Den siste utviklingen i EMDs prøving av norsk barnevernspraksis - Norges institusjon for menneskerettigheter

Innhold på denne siden

De siste månedene har Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) både avvist og kommunisert flere klager mot Norge på barnevernsfeltet. I denne artikkelen skriver vi om hva EMD legger vekt på i avgjørelsene, og hvilken betydning de kan ha for Norge.

1. Bakgrunn

EMD har de siste årene behandlet en rekke saker som omhandler norsk barnevernspraksis. NIM har skrevet mye om dette, se for eksempel rapporten «Hvorfor dømmes Norge i EMD? En statusrapport om barnevernsfeltet», og nettsakene «De norske barnevernssakene – ofte stilte spørsmål» og «Rekordantall saker mot Norge avgjort av EMD». Alle avgjørelsene fra EMD gjelder spørsmålet om Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8 om retten til familieliv er krenket som følge av norske myndigheters avgjørelser i barnevernssaker. Dette er også grunnlaget for de nyeste sakene EMD har avvist og kommunisert mot Norge.¹

Kritikken fra EMD tidligere har særlig vært rettet mot norske myndigheters ivaretakelse av målet om gjenforening mellom barn og biologiske foreldre. EMD har i flere saker kommet til at norske myndigheter har gitt opp dette målet for tidlig og uten en god nok begrunnelse. Det har i hovedsak ikke vært omsorgsovertakelsene i seg selv som har vært gjenstand for kritikk, men begrensninger i samvær mellom foreldre og barn, samt adopsjon. Særlig har EMD konstatert krenkelse i tilfeller der svært begrenset samvær ikke har blitt tilstrekkelig begrunnet av nasjonale myndigheter. ²

2. Tolv avvisningsavgjørelser

2.1 Hva avgjørelsene gjelder

I løpet av de fire første månedene av 2024 har EMD publisert tolv avvisningsavgjørelser i barnevernssaker mot Norge.³ Sakene gjelder beslutninger om omsorgsovertakelse, tilbakeføring og samvær. I syv av avgjørelsene behandler domstolen spørsmål om samvær.⁴ Spørsmål om tilbakeføring etter omsorgsovertakelse behandles i fem avgjørelser,⁵ mens omsorgsovertakelse behandles i tre.⁶ Alle klagene som avvisningsavgjørelsene er bygget på, har blitt levert i etterkant av at Høyesterett i storkammer justerte norsk praksis i kjølvannet av EMDs storkammersak Strand Lobben m.fl. mot Norge i 2019. Dommene fra Høyesterett som justerte kursen etter kritikken fra EMD, kom med sentrale avklaringer om norsk lov og praksis. De seneste avvisningsavgjørelsene kan derfor si noe om hvorvidt EMD godtar den kursjusteringen norske myndigheter har foretatt.

Etter EMK artikkel 35 nr. 3 kan EMD avvise en avgjørelse som den mener er «manifestly ill-founded» – «åpenbart grunnløs». Avvisning innebærer at EMD etter en konkret vurdering har kommet til at saken klart ikke kan føre frem. I noen avvisningsavgjørelser gjør EMD likevel relativt detaljerte vurderinger av de materielle spørsmålene i saken. Dette er tilfellet i alle de tolv avvisningsavgjørelsene.

2.2 Gjenforeningsmålet og kravet til «relevant and sufficient reasons»

2.2.1 Generelt om avgjørelsene

De nasjonale avgjørelsene som vurderes som inngrep i de tolv avvisningsavgjørelsene er enten en omsorgsovertakelse, manglende tilbakeføring og/eller begrenset samvær. Vurderingstemaet EMD oppstiller er hvorvidt det foreligger «relevant and sufficient reasons» for inngrepet i retten til familieliv i artikkel 8. ⁷ Det stilles på denne måten strenge krav til nasjonale myndigheters begrunnelse for de vedtakene som er truffet og den overprøvingen som er skjedd i domstolene. Videre stiller EMD også krav om at foreldrenes interesser må være tilstrekkelig hensyntatt gjennom hele prosessen.

I alle de tolv sakene som EMD har behandlet, har domstolen lagt stor vekt på at norske myndigheter har foretatt en konkret og detaljert vurdering av omstendighetene rundt det inngrepet som er foretatt. Foreldrenes omsorgsevne, barnets omsorgsbehov, i hvilken grad hjelpetiltak har blitt tilbudt og barnets egne meninger om situasjonen, har etter EMDs oppfatning blitt grundig vurdert og avveid i alle sakene. I flere av avgjørelsene har EMD også godtatt svært begrenset samvær på helt ned til to ganger i året. Dette er nytt, da EMD tidligere har gitt uttrykk for at et så begrenset samvær normalt ikke vil være tilstrekkelig til å opprettholde gjenforeningsmålet. I de nyeste avvisningsavgjørelsene viser EMD til at nasjonale myndigheter har foretatt en god avveining av barnets interesser sett opp imot hensynet til gjenforening og de biologiske foreldrenes interesser. Disse avveiningene og konkrete begrunnelsene bak begrenset samvær hevder EMD at skiller de nye avvisningsavgjørelsene fra tidligere saker der Norge har blitt felt for manglende ivaretakelse av hensynet til gjenforening ved spørsmål om samvær.⁸

2.2.2 M.N. mot Norge

En av sakene der EMD godtar svært begrenset samvær er M.N. mot Norge. Foreldrene i saken hadde blitt fratatt omsorgen for sine fire barn som følge av bekymringer fra barnevernets side knyttet til vold i hjemmet og rusmisbruk. Saken endte hos Høyesterett, som vurderte samværsomfanget for de to minste barna. Samværet ble fastsatt til tre timer fem ganger i året.

Den norske høyesterettsdommen (HR-2021-475-A) ble avsagt som en del av tre saker Høyesterett slapp inn til behandling samtidig i etterkant av Strand Lobben-avgjørelsen og etter storkammersakene som ble avgjort året før.⁹ I en annen av disse tre avgjørelsene fastslo Høyesterett at et begrenset samvær på tre til seks ganger i året i utgangspunktet ikke er egnet til å ivareta målet om å legge til rette for å styrke og utvikle båndene mellom foreldre og barn.¹⁰ Likevel ble samvær satt til tre timer fem ganger i året i HR-2021-475-A, som ble klaget inn til EMD. Begrensningen i samværet ble særlig begrunnet i at samvær fram til tidspunktet for avgjørelsen hadde vært belastende for barna og utløst sterke reaksjoner hos dem, samt at barna begge var svært sårbare og ikke ønsket mer samvær. I avvisningsavgjørelsen kom EMD til at nasjonale domstoler hadde vurdert situasjonen grundig og gitt en tilfredsstillende begrunnelse for det begrensede samværet, samt involvert foreldrene på tilstrekkelig vis.

2.2.3 H.H. mot Norge

I H.H. mot Norge var samvær fastsatt til to timer seks ganger i året av tingretten. I sin vurdering vektla EMD at tingretten eksplisitt hadde uttalt at samværet måtte settes på et nivå som gjorde at gjenforeningsmålet ikke ble uthult, og at den hadde oppgitt spesifikke grunner til hvorfor samværet likevel måtte begrenses. EMD viste særlig til at tingretten hadde analysert barnets negative reaksjoner til tidligere samvær i detalj. Kravet til «relevant and sufficient reasons» var dermed innfridd.

2.3 Vekten av barnets mening

I flere av avvisningsavgjørelsene legger EMD vekt på at norske myndigheter har tatt barnets egen oppfatning av situasjonen i betraktning ved vurderingen av retten til familieliv i artikkel 8 er krenket. Dette kommer for eksempel til uttrykk i avvisningsavgjørelsen M.J.M mot Norge, som gjaldt spørsmålet om hvorvidt manglende tilbakeføring var i strid med EMK artikkel 8 nr. 2. Barna var henholdsvis 16 og 12 år gamle, og eldstedatter var svært motvillig til å flytte tilbake til mor. EMD la vekt på at tingretten hadde foretatt en grundig vurdering av barnas omsorgssituasjon og deres egne meninger om tilbakeflytting og uttalte:

«It is apparent to the Court that the impugned decision not to lift the care orders was taken in pursuance of Xs and Ys best interests. Moreover, the weight attached to the girls’ views, notably in view of their age at the time, by the domestic authorities aligned, in the Courts assessment, with the weight that ought to be given to children’s opinions in cases such as the present one.»¹¹

Også i R.A mot Norge viser EMD til barnets syn. Klageren i saken mente at nasjonale domstoler hadde krenket artikkel 8 ved å ikke oppnevne en sakkyndig for å vurdere spørsmålet av om barnet skulle tilbakeføres til sin biologiske mor. EMD avviste anførselen og viste spesielt til at omsorgsovertakelsen gjaldt en 11-år gammel gutt som hadde mange tanker om situasjonen han befant seg i.¹²

2.4 Foreldrenes interesser og et oppdatert beslutningsgrunnlag

EMD har i EMK artikkel 8 innfortolket visse allmenne rettssikkerhetsgarantier som blant annet innebærer at foreldrenes interesser må bli tilstrekkelig ivaretatt under hele prosessen og at avgjørelsen må bygge på et oppdatert og bredt beslutningsgrunnlag.

I flere av avvisningsavgjørelsene viser EMD til at begge foreldrene er representert av en advokat og har deltatt aktivt i behandlingen av saken. Videre har EMD også i flere av avgjørelsene fremhevet viktigheten av at foreldrene hele tiden har hatt mulighet til å ha kontakt med barna gjennom den samværsordningen som er etablert, og at de kan kreve saken behandlet på nytt i fremtiden.¹³

EMD vektlegger også i flere av avgjørelsene at foreldrene hadde fått tilbud om en rekke hjelpetiltak tidligere i prosessen uten at dette forbedret barnas omsorgssituasjon i tilstrekkelig grad.¹⁴ Et eksempel er M.N. mot Norge, der EMD legger vekt på at barnevernet i over åtte år hadde prøvd en rekke hjelpetiltak overfor foreldrene. Et annet eksempel er M.R. og K.G. mot Norge. Samværet var der fastsatt til fem ganger i året for mor og to ganger i året for far. I vurderingen av om artikkel 8 er krenket viser EMD til tidligere dommer der Norge har blitt felt for manglende begrunnelse for svært begrenset samvær og uttaler:

«The Court considers, however, that there are important differences in the facts of this case compared to those cited in the previous paragraph. In particular, it is apparent from the domestic decisions that numerous assistance measures were offered, several of which were refused.»¹⁵

Kravet til et bredt og oppdatert beslutningsgrunnlag understrekes også i avvisningsavgjørelsen A.T. mot Norge, der oppnevning av en sakkyndig hadde medført at høringen i nemnda knyttet til en omsorgsovertakelse ble utsatt noen måneder. EMD viser til at saken var kompleks, og kommer til at utsettelsen ikke strider mot kravene etter artikkel 8.

2.5 Rett til å praktisere egen kultur i H.B. med flere mot Norge

Norge har tidligere blitt kritisert av EMD for å ikke ta tilstrekkelig hensyn til barns religiøse og kulturelle bakgrunn ved tvangsadopsjon. I storkammersaken Abdi Ibrahim mot Norge (II) fra 2021 hevdet klageren at en tvangsadopsjon og prosessen forut for denne ikke hadde ivaretatt kravet til religionsfrihet i EMK artikkel 9. EMD vurderte spørsmålet etter artikkel 8 med artikkel 9 som tolkningsfaktor og kom til at det forelå krenkelse av artikkel 8 fordi myndighetene ikke hadde gjort nok for å opprettholde kontakt mellom mor og barn, samt etterkomme morens ønske om at barnet skulle ha kjennskap til egen kultur.

I avvisningsavgjørelsen H.B. med flere mot Norge hadde klageren anført at en omsorgsovertakelse var i strid med religionsfriheten etter artikkel 9 fordi barna ikke ville kunne ta del i sin malaysiske kultur, religion og språk mens de var plassert i fosterhjem. EMD viste til at vedtaket ikke ble fattet på grunn av familiens religiøse eller kulturelle bakgrunn, og mente at saken skilte seg fra Abdi Ibrahim mot Norge (II) fordi samværsordningen som var etablert tilrettela for ivaretakelse av barnas tilknytning til sitt kulturelle og religiøse opphav.

3. Syv kommuniserte saker

EMD kommuniserte i januar syv saker om barnevern mot Norge.¹⁶ At en sak er kommunisert betyr at EMD henvender seg til partene og ber om deres syn på saken eller deler av den. En kommunisert avgjørelse er ikke ensbetydende med en fellende dom, men kan indikere at domstolen vil avsi en realitetsavgjørelse om spørsmålet.

Fem av sakene gjelder omsorgsovertakelser og samvær. De andre to gjelder tvangsadopsjon. Ifølge Rett24 har Regjeringsadvokaten opplyst om at alle sakene er avgjort av norske domstoler i perioden 2020 til 2022, altså etter avgjørelsene i Høyesterett i 2020 som justerte kursen for norsk barnevernspraksis. EMD har ikke behandlet noen saker om tvangsadopsjon mot Norge knyttet til klager levert etterkant av storkammersakene i 2020.

En av sakene om tvangsadopsjon som nå er kommunisert, ble behandlet av Høyesterett i HR-2020-1929-A. Saken gjaldt en åtte år gammel gutt som hadde vært i barnevernets omsorg siden han var nyfødt. Ett av spørsmålene for Høyesterett var om tidligere feil fra myndighetene får betydning for adopsjonsvurderingen. Bakgrunnen var at tingretten, ifølge Høyesterett, hadde bygget på feil rettslig utgangspunkt for samværsfastsettelsen. Høyesterett kom til at staten, på tross av feil rettslig utgangpunkt i tingretten, likevel hadde oppfylt plikten til å arbeide for tilbakeføring. Feilen fikk derfor ikke betydning i adopsjonsvurderingen.

EMD har tidligere uttalt seg om betydningen av at myndighetene ikke har gjort nok for å ivareta gjenforeningsmålet på et tidligere stadium av saken. I Strand Lobben m.fl. mot Norge uttalte EMD:

«Thus, where the authorities are responsible for a situation of family breakdown because they have failed in their above-mentioned obligation, they may not base a decision to authorise adoption on the grounds of the absence of bonds between the parents and the child».

Det kan derfor bli spennende å se hvordan EMD bedømmer dette tilfellet.

4. Oppsummering

Per april 2024 har EMD avsagt 24 dommer om barnevern mot Norge der det har blitt konstatert krenkelse av EMK artikkel 8 og seks dommer der Norge har blitt frifunnet. I 2023 og 2024 har EMD også avvist 25 barnevernssaker med begrunnelse. Dette medfører at EMD på nåværende tidspunkt har avsagt flere avgjørelser som frifinner Norge i form av enten avvisning eller dom enn dommer som feller Norge på barnevernsfeltet. Et sentralt spørsmål blir dermed om EMD kan anses å ha godtatt den kursjusteringen Høyesterett foretok i 2020. Utfallet av de syv kommuniserte avgjørelsene vil bli viktig i denne sammenheng. Særlig gjelder dette spørsmålet om norsk praksis for tvangsadopsjon er i samsvar med artikkel 8, som ikke har blitt vurdert av EMD for norske dommer avsagt i etterkant av kursjusteringen.

Denne artikkelen har blitt oppdatert etter at EMD publiserte to nye avvisningsavgjørelser i slutten av forrige uke.