Kronikk av Anine Kierulf, førsteamanuensis UIO, spesialrådgiver NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 21. januar 2023.
Anonymiseringen av «psykiateren» er en vits. Derfor bør man være ekstra varsom med hvordan han fremstilles.
Semesterstart er fint. Januar er mørk, veien til jobben er en skøytebane, men alt er greit når gleden i den andre enden er å få diskutere rettssikkerhet med nye studenter. Å få nye gode spørsmål, møte ny giv til å gyve løs på den tørre jus. En grunn til at jusen virker tørr og treg er at den skal være tørr og treg. Ikke minst når sterke følelser er i spill. Hvem skal ellers passe på rettssikkerheten? Jo sterkere følelser som driver folkedomstolene, jo viktigere blir jusdomstolenes tørre og trege prosesser.
Folkedomstolene er mer fremtredende om dagen. Det har de kanskje alltid vært. Godt hjulpet av mediene, som taler folkets sak, nå også av de uredigerte, som ikke en gang må vurdere etikken når de med opplevd rettferdig harme fordømmer vår tids syndere.
For eksempel den ikke-navngitte, men ellers u-anonymiserte psykiateren, som skal ha misbrukt sin legerolle for å få sex med en ikke-pasient. Hvem passer på rettssikkerheten hans?
Psykiatersaken kan omhandle et overgrep, slik ikke-pasienten opplever det, slik en rekke medier formidler. Den kan også omhandle et ikke-overgrep. Dette vet vi ikke ennå, fordi vi bare har hørt den ene parts vurderinger. Og mange kommentatorers. Hver for seg kan oppslagene være innenfor lover og vær-varsom-etikk – i alle fall når man reserverer varsomhetsreglene om forhåndsdømming til de rene rettsreportasjer. Til sammen er trykket ganske stort, og går stort sett én vei. Det etterlatte inntrykket er entydig. Lar det seg noen gang rette opp, om det skulle trengs?
Det er lenge siden jeg jobbet med helsejus. Jeg har jobbet mer med strafferett, der overgrepene kan være alvorligere, men rettssikkerhetsgarantiene er klarere. Der tanken om at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist, er grunnleggende. Om at man ikke kan forfølges to ganger for samme forbrytelse. Om at selv forbrytelser foreldes etter en viss tid.
Uskyldspresumsjonen tilsier ikke bare at vi må holde muligheten åpen for at noen er uskyldig, den krever at vi legger til grunn at folk faktisk er uskyldige, inntil det motsatte er bevist. I en betryggende prosess preget av jevnbyrdighet, der begge parter har kommet til orde, med sine argumenter, sine forsvarere, på lik linje. Foran uavhengige dommere.
Jo mer alvorlige forhold man anklages for, jo viktigere blir presumsjonen om uskyld: Vi styres av følelser, og jo verre bilder noen gir oss på netthinnene, jo vanskeligere er de å bli kvitt. For eksempel bilder av overgrep, av seksuell karakter, mot sårbare mennesker.
Jo mer makt billedskaperne har, jo mer autoritet har de. I statsforvalterens pressemelding om at den åpner tilsyn med psykiateren står det ingen ting om uskyldspresumsjonen. Ut over «tiltalepunktene» fremgår det imidlertid at man har mottatt flere varsler. Det var forskuttert av helsetilsynsdirektør Andresen via VG alt i desember: «Når noen begynner å stå frem, så vet vi at hvis noen har opplevd lignende, så kan det hende at de tar kontakt med tilsynsmyndighetene». Eller alt har gjort det: Et av varslene er fra 2003. Det ble behandlet og henlagt da, fordi det ikke var grunnlag for kritikk eller merknader. Det gjenåpnes nå.
Det ser jo ganske dårlig ut – særlig når pressemeldingen ikke gir noen flere opplysninger om hva varslene går ut på. Heldigvis har vi medier som graver frem slikt. Hva finner de? Ting som, slik de omtales medialt, ser ganske så dårlige ut, de også. Ikke minst når mediene formidler at ikke-pasienten er «lettet, men ikke overrasket», at det «er en del opplysninger som har tilfalt meg, som har gjort at jeg ble sikker på at det kom til å bli tilsynssak». Dette kan være veldig dårlig. Men det vet vi ikke ennå.
Hva skjer med «overgriperen» som hverken er mistenkt, tiltalt eller dømt for noe i mellomtiden? Og etterpå? Hva skjer egentlig med dem vi fikk medieinntrykk av at hadde gjort noe fælt, som det så bare ble stille om? Går de like ubesværet videre som oss?
Det er godt psykiateren ikke er mistenkt for noe så alvorlig som Viggo Kristiansen og fetteren var, for der viste jo den mediale flokkvinklingen seg å ha vært litt ugrei. Og de var tross alt dømt. Kanskje viser det seg at vinklingen i psykiatersaken er helt på sin plass – men hva om den ikke er det? Bør ikke den muligheten i alle fall holdes åpen, så tidlig i saken?