Denne artikkelen er skrevet av vår praktikant Hilda Bævre Bergseth.
Den 26. november avsa Høyesterett en dom hvor de frifant to personer som var ilagt forelegg for ikke å etterkomme politiets pålegg om å fjerne seg fra Olje- og energidepartementet hvor de demonstrerte.
Sakens bakgrunn og hovedspørsmål
Den 20. september 2022 ble det gjennomført en fredelig demonstrasjon av klima- og miljøbevegelsen Extinction Rebellion i Olje- og energidepartementets resepsjon. Etter å ha oppholdt seg omtrent fem timer i resepsjonen, fikk de pålegg av politiet om å fjerne seg ettersom resepsjonen skulle stenge. Politiet informerte imidlertid om at demonstrasjonen kunne fortsette på utsiden av bygget.
Da demonstrantene ikke fulgte politiets pålegg, men i stedet limte seg fast i veggen, besluttet politiet å pågripe dem. De to demonstrantene dommen gjelder ble satt i politiarrest i henholdsvis 4 timer og 2 minutter og 3 timer og 37 minutter. De ble siktet for overtredelse av politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5 for å unnlate å etterkomme politiets pålegg om å forlate resepsjonen og ble ilagt bøter.
Hovedspørsmålet i saken var derfor om straffen krenker demonstranters rett til å delta i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner. En slik rett følger av Grunnloven § 101 annet ledd, EMK artikkel 11 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 21.
Høyesteretts vurdering
Myndighetene kan gjøre inngrep i retten til å delta i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner når inngrepet har hjemmel i lov, følger et legitimt formål, som for eksempel offentlig trygghet eller å forebygge uorden eller kriminalitet, og er forholdsmessig. Forholdsmessighetsvurderingen går ut på at myndighetenes samlede tiltak – før, under og etter demonstrasjonen – må stå i et rimelig forhold til de legitime målene som ønskes oppnådd. For å vurdere forholdsmessigheten går Høyesterett dermed gjennom inngrepene politiet gjorde: politiets pålegg, pågripelsen og frihetsberøvelsen.
Når det gjelder politiets pålegg, slår Høyesterett fast at pålegg lovlig kunne gis i medhold av politiloven § 7 nr. 1 ettersom demonstrantene ikke fjernet seg i tråd med fristen politiet hadde satt.
Når det gjelder pågripelsene og frihetsberøvelsene kom Høyesterett til at straffeprosessloven § 173 første ledd hjemler grunnlag for pågripelse. Pågripelsens lengde må imidlertid vurderes opp mot kravene til nødvendighet og forholdsmessighet i straffeprosessloven § 170 a og EMK artikkel 5 nr. 1 bokstav b. Det vil si at politiet fortløpende må veie formålet med pågripelsen opp mot konsekvensene for den pågrepne. Hensyn som kan begrunne frihetsberøvelse er for eksempel konkret gjentakelsesfare eller behovet for å sikre bevis.
Høyesterett kom til at det var tilstrekkelig grunnlag for å pågripe demonstrantene og bringe dem til politihuset. Dette ble blant annet begrunnet i behovet for å avklare situasjonen og vurdere om straffesaker skulle opprettes.
Når det gjelder den videre frihetsberøvelsen hvor de siktede ble satt i fengselsceller, kom Høyesterett til at dette ikke var forholdsmessig. Politiet hadde ikke begrunnet nødvendigheten av å gjøre dette. Den videre frihetsberøvelsen hadde derfor ikke nødvendig hjemmel i lov og var med dette i strid med EMK artikkel 5 nr. 1.
Som følge av at demonstrantene var utsatt for en uhjemlet frihetsberøvelse, kom Høyesterett til at de ikke kunne bøtelegges for brudd på politiloven. Demonstrantene ble dermed frifunnet. Dette gjaldt til tross for at hjemmel for pågripelse forelå. Høyesterett var dessuten ikke enig med aktor i at resultatet måtte bli straffeutmålingsfrafall. Resultatet er i samsvar med tidligere Høyesterettspraksis, bl.a. HR-2023-604-A (XR 2) som gjaldt en liknende sak, og hvor resultatet også ble frifinnelse.
Oppsummert bekrefter altså HR-2024-2167-A den utviklingen vi har sett i nylig praksis. Etter pågripelse må den videre frihetsberøvelsen begrunnes i konkrete etterforskningsbehov veid opp mot belastningen den pågrepne opplever. Dersom nødvendige behov ikke kan identifiseres, har ikke inngrepet hjemmel i lov. I et slikt tilfelle mener Høyesterett at det ikke er nok å frafalle straffutmålingen. Demonstrantene skal i så fall frifinnes.