Kronikk av Anine Kierulf, førsteamanuensis UIO, spesialrådgiver NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 18. mars 2023.
Det er greiest ikke å tenke på kriser. Men å regulere dem uten å ha tenkt på dem er risikosport.
Våren 2019 havnet jeg, litt tilfeldig, på et forsvarskurs om Norges sikkerhetstenkning, om vår beredskap overfor kriser og krig. Den hadde jeg knapt tenkt på før.
Som jurist og «sivilist» (forsvarsfolks versjon av «ikke-jurister») har jeg nok tenkt mer på frihet enn på sikkerhet. På kurset fikk jeg «sjekket mine privilegier», som det nå heter. Det vi lærte var åpenbart alvor. Krisescenariene var likevel litt vanskelige å ta inn over seg – de fremsto mer som teoretiske muligheter i vår norske idyll. Slikt skjer jo ikke her, liksom?
I en ny rapport hadde Direktoratet for sikkerhet og beredskap (DSB) samlet det siste tiårets analyser av kriser som kunne ramme Norge. Der var det en matrise. X-aksen var sannsynlighet og y-aksen konsekvenser. «Pandemi» var alene i øvre høyre hjørne.
I desember 2019 leverte Beredskapshjemmelutvalget sitt forslag om en generell krisefullmaktslov, til lunken mottagelse. Var den nå så viktig, egentlig? Og gav den ikke alt for vide fullmakter til regjeringen? De fleste fikk den knapt med seg.
Tre måneder senere, i de hektiske marsdagene 2020, etter nedstengningen av Norge, gav forslaget grunnlag for koronaloven. Som i alle fall etter litt flikking ble ganske bra. Resten er, som det heter, historie. En historie vi nå er så lei av at det gjør godt ikke å tenke mer på den. Det bør vi nok gjøre likevel.
For noe må vi jo ha lært. Etter koronaerfaringene er vi kanskje litt bedre forberedt på pandemihåndtering, i alle fall. Men hva med alle de andre scenariene? Evner vi (sivilister) egentlig å planlegge for det ukjente overhodet? Eller er vi dømt til bare å forberede oss i retrospekt, på det vi allerede er blitt utsatt for?
Denne uken kom boken «Kriseregulering – lovgivning under koronakrisen», redigert av jusprofessorene Benedikte Høgberg og Christoffer Eriksen ved UiO og Eirik Holmøyvik ved UiB.
Med kritiske, men konstruktive bidrag fra over tyve jusforskere (inkludert undertegnede), fra syv forskningsinstitusjoner, søker boken å fylle de juridiske hullene regjeringens egne koronarapporter etterlot.
Boken gjør imidlertid langt mer: En snau tredjedel av den er skrevet av de tre redaktørene selv, og løfter blikket – slik at det skal være mulig nettopp å forberede seg også på det ukjente: Hva er de rettslige rammene for krisehåndtering i Norge? Hvilke krav stiller Grunnloven og menneskerettighetene til reguleringers form og innhold – og hvorfor? Hva går tapt hvis åpenhet og kontrollmekanismer overses? Hvordan kan vi ruste oss til regulering av fremtidige kriser?
Hastereguleringer på direkten under en uoversiktlig pandemi er risikosport. Ikke rart de av og til bommet – og all ære til byråkrater og andre som jobbet overtid med å utforme dem, og ofte bare fikk kjeft likevel. Desto større grunn til i neste krise å åpne opp prosessene mer, for å luke ut feil underveis. Til å huske at det er Vanlige Folks tur til å bli hørt, selv i kaos. Til å løfte viktige beslutninger opp over sektortunnelsyn til fora der flere syn gir overblikk og der demokratisk kontroll kan utøves. Statsråd, for eksempel.
For selv Grunnloven kan man bomme på. Slik regjeringen gjorde da den lot Helsedirektoratet vedta nedstengningen av Norge 12. mars, selv om «saker av viktighet» skal besluttes i statsråd.
Hvordan kan man bomme på Grunnloven? Det spør mine studenter i statsrett om. Heldigvis. Det kan man når man har levd så lenge og så godt i landet at Grunnloven er noe man primært forholder seg til i 17. mai-taler. Fordi man ikke har trengt den, brukt den, tenkt over hvorfor man har den. Fordi alt har gått så bra, så lenge.
Da jeg studerte var Grunnloven for spesielt interesserte. Det er den i mindre grad nå, takket være Stortingets grunnlovsreform i 2014. Ett mål med reformen var at Grunnloven burde brukes mer. Boken understreker at dét i alle fall er én ting å lære til neste krise: Grunnlovens bestemmelser om statsmaktenes fordeling og kontroll, om rettsstat, demokrati og «en åpen og opplyst offentlig samtale» er ikke bare teoretiske interessante hindringer for myndighetsutøvelse. De er praktiske kjøreregler, ofte velbegrunnede – og kan være til stor hjelp.