Meldinger i mediene om savnede personer er noe av det som får det til å knyte seg aller mest i magen. Aller verst er det når det er barn det gjelder. Heldigvis har vi gode rutiner i Norge, for søk, informasjonsspredning og samarbeid mellom offentlige etater og frivillige krefter. Som regel går det derfor ikke så lang tid før vi vet hva som har skjedd.
Kronikk av Kirsten Kolstad Kvalø. Opprinnelig publisert i Dagsavisen 18. januar 2023.
Men sånn er det ikke for alle. Flere medier har de siste ukene skrevet om at det har forsvunnet 432 barn fra norske asylmottak og omsorgssentre siden 2015 som ingen kan gjøre rede for. 432 barn. Det er 17 skoleklasser. NRKs gjennomgang viser at det sjelden letes etter disse barna..
Norske myndigheter har et ansvar for barn som bor på norske asylmottak og mottakssentre. Når de kommer hit uten foreldre eller andre følgepersoner, har staten omsorgsansvaret. Dette gjelder helt uavhengig av hva som blir utfallet av asylsaken deres. Så lenge de er i Norge, er de våre barn.
Å ikke lete etter asylbarn, i motsetning til norske barn, er en forskjellsbehandling som ikke kan begrunnes, og som derfor bryter med barnekonvensjonen. I tillegg risikerer vi at disse barna blir utsatt for en rekke andre menneskerettighetsbrudd etter at de forsvinner. Det kan være snakk om menneskehandel eller seksuell eller annen utnytting. Noen kan miste tilgangen til nødvendig helsehjelp og andre grunnleggende rettigheter, fordi de av ulike grunner har gått under jorda. Om de utsettes for dette, og hvor mange det eventuelt gjelder kan vi ikke svare på, for vi vet jo ikke hvor de er.
Norge bryter også barnekonvensjonen når det gjelder omsorgen for de enslige mindreårige asylsøkerne over 15 år. Dette har NIM pekt på i en årrekke, og vi utga en rapport om dette i 2017. Denne gruppen barn får et omsorgstilbud som er langt dårligere enn andre barn under statens omsorg blant annet når det gjelder bemanning og fysiske forhold. Det innrømmer også myndighetene selv, senest i forbindelse med lovendringer fra 2021 hvor det fremgikk tydelig at denne gruppen mottar et mer begrenset omsorgstilbud. Når en skal vurdere tiltak som forebygger forsvinninger, er det derfor også viktig å vurdere om omsorgstilbudet deres er forsvarlig.
På spørsmål fra FNs torturkomité i en rapport levert i fjor, svarer norske myndigheter at det er grunn til å tro at de aller fleste enslige asylsøkerbarn forlater mottakene frivillig og drar til andre europeiske land. Hvis det er sånn, hvorfor har man ikke gjort en innsats for å finne ut at de forsvant såkalt frivillig? Hvordan går det med disse barna i disse andre europeiske landene? Er det noen fare for at de kan utsettes for skade eller fare? Hele premisset om at de drar frivillig vitner om en manglende forståelse for det ansvaret vi har for barn som oppholder seg i Norge uten følgepersoner. Når du ikke vet hvor et barn du har ansvar for er, så trekker du ikke bare på skuldrene og mumler «frivillig».
Denne måneden måtte justisministeren svare om forsvinningene i en debatt på Stortinget. Hun understreket at hun tok funnene veldig alvorlig, og varslet rutinegjennomgang i de berørte etatene. Det er bra. Men det er grunn til å minne om at dette ikke er første gang politikerne får høre om dette problemet. Allerede i 2005 fikk Norge kritiske merknader fra FNs barnekomité, om at vi ikke etterlevde barnekonvensjonens forpliktelser på dette området. Siden har kritikken blitt gjentatt, og nå også fra andre organer som FNs torturkomité og FNs menneskerettskomité.
Ungdomsorganisasjonen Press har i over 20 år hatt kampanjer og aksjoner som setter søkelys på alle de savnede barna. Organisasjonen har gitt ut tre rapporter, i 2008, 2013 og 2017, som viser omtrent det samme som det NRK har avslørt i 2022. Politikerne har blitt like opprørte hver gang saken har blusset opp. I 2015 vedtok et samlet storting at politiet skal lete etter disse barna, uten unntak. Men siden den gang har vi altså mistet oversikt over 432 barn.
Det er på tide at myndighetene tar inn over seg det ansvaret vi har for barn som kommer alene til Norge, og sørger for å lage varige løsninger som gjør at det blir en ufravikelig rutine å gjøre det vi kan for å finne barn som forsvinner i Norge. Dette handler ikke om asyl- eller innvandringspolitikk, men om grunnleggende barnerettigheter. Selvfølgelig skal vi lete etter barn som forsvinner. Barn i Norge er vårt ansvar.