Kronikk av Anine Kierulf, UiO og NIM, for tiden konstituert dommer Borgarting lagmannsrett. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 21. desember.
… som ikke skjønte vitsen med menneskerettighetene?
Nylig presenterte Norges institusjon for menneskerettigheter, NIM, i samarbeid med danske og svenske partnere, en rapport om hva vi skandinaver kan og tenker om menneskerettighetene. Den er til å grunne på i hjertet.
Siden vi ligger i evig konkurranse, i alle fall sett fra Norge, kan jeg alt her røpe at svenskene vant. De har både mer kunnskap om menneskerettigheter, og er mest bekymret for dem. Danskene er dårligst. Det er typisk norsk å være middels.
Betryggende nok bekrefter undersøkelsen at svensken, dansken og nordmannen skjønner vitsen med menneskerettighetene. Hele 82 prosent svarer at slike rettigheter er viktige.
Spørsmålet er likevel om de har tatt poenget. Dykker vi litt ned i tallene viser det seg nemlig at rundt halvparten av oss ikke kan nevne en eneste menneskerettighet. Vi er enige om at menneskerettigheter er viktige, altså, vi vet bare ikke hva de er.
Selv de som kunne en menneskerett, klarte bare å nevne én. Én? Ikke rart at folk ikke har oversikt over alle menneskerettigheter, de er etter hvert ganske mange. Men topp tre eller fem? Av de som utgjør grunnlaget for vår sivilisasjon og har vært felles for våre europeiske rettsstater i alle fall de siste 75 årene? Eiendomsrett? Forsamlingsfrihet? Privatliv? Religionsfrihet? Rettferdig rettergang?
Nei. Den rettigheten flest kunne er viktig nok, den, altså – personlig forklarer jeg i alle fall gjerne hvorfor akkurat ytringsfriheten er en menneskerett (om jeg ikke alt har gjort det). Men bare ut fra Maslows behovspyramide (jeg fant i farten ingen undersøkelse over hvor mange skandinaver som kjenner til den) kunne man jo sett for seg at et par andre ting fremsto enda mer menneskelig grunnleggende. Retten til liv, for eksempel. Fravær av slaveri. Familieliv. Retten til ikke å bli utsatt for tortur.
Svenskene vant som sagt overordnet. Men også på et ganske urovekkende punkt, nemlig aksept for tortur. Så mange som 21% av svenskene mener det er greit med tortur hvis det brukes for å redde liv.
Jeg vet ikke hvordan det står til med den panskandinaviske Ex. phil. om dagen, men et slags utgangspunkt for den menneskelige opplysningsidé er vel at mennesker er mål i seg selv, ikke bare midler. En god del forskning, ikke minst etter 9/11 tilsier også at tortur funker ganske dårlig for å redde noe som helst. Fordi tortur er a) galt og b) ikke virker, er forbudet mot tortur en av de få absolutte menneskerettighetene som finnes.
Ytringsfriheten er blant de relative rettighetene. Den er der for å beskytte også de dundrende upopulære, forstyrrende og sjokkerende ytringene, men kan begrenses med lov hvis begrensningen ikke trår ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse for nære.
Selv denne eneste menneskerettigheten flest av oss kan, synes vi det er ganske greit å begrense. Bare 36 prosent av nordmenn mener at folk bør få uttrykke seg som de vil hvis de gjør narr av eller fornærmer andre mennesker.
Ta den, Sokrates, Gallileo, Luther, Luther King, Øverland, Monty Python, Rushdie, Xiaobo, Hebdo og Nytt på nytt. Og de fleste av oss andre, selv vi med noenlunde folkeskikk. Ingen ytringsfrihet for oss. Og ingen mulighet for våre medborgere til å heie frem eller kjempe mot det vi måtte ha på hjertet heller. Hvilke muligheter gir dette for demokrati?
Rundt 40 % av oss synes det er greit at staten overvåker eposter, sms’er og slikt hvis det kan virke kriminalitetsforebyggende. Tilliten er vårt skandinaviske gull, men Orwell ville nok sagt at den kan ha noen nedsider.
Er det så farlig? Livet går jo uansett sin skjeve gang, og våre stater gjør oss sjelden noe veldig fælt, selv om vi klager over dem hver dag. Det er farlig. Særlig når menneskerettslige demokratier stadig flere steder fremstilles som én (måtelig interessant) styreform blant flere. Det er vidunderlig at vi har det så bra i våre verdens mest vellykkede land at det i det hele tatt er mulig å være så bevisstløse om deres grunnlag. Men selv om menneskerettigheter startet som naturrett, er de ingen naturlov. De må forstås og forsvares hele tiden for å virke.