Mandag 23. januar 2023 konkluderte Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) i storkammer med at det krenket ytrings- og informasjonsfriheten å kreve merking av en barnebok som skadelig for barn, utelukkende på grunn av at den inneholdt fremstillinger av likekjønnede forhold.
Sakens bakgrunn
Saken Macatė mot Lithuania hadde sin bakgrunn i at en litauisk, lesbisk barnebokforfatter hadde skrevet en bok som inneholdt nytolkinger av tradisjonelle eventyr, hvor to av de seks eventyrene hadde rollefigurer i likekjønnede forhold. Blant temaene som ble tatt opp i de seks eventyrene i boken var mobbing, stigmatisering, skilsmisse og innvandring. Bokas målgruppe var barn på i tiårsalderen.
Kort tid etter at boka ble gitt ut mottok universitetsforlaget, som hadde stått for utgivelsen, og kulturdepartementet, som hadde gitt penger til publiseringen, klager på boken. Blant annet stilte medlemmer fra parlamentet spørsmål ved publiseringen. Rektoren ved universitetet som hadde gitt ut boken besluttet å trekke den tilbake. Da boka senere ble utgitt igjen, ble den merket med at dens innhold kunne være skadelig for barn under 14 år.
Forfatteren tok saken inn for litauiske domstoler, og argumenterte for at fremstillinger av likekjønnede forhold ikke kunne anses som skadelige for barn uavhengig av alder, men tapte saken i alle instanser.
Saken i EMD
Saken ble så klaget inn for EMD. Klageren mente at den midlertidige tilbaketrekningen av boken og det etterfølgende kravet om å merke boken som skadelig for barn under 14 år, innebar en krenkelse av ytrings- og informasjonsfriheten etter EMK artikkel 10.
Videre ble det anført at kravet om merking av boken og den midlertidige stansen i distribusjon også var i strid med diskrimineringsforbudet etter EMK artikkel 14 lest i sammenheng med artikkel 10, fordi disse tiltakene ble gjort utelukkende på grunn av at boken inneholdt en positiv fremstilling av likekjønnede forhold.
EMDs vurdering
Inngrep i klagerens ytringsfrihet
Utgangspunktet er at enhver har ytrings- og informasjonsfrihet. For at offentlig myndigheter skal kunne gjøre inngrep i denne retten, kreves det at tiltaket har i) hjemmel i lov, ii) ivaretar et legitimt formål og iii) er forholdsmessig.
Domstolen vurderte at den midlertidige stansen i distribusjonen og merkingen av boken som skadelig for barn under 14 utgjorde et inngrep i klagerens ytringsfrihet. Tilbaketrekningen og merkingen hadde etter all sannsynlighet ledet til at færre leste den, og merkingen hadde en innvirkning på klagerens omdømme som barnebokforfatter og kunne følgelig avskrekke henne og andre fra å skrive og utgi lignende materiale.
Domstolen mente videre at inngrepet kunne tilskrives offentlige myndigheter. Den viste til tiltakene var iverksatt av universitetet, som var et offentlig organ, og at de var iverksatt for boken skulle være i tråd med kravene i loven om beskyttelse av mindreårige, og på bakgrunn av henvendelser fra parlamentsmedlemmer.
Hjemmel i lov
Den litauiske loven om beskyttelse av mindreårige definerte skadelig innhold som “that which expresses contempt for family values, [or] encourages a different concept of marriage and creation of family from the one enshrined in the Constitution and the Civil Code”. Domstolen påpekte at enkelte av formuleringene var vage, men da ingen av partene hadde knyttet noen merknader til klarheten i loven og behovet for forutsigbarhet, aksepterte domstolen at inngrepet hadde hjemmel i lov.
Hadde restriksjonene et legitimt formål?
Partene var uenige om hva som var formålet med den midlertidige distribusjonsstansen og merkingen av boken. Litauiske myndigheter hadde hevdet at formålet var både å skåne barn fra eksplisitte seksuelle skildringer, og å skåne dem fra innhold som presenterte homofile forhold som bedre enn heterofile. EMDs storkammer vurderte selv innholdet i boken, og fant verken at den viste eksplisitte seksuelle skildringer, eller at den nedvurderte heterofile forhold. EMD fant at det egentlige formålet var å hindre barn fra informasjon som viser likekjønnede forhold som likeverdige med andre forhold.
Domstolen gikk deretter over til å vurdere om dette var et legitimt formål. Innledningsvis viste domstolen til sin egen tidligere praksis der den har slått fast at forbud mot å fremme homofili overfor mindreårige ikke kan anses som legitime etter EMK. Domstolen har i tidligere dommer tidligere uttalt at denne typen lovgivning bidrar til stigma, fordommer og homofobi, noe som ikke er i tråd med prinsippene om likestilling, toleranse og pluralisme som kjennetegner et demokratisk samfunn, og som EMK bygger på.
I en gjennomgang av relevante prinsipper for vurderingen trakk domstolen fram barnets beste som et sentralt moment i vurderinger saker som angår barn. Videre viste domstolen til barns lettpåvirkelighet, og barns rett til utdanning, inkludert god og alderstilpasset seksualundervisning, som momenter. Domstolen viste også til at den tidligere hadde akseptert restriksjoner på barns tilgang til informasjon, blant annet på grunn av at informasjonen oppfordret til skadelige eller straffbare handlinger, fordi informasjonen inneholdt svært fordomsfulle anklager om skeive, og informasjon i form av reklame som kunne påvirke barn.
Domstolen understreket likevel at den tidligere ikke har akseptert praksis som var diskriminerende mot en homofil minoritet. Domstolen viste til at forskjellsbehandling basert på seksuell orientering – i likhet med kjønn – krever svært overbevisende og tungtveiende grunner for å anses som legitime. Domstolen spesifiserte at forskjellsbehandling utelukkende basert på betraktninger om seksuell orientering er uakseptabelt etter EMK.
I selve vurderingen viste domstolen til tidligere praksis, der den har påpekt at det ikke finnes noen vitenskapelige holdepunkter for at barn påvirkes negativt av fremstillinger og omtale av homofili, i tillegg til praksis der den har slått fast at barn som har vært vitne til demonstrasjoner og lignende for skeives rettigheter ble eksponert for ideer om mangfold, toleranse og likestilling, som etter domstolens syn utelukkende kunne bidra til sosial samhørighet.
Domstolen pekte videre på at en rekke stater i Europa – inkludert Litauen – enten har utdanningslovverk som eksplisitt inkluderer undervisning om likekjønnede forhold i skolen, eller utdanningslovverk som inkluderer bestemmelser om sikring av respekt for mangfold og forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering i undervisning.
Litauiske myndigheter anførte også at å beskytte likekjønnede par ikke måtte lede til «fornærmelse», «nedverdigelse» eller «bagatellisering» av heterofile, eller til å «fremme likekjønnede familier». Domstolen pekte her på at ingen former for fornærmelse, nedverdigelse og bagatellisering av personer på bakgrunn av deres seksuelle orientering, eller det å fremme en familieform på bekostning av en annen, er i tråd med konvensjonen og prinsippene den bygger på.
Domstolen fant derimot ikke at dette var tilfellet i saken, og at fremstillingen av forhold mellom personer av samme kjønn som likeverdige med forhold mellom personer av ulikt kjønn i boken innebar ikke innebar en fornærmelse, nedverdigelse eller bagatellisering av heterofile, men at den derimot fremmet respekt og aksept for alle medlemmer av samfunnet og deres familieliv.
Videre viser domstolen til at tiltak som begrenser barns tilgang til informasjon om likekjønnede forhold, utelukkende på bakgrunn av seksuell orientering, også har større samfunnsmessige implikasjoner. Domstolen uttalte blant annet at:
«Such measures, whether they are directly enshrined in the law or adopted in case-by-case decisions, demonstrate that the authorities have a preference for some types of relationships and families over others – that they see different-sex relationships as more socially acceptable and valuable than same-sex relationships, thereby contributing to the continuing stigmatisation of the latter. Therefore, such restrictions, however limited in their scope and effects, are incompatible with the notions of equality, pluralism and tolerance inherent in a democratic society.»
På denne bakgrunnen konkluderte domstolen med at der det blir ilagt restriksjoner på barns tilgang til informasjon om likekjønnede forhold, utelukkende på bakgrunn av seksuell orientering, vil de ikke ha et legitimt formål.
Dermed konkluderte domstolen med at restriksjonene Litauen la på boken krenket klagerens ytringsfrihet etter EMK artikkel 10.
Domstolens flertall så det ikke som nødvendig å ta stilling til om det også forelå brudd på forbudet om diskriminering etter EMK artikkel 14. Et mindretall på to dommere mente at domstolen burde ha benyttet anledningen til å drøfte denne problemstillingen nærmere.
Veien videre
Denne saken er EMDs første avgjørelse om restriksjoner på litteratur som omhandler likekjønnede forhold, der barn er den tiltenkte målgruppen. Siden det var den første saken som omhandlet dette, anså domstolen det som nødvendig å gjøre en mer inngående analyse enn i tidligere lignende tilfeller.
Et særlig interessant aspekt ved avgjørelsen er at domstolen kom til at formålet med restriksjonene ikke var det litauiske myndigheter selv oppga at det var, for deretter å gjøre en mer inngående prøving av om det fastlagte formålet med restriksjonene var legitimt. EMD foretar ikke så ofte inngående prøvinger av formålet med inngrep, men går heller grundigere inn på spørsmålet om forholdsmessighet. I denne saken ble det aldri aktuelt å vurdere forholdsmessigheten, fordi formålet ikke var legitimt etter konvensjonen.
Les hele avgjørelsen her: MACATĖ v. LITHUANIA (coe.int)
Boken kan leses i engelsk oversettelse her: http://amberheart.lt/