Kronikk av Anine Kierulf, førsteamanuensis UIO, spesialrådgiver NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 8. juli 2023.
Hvis agurktid ennå finnes, kom den ikke forrige uke. Selv om det kunne virke sånn.
Uken besto i et nestenmilitærkupp i vårt krigførende atomvåpennaboland, en plutselig statstrådsavgang, nye brennbare hindre for svensk Nato-medlemskap og, åja, 200 flere omkomne i Middelhavet. Før Bjørnar Moxnes’ solbrille(-go-to)-gate krasjlandet offentligheten, var vi imidlertid mest opptatt av en 15-åring som ikke ville håndhilse på rektor da han fikk vitnemålet sitt.
Nettet håndhilser kulturkrigerne mer enn de nyanserte, frykt og sinne gir klingende mynt. Saken var nok et eksempel på «nordmenns rasisme» eller «snikislamiseringens uthuling av norske verdier», alt etter hvilke tråder en frekventerte. Kommentarfelt ble til skyttergraver, påstander florerte, og som vanlig endte det verste opp i grov muslimhets. Noe antagelig straffbart.
Blant alt grums var det nyansert gull. Også fra sentrale politikere. Som tok klart standpunkt, men prøvde å forstå. Overraskelse, aldersforskjell, manglende kontekst og forhåndsavklaring hadde betydning. Kulturrelativismens kostnader for likestillingen vi ellers er så opptatt av trådte frem, forskjellsbehandlingen av én religion, likeså. Symboler og tradisjon betyr noe, også for sekulære nordboere.
Læreren var åpenbart ikke rasistisk. Eleven kan nok måtte håndhilse, men hans unge skuldre bør slippe byrden av vårt fryktede kollektive knefall for Islam.
Hvorfor tar det som relativt sett er småsaker så voldsomt tak i oss? Fordi de symboliserer noe større, tett på – som vi føler sterkt om. Mennesker er en sinnrik blanding av følelser og rasjonalitet. At følelsene sitter i forsetet, blir stadig åpenbart. Og hvordan de forsterkes i flokk. Det krever sin clutch å gire om fra den raske til den trege hjernen.
Denne innsikten har keisere og prester og politikere utnyttet i årtusener. Den er grunnlaget for den tabloide medielogikken. Nå er det plattformene som kapitaliserer på den. Stort.
I øvelsen viral flokkfølelsesutløsning slår de uredigerte offentlighetene våre redigerte ned i støvlene.
Hvilket rettslig ansvar har vi for ytringer på nett? At vi har ansvar for våre egne ytringer, er klart. Nå er det åpnet for at vi også kan bli ansvarlige for det andre kommenterer på våre tråder.
I storkammersaken Sanchez mot Frankrike sa Den Europeiske Menneskerettsdomstol nylig at det var greit at Frankrike straffet en politiker for hatefulle ytringer som noen andre hadde skrevet Facebooksiden hans. Hans egen lovlige post om en politisk motstander, genererte flere straffbart hatefulle kommentarer om muslimer. Siden han ikke fjernet dem, og siden hans posisjon gjorde at de nådde mange mennesker, mente Frankrike han hadde medvirket til hatspredning. Dermed ble både kommentatorene og politikeren straffet.
Det har fra før vært klart at kommersielle medieaktører kan ha ansvar for å fjerne straffbare ytringer innen en rimelig tid. Nå kan ansvaret også pålegges politikere.
Bevisstgjøring om eget ansvar og bidrag på nett er fint, straffansvar er mer kronglete. Saken avler en rekke spørsmål: Bør politikere ha større ansvar enn andre, som opinionsdannere, eller mindre, fordi ytringene deres ligger i kjernen av ytringsfrihetens demokratibegrunnelse? Hvilke andre rollemodeller har ansvar? 15 år gamle influencere med enda større innflytelse? Vil politikere, kommentatorer og Vanlige Folk™ med over tusen eller titusen følgere kutte ut kommentarfelt eller slette masse samfunnsviktige ytringer, siden grensen mellom det provokativt kritiske og det ulovlige er så vanskelig å trekke? Hvor mye tid har man på seg? Hvor klart må ansvaret være lovfestet for å være forutsigbart?
Saken åpner for at stater kan straffe for tilrettelegging alle med en viss leserskare. Mens tilretteleggerne par excellence, plattformene selv, som i tillegg styrer algoritmene som styrer spredningen – stort sett ikke kan straffes.
Menneskelige reaksjoner på ytringer er notorisk vanskelige å regulere med statlige ytringsforbud. Ytringsfrihetens utgangspunkt er derfor at vi i stedet må regulere oss selv og hverandre på egen hånd, gjennom læring og meningsutveksling. Inntil vi tar inn over oss hvordan vi lar oss rive med av følelsespremierende algoritmer, og innretter vår adferd deretter, vil vi stadig gå i skyttergravene med agurker.