Den siste tiden har Rasmus Paludans koranbrenninger fått stor medieoppmerksomhet både i Sverige og rundt om i verden. I går uttalte politiet i Norge at SIANs planlagte koranbrenning utenfor den tyrkiske ambassaden ikke kunne gjennomføres. Hva sier menneskerettighetsjussen om dette?
I Norge har alle mennesker ytringsfrihet. Det innebærer at vi i utgangspunktet har lov til å uttrykke oss om hva vi vil, på den måten vi vil. Ytringsfrihet innebærer også at vi har rett til å få informasjon.
Ytrings- og informasjonsfrihet er en menneskerettighet som har sterk beskyttelse i Grunnloven vår. I den står det at ytringsfriheten har tre begrunnelser: demokrati, sannhetssøken og individets frie meningsdannelse. Ytringsfriheten er en forutsetning for et velfungerende demokrati. Vi må vite hva de med makt står for og bestemmer, for å kunne finne ut om vi er enige eller uenige og avgjøre hvordan vi skal forholde oss til det. Fordi vi mennesker ofte tror at vi har rett, er det også viktig at vi får utfordret våre oppfatninger og får bedre innsikt gjennom fri meningsutveksling. Det at vi kan si det vi vil på den måten vi vil, og at vi har rett til å motta informasjon, bidrar også til at hver og en av oss kan utvikle oss som mennesker. Ytringsfriheten er slik sett nødvendig for både samfunnets og den enkeltes utvikling.
De fleste er enige i dette, som høres fint ut. Men når poenget er at våre vedtatte sannheter skal utfordres kan vi ikke samtidig bestemme at visse sjokkerende ytringer vil vi ikke høre eller se. Et slikt ønske kan jo nettopp skyldes at det er vi som bør justere en oppfatning av noe. Det er ikke så lett, på forhånd, å plukke ut det som ikke kan ha betydning i verdens store mosaikk av meninger. Konsekvensen av det, er at det meste er tiltatt. Og da kan denne ytringsfriheten bli litt vanskelig, likevel.
Statens myndigheter skal beskytte menneskerettighetene. Det står også i Grunnloven. Myndighetene – i denne sammenhengen politiet – skal sørge for at alle skal kunne benytte seg av retten til å ytre seg på en trygg måte. De skal også sørge for at de som vil høre på det som blir sagt (enten fordi de er enige, eller fordi de er rykende uenige og ønsker å si noe tilbake) skal få kunne gjøre det. Da politiet gikk ut og sa at demonstrasjonene utenfor Tyrkias ambassade ikke kunne gjennomføres, var det ikke fordi SIAN skulle brenne koranen. Det har de jo gjort flere ganger før. Ifølge politiet ble demonstrasjonen avblåst fordi politiet ikke kunne garantere for at den kunne gjennomføres på en trygg måte. Politiets rolle ved demonstrasjoner er nettopp å ivareta ro, orden og sikkerhet, for myndighetene skal nemlig også sikre den enkeltes rett til liv.
Som mange andre menneskerettigheter, kan ytringsfriheten begrenses. Da kreves det at begrensningen følger av loven, at den ivaretar et legitimt formål og at den er forholdsmessig.
For å avgjøre om en ytring faller inn under en lov, må den først tolkes. Man må finne ut hva den betyr. Å brenne religiøse tekster eller symboler (som ikke eies av andre, eller skader andres eiendom for eksempel) er ikke straffbart eller ulovlig i Norge. Det anses ikke som en ytring som retter seg mot en gruppe personer, men mot religionen som sådan. Det gjelder enten det er snakk om å brenne Koranen, Bibelen eller Toraen. Vi lever i et liberalt demokrati, hvor blasfemi (det å krenke eller være kritisk til en religion) er lov. Slik har det ikke alltid vært. Men i Norge i dag har vi ingen lov som forbyr blasfemi. Lovgiverne skrev den gangen at vi ikke skulle ha en paragraf som svekket retten til fri og åpen religions- og kulturkritikk, selv om det kunne være krenkende for den enkeltes religiøse følelser. Vi tillater religions- og kulturkritikk fordi det å forby det gjennom historien har vist seg å være en dårlig løsning.
Vi praktiserer ytringsfrihet under ansvar i Norge. Etter Grunnloven er forhåndssensur som klar hovedregel forbudt. Det henger sammen med at man ikke kan vite hva en ytring bidrar til før den har kommet ut. Hvis vi ikke vet at folk har holdninger eller handler på måter vi er uenig i, hvordan skal vi da kunne ta til motmæle? Noen ganger kan de mest provoserende ytringene vise seg å bidra til bedre innsikt. Å forfekte et heliosentrisk verdensbilde, ble ansett som direkte nedlatende mot Gud i sin tid. Men det viste seg å stemme. Og selv om noe senere viser seg å ikke stemme, så er poenget at vi ikke kan vite det før en ytring har kommet til uttrykk og folk har hatt mulighet til å reagere på den. Derfor er det ikke opp til staten å stanse ytringer før de har kommet ut. Vi vet ikke hvem som vil lede Norge i fremtiden. Men tenk deg at det var noen du var rykende uenig med, og som forbød deg å forfekte ditt syn. Da ville det blitt vanskelig å mobilisere mot dem.
At koranbrenning ikke er ulovlig eller straffbart, betyr ikke at man trenger å synes det er greit. Enkeltpersoners religiøse tro kan være forbundet med dype følelser og være avgjørende for identitet og egenverd. Og det å spotte det andre holder hellig, kan man oppfatte som helt forferdelig. Man kan også diskutere hva som er mest hensiktsmessig uttrykksform for å få frem sitt budskap, og hva som virker kontraproduktivt.
At myndighetene ikke stanser en ytring, betyr ikke at makthaverne eller politiet stiller seg bak dens innhold. Det er rettighetene til den som ytrer seg som beskyttes. Og disse rettighetene kan ikke myndighetene trå for nær – uten å bryte dem. Det blir derfor opp til oss som enkeltpersoner å ta til motmæle når vi mener noe er galt. Det er vi i vår fulle rett til å gjøre.