Kronikk av Anine Kierulf, førsteamanuensis UIO, spesialrådgiver NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 13. januar 2023.
«Jeg bare tullet» er ikke noe frikort til å være drittsekk. Men humor bør bedømmes sosialt, ikke rettslig.
Nei. «Morsom» rasisme er ikke lov. Den kan være straffbar, også hvis den faktisk er morsom. Umorsom komikerhybris som ikke er rasistisk, er imidlertid lov. Det er grunnen til at riksadvokaten i forrige uke fastslo at Atle Antonsen ikke skulle tiltales for hatefulle ytringer.
Men hvordan kan brølingen «du er for mørk til å være her», til en mørkhudet ung dame på bar, være ikke rasistisk? Når alle uten stenhjerter fikk bakoversveis av hvordan brutalismen slo henne ut? Når selv Antonsens misjonskompanjong Johan Golden har fastslått at den var «100% rasistisk»?
Hvis det Antonsen sa hadde vært «en seriøs meningsytring» ville det vært både diskriminerende og rasistisk, sier riksadvokaten. Men bevisene støttet ikke det. Både vitneutsagn, Antonsens tidligere oppførsel og klagen på henleggelsen tilsa i stedet at utsagnet var «et lite vellykket forsøk på satire over rasisme» [«lite vellykket» er jussisk for «helt rævva», forf.anm.].
Vurderingstemaet i spørsmål om rasistiske hatytringer er straffbare, er ikke hvor fæle de er for den de direkte rammer. Bestemmelsen verner nemlig ikke mot personlige krenkelser. Den verner samfunnet mot det hat ytringer kan skape mot minoriteter. Spørsmålet er derfor om «den alminnelige tilhører» vil oppfatte dem som grovt hatefulle, i sammenhengen de er fremsatt.
Det er språktolkning, ikke lovtolkning. Men fordi straff er vårt strengeste maktmiddel, må vi være forsiktig med å «legge mer i utsagnene enn det klart er grunnlag for». Det er også en «relativt rommelig margin for smakløse, sårende og fornærmende ytringer». Uten forsiktighetsprinsippet og smakløshetsmarginen hadde vi risikert å straffe flere frie ytringer enn det Stortinget har ment. Humor i form av satire, ironi, overdrivelse, imitasjon og absurdisme byr på langt mer tolkningstvil enn vanlige ytringer – det skal mer til at et meningsinnhold er «klart». Å anse Antonsens ytring som seriøs, ville ut fra bevisene være å legge et mer alvorlig meningsinnhold i hans komikkforsøk enn det klart var grunnlag for.
Så ikke-morsom ikke-rasisme er lov. Rettslig sett, altså. Sosialt kan slikt være så strengt forbudt at det leder til full isolasjon på ubestemt tid. Uten lov og dom. Folkedomstolen kan være nådeløs. Men den foranlediger langt mer debatt enn jusdomstolene. Debattene om hva som er greit og ikke greit er oftest langt mer opplysende og dannende enn de om hva som er lov og ikke lov.
Morsom rasisme er hverken greit eller lov. Menneskerettsdomstolen var ikke imponert over den franske komikeren M’Bala M’Balas antisemittisme «disguised as an artistic production». Riksadvokaten understreker at ytringer kan straffes selv om de er «ikledd et skinn av humor». Dette er viktig: Hvis den alminnelige tilhører oppfatter din «artige» rasisme som seriøs – og du skjønte eller måtte skjønne at hen ville det – så hjelper det ikke å si at du bare tullet. Det hjelper ikke om du faktisk bare tullet heller, men helt feilberegnet ditt publikum, for eksempel i din beruselse over egne humoristiske evner på byen.
Men jusen kommer bare inn hvis rasismen en grovt nok hatefull. Med henvisning til FNs rasediskrimineringskomite understreker riksadvokaten at «mindre alvorlige ytringer med et rasistisk innhold ikke rammes». Dette er det viktigste:
For også morsom humor, som sparker oppover istedenfor nedover, kan oppfattes som rasisme. Som Robert Stoltenbergs og Espen Eckboes blackfacefigurer. Slikt er alltid og uansett rasistisk, mener noen. Og ikke bare fra blendahvite komikere. Et unisont Norge (minus noen mørkemenn i Islam Net) er nå enige om at Shabana Rehman var en helt, ikke minst for med humor å ha avkledd autoritære krefter. Men det er ikke så lenge siden Stovnerrevyen i 2019, der den eksplisitt maktkritiske satiren hun, minoritetsungdommer og Zahid Ali laget, ble kritisert for egentlig å være rasisme. Kritikerne fikk velbegrunnet motstand, og argumentene fra begge sider var egnet til å gjøre oss både mer opplyst og klokere. Ville vi fått den, om saken hadde vært rettsliggjort ut av den demokratiske offentlighet, og løst av domstolene i stedet?