Kronikk av Anine Kierulf, førsteamanuensis UIO, spesialrådgiver NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 25. mai 2024.
Akademisk boikott av Israel er en dårlig idé.
Israels grusomheter på Gaza engasjerer sterkt. Og godt er det – vi ville ikke vært mennesker om vi ikke reagerte på drap på uskyldige sivile, lemlestelser av barn. Noen gir så det svir, noen demonstrerer med slagord og telt, noen forakter, fortviler eller blir apatiske.
Én reaksjonsform som brer om seg er krav om akademisk boikott av Israel. Hvorfor er ikke det åpenbart en god idé?
Akademisk fordi boikott hører til det politiske, ikke vitenskapelige domene. Forskningssamarbeid er ikke regimestøtte. Universiteter og fakulteter er forvaltere av sin egen, og ansattes og studenters akademiske frihet. Også friheten til å være helt uenig med rådende syn. Friheten fra å bli «kuppet» institusjonelt til politisk symbolikk man ikke finner formålstjenlig.
Universiteter er fora der faglig funderte samfunnskritikere forløses, de er ikke selv utøvere av kritikk. Deres formål er å legge til rette for at ulike synspunkter kan brytes mot hverandre i vitenskapelig konstruktive former. Å være et slikt forum fordrer vedvarende bestrebelser på nøytralitet. Også når – særlig når – sterke følelser krever stillingtagen i politiske spørsmål utenfor akademias formål.
Ikke-diskriminerende fordi det er vanskelig å enes om boikottkriterier: Er det advarsler mot folkemord, som i India? Krigsforbrytelser, som i Myanmar ? Menneskerettsbrudd? De begår selv vi. Eller må man være verdensledende i slikt, som Kina? Hvilke brudd er fæle nok? Lankesisk tortur? Norsk nedverdigende behandling? Nigeriansk steining av homofile? Må undertrykkelse av kvinner de være så grove som i Afghanistan, eller holder det med totalt abortforbud, som i Texas?
Man skulle tro at i alle fall jurister hadde en forståelse for prinsipielt begrunnede og likebehandlende prosesser. Boikottvedtaket ved juridisk fakultet, UiB tyder på noe annet: Et himmelropende dobbeltmoralsk vedtak, som professor Eirik Holmøyvik kalte det før han trakk seg som forskningsleder i protest.
Konsekvensielt fordi det er helt uklart om akademisk boikott virker. De kan virke negativt, noe også UIT-rektor Dag Rune Olsen forklarte godt på NRK: Russlandsboikotten har vært ødeleggende for forskningsbasert klima- og miljøsamarbeid i sårbare Arktis. Den rammer også den Russlandskunnskapen som er UiTs spesialfelt, det er ganske dumt i dagens geopolitiske landskap.
Insistering på institusjonell nøytralitet i møte med alt for blodig alvor fremstår feigt. Slikt er heller ikke lett å gjennomføre konsekvent i praksis. Rekk opp hånden de som maste om akademisk frihet da UiO lenge flagget med Ukrainsk flagg?
For å forstå hvorfor det gir mening å jobbe for akademisk frihet likevel, må fortvilte følelser lutres med fornuft: Et universitet har én forpliktelse foran alle andre: Sannhetssøken. Den forutsetter genuint fri brytning mellom – og samarbeid om – ideer. Selv de mest hårreisende av dem må kunne fremsettes. Det er denne friheten som gjør at studenter kan kreve akademisk boikott. Det er den som gir rom for følelsesdrevne demonstrasjoner på institusjoner som bare kan fungere etter sitt formål når kunnskapsbaserte utvekslinger drevet av interesse for å lytte til bedre motargumenter utgjør den klare hovedregel for debatt.
Vitenskap er bygging av kunnskap på kunnskap. Noe kunnskap står seg bedre over tid. Jorden er fremdeles mer rund enn flat, håndvask forebygger smitte, mennesker er mer følelsesstyrte enn rasjonelle.
Det siste er et godt argument for mellom slagene å tenke gjennom måter å beskytte grunnleggende verdier på, slik at de kan bevares også i krisetider. Det var derfor Stortinget denne uken enstemmig vedtok å sikre domstolenes uavhengighet i Grunnloven: Det er i tøvær vi må tekke taket, det er på solskinnsdagene vi må forberede oss på de urolige tidene, som kontroll- og konstitusjonskomiteleder Peter Frølich (H) sa.
Grunnlover er ikke noe for et akademia som vedvarende skal stille spørsmål til det bestående. Litt grubling på hvordan vi kan sikre akademisk frihet i splittende tider kan vi likevel vurdere. Vi kunne ta utgangspunkt i noe kunnskap som har stått seg en stund, som Kalvenrapporten om institusjonell nøytralitet fra 1967. Og Chicagoprinsippene om akademisk ytringsfrihet. Eller, for den som ønsker seg noe mer norsk: Hent opp kladden til en erklæring om akademisk ytringsfrihet i NOU 2022:2. Som Grunnloven finnes også den på begge målformer – det er bare å kladde videre.