Kronikk av Anine Kierulf, førsteamanuensis UIO, spesialrådgiver NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 20. april 2024.
Mot magefett og Durek har domstolene lite å stille opp med.
Du har neppe kunnet unngå å få med deg vårens plan om å sikre den norske rettsstaten. Den som skal hindre Norge i å følge i Polens og Ungarns autoritære fotspor? Du har unngått det?
Da er du i godt selskap. Men den 14. mars, da den fjerde statsmakts forsider var fylt med tunge saker om magefettet (Dagbladet), Ivar Tollefsens rentekostnader (DN), sjaman Durek (VG) og en multinerd som er innehaver av Norges kanskje mest spesielle butikk (Aftenposten), holdt vår første statsmakt høring om hvordan vår tredje statsmakt kan sikres mot fremtidens polske stormer og ungarske nordvest.
Første steg i autoritære lederes demokratinedbygging er nemlig å vingeklippe den dømmende makt. Det er mye greiere å undertrykke borgere uten sånne brysomme kontrollører av de politiske statsmakter som det domstoler er.
Derfor anbefalte Domstolskommisjonen (NOU 2020: 11) å bardunere ned domstolenes uavhengighet i Grunnloven. Grunnloven er jo heller ingen garanti, men den gjør det litt vanskeligere å blåse bort domstolsuavhengigheten med ordinær politisk kuling.
Utfallet av grunnlovshøringen 14. mars kommer om noen uker. De som venter i åndeløs spenning gjør det til lyden av et rungende medialt gjesp. Eller, som en riksvariant svarte da en sentral stortingsaktør vennlig gjorde hen oppmerksom på hva som foregikk: «Beklager, tror jeg glemte å svare deg. Denne saken blir for spesiell til at vi kan prioritere den».
Saken er spesiell. Domstolene finnes knapt i Grunnloven av 1814. Og der andre sentrale grunntrekk i vår statsrett er kommet på plass etter hvert, er den statsmakt som i siste instans skal passe på at Grunnloven følges, nesten fraværende.
Domstolene er nok litt fjerne for Vanlige Folk™. Det er ikke Domstolskommisjonens skyld. I motsetning til mange kommisjoner fulle av jusnerder, bøyde denne seg bakover i bro for å lufte sine grublerier vidt og bredt, hos politikere, presse – og Vanlige Folk. Selv vi jusnerder som ikke var med i kommisjonen, ble hørt.
Hva går sikringsplanen ut på? Den er i grunnen veldig lite spesiell. Alt som foreslås grunnlovfestet har vært norsk lov lenge. Det trenger altså bare en bardun.
At det finnes – og bør fortsette å finnes – flere domstoler i Norge enn Høyesterett, for eksempel: tingretter og lagmannsretter. Leser du Grunnloven i dag, vil du tro at domstolene våre er Høyesterett – og riksretten. Av de rundt 25.000 dommene som avsies årlig, ble i fjor 85 avsagt av Høyesterett. Riksretten har ikke dømt på snart hundre år.
Og at dommere ikke kan avsettes før de er 70 år, og at Høyesterett ikke kan ha hur mange dommere som helst. Er det så viktig? Ungarsk nordvest blåser opp med pensjonering av dommerne man ikke liker, slik også Reichskommisar Terboven prøvde her hjemme i 1940. Den tiltar med å stappe domstolen som en pølse full av lydige dommere man liker.
For at ikke den tiltagende politisering av det meste skal korrumpere domstolene også, vil man grunnlovsfeste den uavhengige domstoladministrasjonen som allerede har virket i over tyve år.
Så det er ikke mye kontroversielt, dette. Det handler jo ikke akkurat om noe så statsbærende som antall tingretter heller. SP og SV er skeptiske likevel.
Og grunnlovsforslag er noe eget. De velter lett på oppløpssiden, når en eller annen jusnerd i siste indre tegner skrekkbilder av skrivebordsscenarier som skremmer stortingsrepresentanter fra å stemme for dem. Det er ganske lett gjort, for grunnlovsforslag er, paradoksalt nok, ofte mye dårligere forberedt og gjennomtenkt enn vanlige lovforslag. Men dette gjelder ikke Domstolskommisjonens forslag.
I denne runden skyldes heller ikke stortingsrepresentant Nils Bjørkes (SP) skepsis at juristene er uenige – men at de er for enige. De fleste jurister er nemlig for disse forslagene her. Det er visst suspekt. Heldigvis for Bjørke – og forslagene – har jusnerden som vanligvis har innsigelser til grunnlovsforslag han ikke selv har utformet, innsigelser også til disse. Kanskje er det nettopp det som vil gjøre at domstolsforslagene slører gjennom Stortinget i mild maibris, hvem vet. Neppe vi avislesere – med mindre vi følger nøye med på Stortingets hjemmesider.
Anine Kierulf er for tiden konstituert dommer i Borgarting lagmannsrett, og er derfor enda mer opptatt av domstolene enn ellers.