettskrav» som tillates fremmet etter tvisteloven § 1-3. Hovedspørsmålet var om et krav på fastsettelsesdom for brudd på Grunnloven også er et «rettskrav».
Flertallet tok utgangspunkt i at departementet i forarbeidene til tvisteloven fra 2005 ikke la opp til at det skal tillates særskilt dom for brudd på regler etter Grunnloven og EØS-avtalen etter tvisteloven § 1-3, noe som i så fall ville vært et «markant brudd» med norsk prosessrett. Flertallet mente det ikke var grunner til å tillate dette.
Sentralt for vurderingen av om tvisteloven § 1-3 åpner for fastsettelsessøksmål om grunnlovsbrudd var om de samme hensyn gjør seg gjeldende for Grunnloven som for EMK og SP. Adgangen til fastsettelsesdom for brudd på regler i EMK og SP er begrunnet med retten til et effektivt rettsmiddel og subsidiaritetsprinsippet. Ifølge Høyesteretts flertall er subsidiaritetsprinsippet ikke relevant ved påstått grunnlovsbrudd fordi dette ikke overprøves internasjonalt.
Retten til et effektivt rettsmiddel følger av EMK artikkel 13 og SP artikkel 2 nr. 3, og innebærer at det må gis tilgang til nasjonal prøving av påstander om konvensjonsbrudd, samt at den aktuelle myndigheten må kunne gi effektiv reparasjon ved brudd. Grunnloven inneholder imidlertid ingen regel om effektivt rettsmiddel, og ifølge forarbeider til Grunnloven fra 2012 var dette blant annet fordi dette vil sikres gjennom den alminnelige prøvingsadgangen ved domstolene. Førstvoterende viser deretter forarbeidene til tvisteloven § 1-3 fra 2005, og fremholder at en samlet lesing av forarbeidene til tvisteloven og Grunnloven tilsier at tvisteloven § 1-3 ikke åpner for fastsettelsessøksmål ved grunnlovsbrudd.
Avslutningsvis la Høyesteretts flertall til grunn at fastsettelsessøksmål om grunnlovsbrudd ikke følger av sikreplikten i Grunnloven § 92. Sentralt for denne vurderingen var at de alminnelige søksmålsvilkårene åpner for søksmål med påstand om at påberopte handlinger eller andre forhold er «ugyldige», «rettsstridige», «ulovlige» og lignende og at når «slike påstander fremsettes, låses ikke domstolenes rettsanvendelse til enkeltregler» (avsn. 39). Videre blir effektiv domstolskontroll ivaretatt ved at grunnlovsspørsmålet i et rettsstridssøksmål må prøves av domstolene dersom andre regler ikke gir parten et minst like godt resultat.
Høyesteretts flertall kom derfor til at tvisteloven § 1-3 ikke åpner for fastsettelsessøksmål om grunnlovsbrudd, slik at saken på dette punkt ikke ble fremmet til behandling.
Mindretallet mente at det ikke kunne være avgjørende at det ikke er noen bestemmelse om effektivt rettsmiddel i Grunnloven, og at subsidiaritetsprinsippet ikke gjør seg gjeldende. Til forskjell fra flertallet mente mindretallet at det er et hensyn ved vurderingen etter tvisteloven § 1-3 at rettighetene som følger av Grunnloven, kan bli undergitt en effektiv prøving. Mindretallet viste i denne sammenheng til en rekke høyesterettsavgjørelser der dom for brudd på Grunnlovsbestemmelser allerede var inntatt i slutningen, og særlig HR-2021-417-P Acer I. Der kom Høyesterett i plenum (12-5) til at tvisteloven § 1-3 åpner for fastsettelsessøksmål for brudd på Grunnlovens bestemmelser dersom det etter en helhetsvurdering påvises et særlig behov for rettslig avklaring, og rettsspørsmålet egner seg for å bli prøvd i en mer generell form. I den saken fikk Nei til EU fremme en sak med påstand om at «Stortingets samtykke av 22. mars 2018 til EØS-komiteens beslutning nr. 93/2017 innebar godkjenning av elementer av myndighetsoverføring som ikke kan vedtas etter Grunnloven § 26 annet ledd».
Videre pekte mindretallet på at det var lite naturlig om rettigheter av høyere internrettslig rang er undergitt en annen og mindre effektiv prøving enn tilsvarende rettigheter i EMK og SP. Mindretallet mente mindretallet at følgen av førstvoterendes syn i praksis kunne bli at Grunnlovens rettighetsbestemmelser kommer i bakgrunnen for konvensjonsbestemmelsene og gjøre det vanskelig å tolke, avklare og utvikle disse. Mindretallet mente at det måtte være adgang til å kreve dom for krenkelse av den enkelte rettighet, også hvor Grunnlovsbestemmelsen tilsvarer bestemmelser i EMK og SP.
Flertallets begrunnelse og konklusjon om å avvise adgangen til fastsettelsesdom for brudd på Grunnloven er allerede omdiskutert.1Se kommentar i Rett24 av Jens E. A. Skoghøy, «Hvorfor en påstand om grunnlovsbrudd ikke utgjør et «rettskrav», er vanskelig å forstå».
Kjennelsen er imidlertid enstemmig når det gjelder påstandene om at brudd på regler i EMK og SP tillates fremmet etter tvisteloven § 1-3, fordi de to klagerne hadde et reelt behov for å få sin sak behandlet og kravet var tilstrekkelig aktuelt. Høyesterett uttalte at for fastsettelsessøksmål om brudd på en regel i EMK eller SP må søksmålet være igangsatt innen rimelig tid etter at bruddet skjedde for å ha tilstrekkelig aktualitet. Dette aktualitetskravet skal ikke praktiseres strengt i søksmål som gjelder tvangsinngrep i den personlige integritet, som var tilfellet i saken. Søksmålene ble dermed tillat fremmet for påstandene om brudd på EMK artiklene 3 og 8 og SP artiklene 7 og 17, men bare for tvangstiltak iverksatt i 2013 og senere.
Kommunikasjonskontroll i fengsler (HR-2024-775-A)
Høyesterett i avdeling har avsagt enstemmig dom i sak om kontroll av private telefonsamtaler under soning i fengsel. Spørsmålet for retten var om kommunikasjonskontrollen krenket innsattes rett til respekt for privatliv og korrespondanse etter EMK artikkel 8. Det sentrale spørsmålet var om inngrepene var i tråd med de tre vilkårene som følger av EMK artikkel 8 andre ledd; inngrep må ha hjemmel i lov, ivareta legitime hensyn og være nødvendig i et demokratisk samfunn.
Førstvoterende viste innledningsvis til at kontroll av innsattes telefonsamtaler ikke i seg selv er i strid med EMK artikkel 8, men at EMD sin praksis viser at kontrollen må ta hensyn til at innsatte er fengslet og at kommunikasjonskontroll stiller seg annerledes i fengsler enn i det sivile liv.
Det var ubestridt i saken at telefonkontroll ble gjennomført for å forebygge uorden og kriminalitet og slik sett hadde et legitimt formål. Ved vurderingen av lovhjemmel skilte Høyesterett mellom avlyttingen og opptakene av den innsattes samtaler. For opptakene var det klart at vilkårene for dette i straffegjennomføringsloven § 32 femte ledd ikke var oppfylt. Domstolen kom til at konstatering av krenkelsen utgjorde tilstrekkelig reparasjon i lys av EMK artikkel 13.
For telefonavlytting var det klart at inngrepet hadde hjemmel i straffegjennomføringsloven § 32. Ifølge bestemmelsens andre ledd andre punktum skal telefonsamtaler til og fra innsatte i fengsel med høyt sikkerhetsnivå som hovedregel kontrolleres, men unntak kan gjøres hvis «sikkerhetsmessige grunner ikke taler mot det». Det var særlig unntaket som ble drøftet i avgjørelsen, og om rammene for skjønnsutøvelsen var tilstrekkelig klar og forutberegnelig. Høyesterett kom til at bestemmelsen tilfredsstilte kravene som kan utledes av EMD sin praksis på bakgrunn av begrensninger i øvrige deler av bestemmelsen og Kriminalomsorgsdirektoratets retningslinjer.
Høyesterett vurderte videre om lovhjemmelen ga tilfredsstillende rettssikkerhetsgarantier ved at beslutningene fra myndighetene er gjenstand for kontroll. Høyesterett viste i den anledning til at det er etablert et tilsynsråd som kontrollerer straffegjennomføringen og som er uavhengige i medhold av straffegjennomføringsloven § 9. Videre viste Høyesterett til at innsatte kan påklage enkeltvedtak om kontroll etter forvaltningsloven, eller også til Sivilombudet. I tillegg pekte Høyesterett på at innsattes rettigheter sikres gjennom domstolskontrollen. På denne bakgrunn ble rettssikkerhetsgarantiene ansett tilstrekkelig ivaretatt.
Ved vurderingen av spørsmålet om inngrepet var nødvendig i et demokratisk samfunn – altså nødvendig og forholdsmessig – viste Høyesterett til at kommunikasjonskontrollen må sees i lys av at denne gjelder ved soning i fengsler med høyt sikkerhetsnivå hvor kontrollbehovet generelt er stort. Videre viste forarbeidene til straffegjennomføringsloven at bestemmelsen var basert på en konkret avveining av kontrollbehovet og de innsattes behov for kontakt med omverdenen. Høyesterett vektla også at det strenge kontrollbehovet for de fleste innsatte er av begrenset varighet, ettersom at innsatte kan overføres til fengsel med lavere sikkerhetsnivå etter å ha gjennomført deler av straffen. Saken skilte seg også fra andre saker hvor det er konstatert brudd på EMK artikkel 8 i EMD, fordi sensitiv kommunikasjon var unntatt kontroll. Endelig var kontrollene varslet gjennom automatiske talebeskjeder om at samtalene kunne avlyttes og tas opp. Etter en samlet vurdering kom Høyesterett derfor til at kontrollen fylte et presserende samfunnsmessig behov.
Endelig kom Høyesterett til at inngrepet ikke var mer omfattende enn nødvendig for å nå målet. I den anledning presiserte retten at det ikke kan kreves at fengselsmyndighetene vurderer om hver enkelt innsatt skal unntas fra stikkprøvekontroll, eller begrunne hvorfor vedkommende eventuelt ikke unntas, når det er vurdert om avlyttingen skal være obligatorisk eller sporadisk for hver avdeling. Kontrollregimet ble ansett forholdsmessig fordi det bygget på en avveining av hensynet til sikkerhet ved avdelingen mot de innsattes rett til respekt for privatliv og korrespondanse.
Den endelige konklusjonen var dermed at den innsattes rettigheter etter EMK artikkel 8 ikke ble krenket ved telefonavlyttingen av private telefonsamtaler under soning. NIM vil analysere hvorvidt avgjørelsen legger seg på en for restriktiv tolkning av EMDs praksis.