7. november 2022, startet rettssaken mot en ny tiltalt i saken om drapet på Birgitte Tengs i mai 1995. Tre dager før dette, 4. november 2022, opphevet Agder lagmannsrett siste rest av domstolenes behandling av «fetteren» som en mistenkt i saken. Lagmannsretten opphevet da dommen som påla fetteren å betale oppreisning for det drapet han ikke hadde begått.
Etter dette foreligger det ikke noe som kan så tvil om fetterens uskyld. Lagmannsrettens avgjørelse har også generell betydning, ved at den illustrerer hvordan domstolene kan løse konflikt mellom norske lovregler og menneskerettigheter som har rang over norsk lov. Ikke minst belyser den hvordan kravet på et «effektivt rettsmiddel» etter EMK artikkel 13 kan ha betydning.
Sakene om fetteren har en lang historie i rettsvesenet. Han ble først domfelt i Karmsund herredsrett i 1997. Deretter ble han frifunnet for drap, men likevel dømt til å betale oppreisning, av Gulating lagmannsrett i juni 1998. Det er denne dommen som nå er opphevet.
Høyesterett behandlet senere spørsmålet om lagmannsretten hadde krenket uskyldspresumsjonen. Lagmannsretten hadde både frifunnet fetteren for drap, og lagt til grunn at han sannsynligvis hadde begått handlingen da oppreisning ble idømt. Da dette temaet ble brakt inn for Høyesterett mente et mindretall på to dommere at man ikke kan innta slike uforenelige standpunkter, mens flertallet la til grunn at standpunktene var forenelige gitt en tilstrekkelig begrunnelse. Spørsmålet gikk videre til EMD som konstaterte at Høyesteretts egen begrunnelse var i samsvar med uskyldspresumsjonen, men at uskyldspresumsjonen likevel var krenket ved at lagmannsrettens uheldig formulerte dom ikke var opphevet.
Senere har det versert saker om erstatning for uberettiget straffeforfølgning, og saken er begjært gjenåpnet flere ganger. Slike begjæringer er også avvist fordi den absolutte fristen for gjenåpning er oversittet. Fristen etter den tidligere tvistelovens § 408 var opprinnelig fem år, senere forlenget til ti år.
Fristen var for lengst utløpt da ny begjæring innkom i 2021. Fristregelen er absolutt utformet. Etter lovens klare ord hadde ikke domstolene hjemmel til å ta begjæringen til følge.
Dette var imidlertid uforenlig med uskyldspresumsjonen etter EMK artikkel 6 og kravet på et effektivt rettsmiddel etter artikkel 13, la lagmannsretten til grunn. Begjæringen måtte derfor både behandles og tas til følge. Det forelå en direkte motstrid, og da måtte domstolen ha kompetanse likevel. Lagmannsretten uttalte blant annet:
Når situasjonen nå er at man i praksis kan se bort fra at han har begått drapet, og en annen person er tiltalt for handlingen, finner lagmannsretten at hensynet til hans behov for å bli renvasket veier så tungt at det ville stride mot hans rett til effektivt nasjonalt rettsmiddel mot krenkelsen å avvise begjæringen om gjenåpning med den begrunnelse at fristen i tvistemålsloven 1915 § 408 annet ledd er utløpt. Dommen i erstatningssaken som utpeker ham som drapsmann, kan ikke bli stående.
Lagmannsretten uttaler at den ikke ved dette har utformet noen ny rettssetning, det er det lovgiver som eventuelt må gjøre. Den nøyer seg med å konstatere at fetterens «individuelle rettigheter etter bestemmelsene» vil bli krenket dersom fristbestemmelsen legges til grunn.
Muligheten for at det kan ligge slik an, er imidlertid et generelt fenomen. Lagmannsrettens avgjørelse er derfor illustrerende for hvordan menneskerettighetene kan etablere interne hjemmelsgrunnlag når det er nødvendig.