Riksadvokaten publiserte den 14. februar 2022 en nasjonal rapport om tvangsmiddelbruk i mindre alvorlige narkotikasaker. Rapporten var basert på en gjennomgang av politiets praksis i en treukersperiode i 2021, blant annet for å se om bruken av tvangsmidler var i tråd med gjeldende regler, og om det var behov for videre oppfølging. Både ransaking av person, mobiltelefon og husrom er tvangsmidler som hadde vært benyttet i mindre alvorlige narkotikasaker. Også kroppslig prøve, altså at det gjennomføres urinprøve eller blodprøve for å fastslå om en person har inntatt ulovlige rusmidler, ble undersøkt.
Slike former for tvangsmidler er alle inngrep i retten til privatliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8. Riksadvokaten har varslet at det vil foretas en ny gjennomgang av praksis i løpet av året. NIM har derfor sendt et brev til Riksadvokaten om de menneskerettslige rammene for tvangsmiddelbruk. I brevet gjennomgås noen utvalgte menneskerettslige problemstillinger.
Forholdsmessighetsbegrensning
I norsk rett reguleres ulike former for ransaking av straffeprosesslovens kapittel 15, mens kroppslig undersøkelse reguleres av straffeprosessloven § 157. Felles for disse er at de stiller krav til mistanke, et relevant etterforskingsformål, samt regler om personell kompetanse, altså hvem som kan beslutte bruk av tvangsmiddelet. I tillegg gjelder en generell forholdsmessighetsbegrensning i straffeprosessloven § 170 a. Praktiseringen av disse reglene må holde seg innenfor rammene i blant annet Grunnloven, EMK artikkel 8 og praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD).
Riksadvokatens rapport viser at det er klare rom for forbedringer når det gjelder politiets bruk av tvangsmidler i mindre alvorlige narkotikasaker. Rapporten inneholder flere eksempler på tvangsmidler som var besluttet uten at det var forholdsmessig, uten at det fremgikk hvorfor man hadde behov for å benytte tvangsmiddelet, eller der det manglet dokumentasjon slik at det ikke var mulig å vurdere om tvangsmiddelet ble besluttet på riktig grunnlag. Dette kan være problematisk etter norsk rett, og kan være i strid med EMK artikkel 8.
Bruk av tvangsmidler uten rettslig kjennelse
Rapporten viser også at det hersker usikkerhet i politidistriktene om når polititjenestepersoner kan bruke hastekompetanse, det vil si at de selv beslutter bruk av tvangsmidler uten å avvente kjennelse fra domstolen eller kontakte påtalejurist. Etter straffeprosessloven er det kun unntaksvis at hastekompetanse kan benyttes. Rapporten viser at hastekompetanse benyttes i flesteparten av de mindre alvorlige narkotikasakene, men også at det var store regionale forskjeller.
EMD er særlig inngående i prøvingen av tvangsmidler når de har vært besluttet av polititjenestepersoner uten rettslig kjennelse. Det er viktig at menneskerettslige krav hensyntas i praksis, og at slik hastekompetanse ikke benyttes utover der det er strengt nødvendig.
Det er også viktig at det sikres god nok dokumentasjon ved bruk av tvangsmidler, særlig når tvangsmiddelet blir besluttet av polititjenesteperson selv. Dersom man ikke har tid til å avvente rettslig beslutning i forkant, er det særlig viktig at det sikres god dokumentasjon og notoritet i etterkant. Dette er blant annet viktig for at enkeltpersoner som mener seg utsatt for urettmessig tvangsmiddelbruk skal kunne få overprøvd beslutningen i ettertid, og er et viktig moment i EMDs vurdering. Riksadvokatens rapport viser at det var utfordringer i praksis også på dette punktet. Etter NIMs syn bør dette ha særlig fokus i det videre arbeidet.
Oppfølging av urettmessig tvangsmiddelbruk
I brevet knytter NIM også noen bemerkninger til oppfølgingen av de som har vært utsatt for urettmessig tvangsmiddelbruk. Riksadvokaten har presisert at kroppslig prøve slik som blodprøve og urinprøve ikke er forholdsmessig ved mistanke om bruk av ulovlige rusmidler alene. I løpet av tre uker forut for denne presiseringen hadde det blitt gjennomført 121 slike kroppslige prøver kun for å avkrefte eller bekrefte inntak av rusmidler.
Etter EMK artikkel 13 har enhver krav på et effektivt rettsmiddel ved mulig krenkelse av EMK. Staten har også en plikt til å reparere menneskerettsbrudd. Justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl har uttalt at det ligger til Riksadvokaten å vurdere hvilke rettslige konsekvenser brudd på reglene for tvangsmiddelbruk har hatt for den enkelte. NIM forutsetter derfor at oppfølging av personer utsatt for urettmessig tvangsmiddelbruk vil være del av den fremtidige gjennomgangen hos Riksadvokaten.
NIM håper Riksadvokaten tar med seg disse perspektivene i neste gjennomgang av praksis, som skal foretas i løpet av 2022.